NORSKE LIV

NORSKE  LIV

Opprinnelig navn Den norske Livrenteforening Stiftet 01.04.1844
Navneendring Det gjensidige   forsikringsselskap Norske Liv Dato xx.xx.1914
Navneendring Norske Liv A/S Dato xx.xx.1992
Kjøpt av Christiania Bank &   Kreditkasse Dato xx.xx.1992
Fusjonert med Vesta Liv A/S Dato 01.01.2002
Navneendring Nordea Liv A/S Dato 01.01. 2002
Status Opphørt som følge av   fusjonen.  
1842 Interessen for effektive innretninger for privat personforsikring hadde fra begynnelsen av 1840-årene   kommet til uttrykk gjennom de såkalte femdalers pensjonsforeningene og deres suksess. Et annet utslag av denne interessen var stiftelsen av Den norske Livrenteforening, som i motsetning til de første livsforsikrings-selskaper i Tyskland, som var bygget på rasjonell livsforsikringsteknikk, baserte seg på et annet og langt mer primitivt grunnlag. Den første av disse renteforsikringsanstaltene kom i gang i Wien i 1823, og 10 år senere kom den første av disse til Tyskland. Den siste ble etablert der i 1844.13.6. henvendte seks fremtredende menn i Christiania seg til offentligheten gjennom en annonse i   Morgenbladet. Disse initiativtagerne var: Ingeniørkaptein Michael Smith Arentz, statsråd Jørgen Herman Vogt, konsul Poul Frederik Bertelsen, professor Bernt Michael Holmboe, borgermester Christian Zetlitz Bretteville og høiesterettsdommer Johan Henrik Rye. I annonsen ble det meddelt at man hadde planer om å opprette en norsk renteforsikringsanstalt etter mønster av dem som fantes i Tyskland, og de ba også om å få opplysninger om slike anstalter dersom noen mente å vite noe.
1843 Like over nyttår kom det en ny henvendelse gjennom Morgenbladet fra de seks menn som sommeren forut hadde undertegnet den første notisen. Denne gangen la de fram et utkast til plan (vedtekter) for en norsk renteanstalt. Forbildet for denne var Den prøyssiske Renteforsikringsanstalt opprettet i 1838. Et viktig punkt var at foreningen ikke ville påta seg et klart definert fremtidig økonomisk ansvar, og ville i samsvar med det unngå bruk av mortalitetstabeller (dødelighetstabeller). Dette fundamentet lignet på mange måter den i tidligere rente- eller pensjonsordninger benyttede mekanisme tontinen. Den gikk ut på at mot en   engangspremie ble det fra et bestemt tidspunkt betalt renter til den forsikredes etterlatte og slik at renten vokste etter hvert med andelene til de etterlatte som avgikk ved døden.

Planen åpnet for at den som gjorde minst ett ”fullstendig” innskudd på 50 Spd. ble medlem av foreningen. Det kunne også gjøres såkalte ”ufullstendige” innskudd på lavere beløp, hvor renten på dette innskuddet ble lagt til innskuddet eller nye innskudd foretatt inntil det ble fullstendig og dermed iverksette livrente-utbetalingen. Anledningen til nye innskudd ble ganske snart begrenset til ett innskudd i hver årsklasse for å redusere mulighetene for uønsket spekulasjon. Rentene av kapitalen ble fordelt på en komplisert måte og med differensierte satser etter aldersklasser innenfor hvert årsselskap (de livrenter som var tegnet i samme kalenderår). Ved rentenyterens død, ble det innskutte beløp tilbakebetalt med fradrag av utbetalte livrenter. I det hele tatt må det antas at dette livrenteproduktet må ha virket ganske komplisert for den potensielle kjøper.

