SPARESELSKAPET

Dansk Spare-Selskap, som ble stiftet i 1913 var forbildet. Det hadde hatt en eventyrlig til-slutning på 45.000 medlemmer på syv år. Forøvrig var dannelse av tilsvarende selskaper i gang i flere land, bl.a. i England, Finland og Tyskland. Også i Norge ble spareur senere tatt i bruk av andre selskap, f. eks. benyttet Det Norske Livsforsikringsselskap Fram A/S (se dette) i en viss utstrekning spareur gjennom sitt datterselskap A/S Livsforsikringskalenderen, og det tidligere Sparetrygden Aktieselskap (stiftet 1934) ble et rent spareurselskap etter at det i 1938 ble omdannet til Livsforsikringsselskapet Sparetrygden (se dette).

Selskapets formål var i henhold til stiftelsespapirene ”å øke sparesansen innen alle samfunds- lag ved hos sine efter ansøkning optatte medlemmer å innsamle sparepremier særlig ved hjelp av spareur, samt ved å tegne forsikring i norsk selskap for sine medlemmer”. Ideen ved stiftelsen av selskapet var altså å inngå langsiktige spareavtaler hvor innbetalingene ble sam-let inn ved hjelp av patenterte spareur og samtidig gi sparerne en enkel livsforsikringsdek-ning. Urene kunne bare holdes i gang ved regelmessig sparing, f. eks med en krone ukentlig. Selskapets representant hadde nøkkel til urets sparebøsse og tømte spareuret en gang i kvar-talet. Ved den avtalte spareperiodes utløp ble sparebeløpet utbetalt – eventuelt med tillegg av overskudd, og urene tilfalt spareren. Ved død innen spareperiodens utløp ville avtalt spare-beløp bli utbetalt til etterlatte.

Selskapet hadde ikke konsesjon til å drive livsforsikringsvirksomhet, og det ble derfor inn-gått avtale om reassuranse med Norske Liv for avdekning av dødsrisikoen.

Selskapet fikk kontorer i Dovregården i Wergelandsv. 7, og selskapets første adm. direktør ble Martin Arnesen.

Kontrakt ble inngått med en urfabrikk i Schramberg (Württemberg, Tyskland) om leveranse av spareur. Selskapet ble Dansk Spare-Selskaps kontakt i Norge.

Opprinnelig benyttet man ekstern urmaker når det oppsto problemer, men etter hvert som omfanget økte inngikk reparasjon og klargjøring av spareur i selskapets egen virksomhet. Utskifting av gjeldende mynter ga en del utfordringer.

Mens selskapet tidligere ikke hadde fokusert på forsikringselementet, gikk man nå over til å tegne alminnelig livsforsikring, og selskapet tok i bruk det nye beregningsgrunnlaget N1939, 3%. Selskapet ble medlem av de Norske Livsforsikringsselskapers Forening og tiltrådte avtalen om felles premier som tidligere var inngått mellom de øvrige selskapene.

Det ble etablert et nært samarbeid med sparebankene på produkt- og distribusjonssiden. Inte-grerte systemløsninger på aktuelle områder ga det fusjonerte selskap en betydelig vekst i markedet.

Selskapet skiftet navn til NOR Forsikring AS 15.03. NOR Forsikring – et selskap i Spare-banken NOR konsernet – var nå 100% eiet av NOR Forsikring Holding A.S. Sparebanken NOR eide nær 80% av aksjene i dette holdingselskapet, mens resten var spredd på 48 andre sparebanker.

Senere gikk Den norske Bank sammen med NOR til DnBNOR, og livselskapet ble da fusjo-nert med det DnB-eide Vital A/S som var dannet gjennom en fusjon fra 1.1.1990 mellom Norsk Kollektiv Pensjonskasse A/S og Livsforsiskringsselskapet Hygea. Vesta hadde hatt aksjemajoriteten i disse, men ble tvunget til å selge seg ut som en av konsesjonsbetingelsene ved Skandias overtagelse av Vesta i 1989 etter selskapets sammenbrudd pga. finanskrisen.