1844 Planen ble omgående drøftet med den offentlige Tilsynskomiteen og ble endelig gitt kgl. approbasjon 1.4. De  seks initiativtagerne ble utpekt til midlertidig bestyrelse. Dermed var Den norske Livrenteforening stiftet.I innbydelsen til å gjøre innskudd het det at interesserte kunne henvende seg til de stedlige representantene i Kristiansand, Bergen og Trondhjem, og dessuten til bestyrelsens kontor i Christiania i Nordraachs gård i Pilestredet hos dispasjør A. Ingemann. Forøvrig var det ingen plass for provisjonslønnede agenturtjenester, men agentene fikk dog 30 Sk. pr. innskudd, som innskyterne selv betalte. I planen var det også fastsatt at Den norske Livrenteforening skulle være representert i Danmark og Sverige. Men det var tydelig at troen på selve det grunnleggende systemet har sviktet, for Livrenteforeningen ble den eneste i sitt slag i Skandinavia.

Innmeldelsene i foreningen gikk i begynnelsen svært tregt, og etter tre måneder utgjorde totalsummen   beskjedne 2300 Spd. Interessen tok seg etter hvert opp, og ved avslutningen av det første ”samlingsår” 31.10. etter syv måneder, hadde foreningen 262 medlemmer, som til sammen eide 468 parter. Innskuddsbeløpet utgjorde 15.139 Spd. De fem neste samlingsårene, eller årsselskap som de ble kalt, var hele kalenderår og viste en stort sett fallende kurve i innskudd, og etter 1849 måtte to eller flere års nytegning slås sammen for å få deltagere nok til et årsselskap.

1845 Virksomheten flyttet til Christiania Sparebanks lokale i overlærer Møllers gård på hjørnet av Toldbodgaten og Kirkegaten.
1847 Christiania almindelige gjensidige Forsørgelsesanstalt (se Gjensidige Liv) ble stiftet etter initiativ av den senere professor Ole Jacob Broch, og var støttet av professorene Holmboe og Schweigaard i Tilsynskomiteen og av andre fremtredende representanter for politikk og embetsverk. Det første direksjonsmøtet ble avholdt 13.9., og datoen regnes derfor som Forsørgelsesanstaltens stiftelsesdag. Allerede fra starten var det store rivninger mellom Livrenteforeningen og Forsørgelsesanstalten, som i motsetning til Livrenteforeningen drev sin virksomhet etter forsikringsmessige prinsipper basert på mortalitetstabeller. Den faglige tyngde som sto bak disse prinsipper kunne Livrenteforeningen ikke hamle opp med.Livrenteforeningen hadde nå nær 62.000 Spd. til forvaltning. Til administrasjon og øvrige omkostninger gikk det med litt over 400 Spd. dette året.
1850 En sterkt medvirkende årsak til den fallende trenden etter de par første årsselskapene eller årsklasser, som de også ble kalt, og ikke minst i perioden 1850-1870, da det bare ble opprettet seks sammensluttede årsselskap, var stiftelsen av Forsørgelsesanstalten. Men også konjunkturene og de politiske begivenhetene i   Frankrike (Februarrevolusjonen i 1848) og andre land (Danmark og Tyskland) som følge av denne begivenheten, framkalte engstelse og stillstand innen forretningsverdenen. Utenlandske bestillinger av norsk trelast ble annullert over natten og store tømmerlagre som lå klar til utskiping, tårnet seg opp. Fraktratene for seilskutene sank dramatisk og mange fartøyer måtte legges i opplag. Endelig skal også nevnes professor Chr. Hansteens generelle, teoretiske utredning gjennom syv nummer av Christiania-Posten i 1848-1849, som  konkluderte med sterke advarsler om å betro sine midler til Livrenteforeningen.
1870 Etter hvert som tilgangen på   innskudd falt, forsøkte ledelsen å bøte på dette på ulike måter for å stimulere interessen – hovedsakelig ved å redusere kravet til fullstendige innskudd, endre rentesatsene og vurdere kapitaloppløsning. Dette siste var dog regneteknisk så komplisert at det bare ble utsatt. Situasjonen ble tydeligvis så prekær at Livrenteforeningens eksistens sto på spill, og våren 1870 ga Det norske Livsforsikringsselskab Idun (stiftet 1861, se Idun) et kjøpstilbud, men direksjonen avslo dette, til tross for at Livrenteforeningens var inne i en svært mistrøstig periode, med å vedta å melde tilbake til Idun at ”til en saadan Beslutning savnes Adgang”.  Ledelsen følte seg ennå overbevist om at anstalten tross alt fylte en misjon og at den hadde livets rett. Men allerede året etter kunne forhalingen ikke drives lenger, og direksjonen erkjente at mortalitetstabeller var uomgjengelig nødvendige ved beregningen av den tidligere foreslåtte kapitalutdelingen til de gjenværende medlemmene i årsselskapene og at hele oppsplittingen i småklasser bød på uløselige vanskeligheter.Ved utgangen av året var forvaltningsformuen nådd opp i 143.315 Spd. og 68 Sk.
1874 På bakgrunn av dette og tilråding fra Tilsynskomiteen om en radikal omorganisering av foreningen, foreslo   direksjonen en sakkyndig undersøkelse av hele systemet. Dette oppdraget ble gitt til dr. A. S. Guldberg og Livrenteforeningens mangeårige bokholder, byråsjef P. Rogge. Deres betenkning av oktober 1873 felte en knusende dom over en rekke av de vesentlige ledd i virksomheten og konkluderte med at det måtte være til gagn for Livrenteforeningen å samle alle medlemmene i et rasjonelt forsikringsfellesskap. Dette godtok foreningens organer, og fra 30.6.1874 ble den tidligere virksomheten lukket og deretter betegnet som ”Den   eldre Avdeling”. Den ble opprettholdt som egen regnskapsenhet til utgangen av 1926, da de gjenstående 148 medlemmene gikk opp i Norske Livs ordinære forsikringsbestand.Dette første avsnittet i Livrenteforeningens historie hadde da strukket seg over et tidsrom på 30 år og var preget av skuffelser og motgang. Selv om konjunkturene tok seg opp, ble Livrenteforeningen ingen suksess, og virksomheten hadde et amatørmessig og primitivt preg. I disse 30 årene ble det bare dannet 12 årsklasser, og ikke en eneste av dem svarte til den opprinnelige planen. Det eneste produktet Livrente-foreningen hadde tilbudt var Stigende Livrente (dvs. stigende med alderen). Gjennom nyordningen ble Livrenteforeningen nå omgjort til et alminnelig gjensidig livsforsikringsselskap basert på dødelighets-beregninger for et fellesskap av alle medlemmene. Det opprinnelige produktet Stigende Livrente (med eller uten tilbakebetaling) ble beholdt, men ble tilført noen nye elementer. I tillegg kom Opsatte Livrenter til Alderdomsforsørgelse, Strax begyndende Livrenter og Kapitalforsikring (også kalt Opsatte Kapitaler eller Utstyrsforsikring). Men selv om selskapsformen ble endret, ble kontinuiteten tilbake til Livrenteforeningen beholdt ved at selskapsorganene forstanderskap og direksjon forble de samme og også institusjonens navn   forble fortsatt uendret.

Livrenteforeningen flyttet nå fra Christiania Sparebanks lokaler, hvor den hadde hatt kontorfellesskap med banken siden 1845, og leide to værelser i 3. etasje i Kirkegaten 26. Dette var Brandforsikringsselskapet Nordens (stiftet 1867, se dette) nyervervede bygning. Nordens adm. direktør, kammerherre Carl Ferdinand   Gjerdrum, hadde siden 1858 vært foreningens kasserer, og dette var sterkt medvirkende til flyttingen.

1889 Tilgangen i de første 13 år etter nyordningen utgjorde til sammen 800 nye livrenter, hvorav 690 var   stigende livrenter. Men tilsiget av ordinære livrenter var økende og etter utløpet av 1888 var de stigende livrenters æra stort sett forbi.Rentefall og bedring i  dødelighetsforholdene, som begge trakk i samme negative retning for et selskap som kun solgte livrenter, truet foreningens eksistens. Prisen på  livrenter ble derfor satt opp med 10%, noe som gikk stikk imot ethvert forsikringsteknisk grunnlag. Salget sank fra rundt 250.000 kr. i 1889, til under 120.000 kr. i 1890 og mindre enn 50.000 i 1891.
1890 Rogge døde i 1889, og med tittel av kontorsjef overtok cand. real. Johannes Thrane stillingen etter ham.
1891 På bakgrunn av den sterke svikten i tilgang og også fordi 90 % av forsikringsbestanden tilhørte personer bosatt i Christiania, vedtok direksjonen å ansette agenter rundt om i landet for å bedre salget
1896 Thrane erkjente til slutt at de stigende livrenters tid var forbi og dessuten ble betydningen av et stort antall forsikrede sterkt understreket i motsetning til tidligere hvor fokus hadde vært på betalingsdyktige enkeltkunder. Et ledd i denne nyorienteringen var tegning av små forsikringer til lærere og lærerinner, fordi disse kunne gjøre Livrenteforeningen kjent blant folket.
1899 Ny lov (vedtekter) for Den norske Livrenteforening vedtatt av forstanderskapet 24. 11, og den fikk kgl.   stadfestelse utpå nyåret. Her heter det at ”Selskapet kan overta Forsikring av enhver Art hvis Risiko avhenger av Livs varighet”. Dette betydde overgang fra de hittil tradisjonelle livrentene til dødsfalls-forsikringer. Samtidig ble det åpnet adgang til å tegne premiefritak ved invaliditet, som året før var innført av Livsforsikringsselskabet Hygea (se dette).
1900 2.10. ble Thrane forfremmet fra kontorsjef til å bli selskapets første adm. direktør. Han hadde fire ansatte: Bokholder, kasserer og 2 assistenter, hvorav den ene var matematisk assistent. I oktober ble han også medlem av direksjonen.
1902 Etter et par års forberedende arbeider ble den nye virksomhet satt i gang fra nyttår, hvorved livrenter og dødsrisikoforsikringer ble likestilt. Tidligere hadde man på grunn av epidemier og andre uforutsette påvirkninger ansett dødsrisikoforsikring som altfor hasardiøst, men erfaringene i de andre selskapene som hadde hatt dette produktet i lengre tid, viste at denne forretningen var ”lukrativ” og ble derfor tatt inn som produkt. Foreningen var dermed blitt et ordinært livsforsikringsselskap, selv om den likevel fortsatt skulle hete Den norske Livrenteforening.  Navnet Norske Liv kunne imidlertid brukes i daglig virksomhet.A. S. Guldberg, som hadde sittet i direksjonen siden 1874, hadde fra 1887 også sittet i direksjonen for det da stiftede Livsforsikringsselskabet Brage, men etter nyordingen var Brage og Norske Liv blitt konkurrenter, og   han trakk seg derfor nå tilbake.

For å kunne ta opp konkurransen med de etablerte livsforsikringsselskapene om salg av   dødsrisiko-forsikringer, ble den første reiseinspektør ansatt og ble etterfulgt av tre nye i 1903.

1903 Livbransjen innførte nye dødelighetstabeller og nye premieberegninger, som blant annet innebar en   skjerpelse av livrentetariffen. Men den store eldre livrentebestanden ble for selskapet en stor økonomisk belastning på grunn av behovet for forsterkede avsetninger til forsikringsfondet.
1908 Bonus ble utdelt for første gang, selv om det egentlig ikke var økonomisk grunnlag for dette, men den   akkvisisjonsmessige betydningen av å kunne prestere bonus ble ansett som helt avgjørende i den daværende konkurransesituasjonen.
1910 Drammensv. 21 ble kjøpt for 120.000 kr. Bygningen var opprinnelig en 3. etasjers patrisierbolig for en   høyerestående offiser og hadde stall i bakgården. På kjøpstidspunket var gården omgjort til leiegård hvor 2. og 3. etasje var utleid. Selskapet tok i bruk 1. etasje til kontorer.
1912 Etter vedtagelsen 29.7.1911 av den nye Lov om forsikringsselskaper som trådte i kraft fra 1.1.1912, ble   antall utenlandske livsforsikringsselskaper som arbeidet i Norge redusert fra 32 til 20, hovedsakelig fordi det nå ble innført krav om konsesjon og deponering av et stort beløp. De fleste porteføljene av noen størrelse fra de selskapene som ga seg, ble solgt til de norske selskapene. Ved årets utløp var den samlede forsikrings-bestand for de norske selskapene 280 mill. kr. mot 70 mill. kr. for de utenlandske som hadde søkt konsesjon. Sannsynlig hadde derfor den samlede utenlandske bestand ligget nærmere 100 mill. kr. av en total bestand på ca. 400 mill. kr., dvs. en fjerdedel, og dermed representerte utlendingene en betydelig konkurranse for de norske selskapene. Det var derfor helt bevisst at de fleste benyttet betegnelsen norske i sine selskapsnavn for å appellere til de nasjonale strømninger før og etter århundreskiftet og som særlig gjorde seg gjeldende   overfor svenske selskap.
1914 Selskapets navn ble forandret til Det gjensidige forsikringsselskap Norske Liv ved revisjon av vedtektene fra 1899.
1915 Det første nummeret av Norske Livs månedsblad for agenter og inspektører kom ut. Det ble senere omdøpt til Livvakten.Akkvisisjonsoverenskomsten ble vedtatt 15.4. Den omfattet alle livsforsikringsselskapene og inneholdt blant   annet bestemmelser om antall agenter. Den ble senere revidert flere ganger.

Registreringskontoret for livsforsikringer ble opprettet, herunder registeret for såkalte mindre gode liv.

1917 Norske Liv ble deleier i det nystiftede Forsikrings-Aktieselskapet Norske Folk (se dette). Initiativet til denne nyskapningen ble tatt av Idun, som sammen med konkurrentene Gjensidige og Brage stiftet Norske Folk 22.5. I løpet av året gikk også Norske Liv, Det norske Livsforsikringsselskap Fram A/S, Det gjensidige norske livsforsikringsselskap Glitne og Livsforsikringsselskabet Norrøna inn som medeiere. Hvert av de syv selskapene skjøt inn 100.000 kr. i  aksjekapital. Hensikten med det nye selskapet var at det skulle ta seg av   oppgaver som selskapene hver for seg var for små til å drive med:  Folkeforsikring med månedspremie (Frams arbeidsområde var hovedsakelig ukepremie), samarbeid om ”mindre gode liv”, alminnelig reassuranse og innføring av kollektiv pensjonsforsikring for bedrifter.
1918 O.r.sakfører Haakon A. Sommerfeldt ble ansatt i 1909 for å avlaste Thrane. Da Thrane døde i 1918, ble Sommerfeldt ansatt som ny adm. direktør. Ved denne anledning meldte både Idun og Gjensidige seg som kjøpere av Norske Liv. Forslag til overenskomst om å slå sammen Norske Liv og Gjensidige under navnet Livsforsikringsselskapet Gjensidige Norske Liv fra  1.1.1919 ble vedtatt av styrene i de to selskapene, men ble torpedert av representantskapet, altså forsikringstakerne.
1920 De norske   Livsforsikringsselskapers Statistiske kontor ble opprettet
1921 Garantiselskapet Norsk Spare-Selskap (se Spareselskapet) ble stiftet på initiativ av direktør Martin Arnesen i Forsikrings-Aktieselskapet Dovre (se dette). Fordi Norsk Spare-Selskap ikke hadde konsesjon som livsforsikringsselskap, forpliktet det seg i november samme år til å overføre dødsrisikoen ved de innsamlede   sparebeløp til Norske Liv. Avtalen varte til 1938 da Spareselskapet fikk egen konsesjon som livsforsikrings-selskap.
1922 Vedtekter ble fastsatt for De norske Livsforsikringsselskapers Forening.
1930 Norske Liv hadde en bestand ved utløpet av året på 136,4 mill. kr. og forvaltningskapital på 61,4 mill. kr. Dette ga selskapet en femteplass i størrelse etter Idun, Gjensidige Liv, Hygea og Fram. Veksten hadde vært jevn og sikker i løpet av 1920-årene.
1944 Rekkefølgen blant livsforsikringsselskapene ga Norske Liv en sjetteplass med Brage hakk i hæl. Det kan vel derfor karakteriseres som et middelsstort selskap. Økningen i krigsårene hadde vært sterk i hele livbransjen og skyldtes hovedsakelig pengerikelighet og mangel på varer, men også et behov for større trygghet i en vanskelig periode. Norske Folk var kommet sterkt etter hver som kollektiv tjenestepensjon ble mer og mer vanlig innen næringslivet.Premie, bestand for egen regning og forvaltningskapital for de seks største selskapene var nå:

Idun                     30,4  mill. kr.    525,8  mill. kr. 286,6  mill. kr.

Norske   Folk         35,9*               191,9               222,4

Gjensidige            26,1                 446,9                202,4

Hygea                  20,8                  Ikke oppgitt      166,5

Fram                    20,7                  412,6               138,1

Norske   Liv          16,3                  270,2               133,3

*Inkl. ukjent beløp i gjenforsikringspremie fra eierselskapene.

1945 Fr. Lange-Nilsen ble ansatt som adm. direktør fra 20.6. etter Sommerfeldts plutselige død 29.5.  Sommerfeldt var da 71 år gammel og fortsatt i full aktivitet. Lange-Nielsen kom fra stillingen som leder av Statens Pensjonskasse, Den norske Enkekasse og Pensjonskassen for Statens Tjenestemenn, som han hadde innehatt siden 1938.
1961 Norske Liv fikk i likhet med de øvrige individualselskapene konsesjon på kollektiv pensjonsforsikring, og Norske Folk fikk konsesjon til å tegne individualforsikringer i konkurranse med sine eiere. Dermed dekket alle livsforsikringsselskapene alle former for livs- og pensjonsforsikring og konkurrerte med hverandre, men Norske Folk og delvis Norsk Kollektiv Pensjonskasse (NKP) hadde selvsagt fått et stort forsprang i kollektiv pensjonsforsikring, som var den bransjen som bygget opp størst forvaltningskapital.
1963 Selskapets premieinntekt (ekskl. reassuransepremie) dette året var 27,1 mill. kr. Etter nesten 20 år med sammenhengende vekst etter krigen var forsikringsbestanden nådd 839,7 mill. kr. Ca. 90 % av denne besto av kapitalforsikring med døds- og opplevelsesrisiko. Tillatelsen til å tegne kollektiv pensjonsforsikring hadde   derfor foreløpig bare gitt beskjedne utslag i bestanden på samme måte som i de andre eierselskapene til Norske Folk. Heller ikke på listen over forvaltningskapitalen nådde Norske Liv opp med sine 317,2 mill. kr. Det kan derfor trygt sies at selskapet hadde befestet sin posisjon som et middelsstort selskap.Til sammenligning var premie, bestand for egen regning og forvaltningskapital for de seks største selskapene:

Norske   Folk       181,8 mill. kr.       2022,4 mill. kr.    2154,7 mill. kr.

NKP                    124,2*                     799,8*                 859,7

Idun                     49,3                     1417,6                   601,7

Gjensidige            42,3                     1259,3                   526,0

Brage-Fram**      63,7                     1974,4                   518,2

Hygea                  63,1                     1219,0                   484,6

* NKP’s tall inkluderer effekten av overtatt gjenforsikring på hhv.47,4 mill. kr. (premie) og 370,4 mill. kr. (bestand) fra KLP.

** Fusjonen mellom Brage og Fram ble først inngått med virkning fra 1.1.1964, så disse selskapenes tall for 1963 er derfor slått sammen.

1964 Per L’Òrsa ble ansatt som adm. direktør fra 1.7. ved Lange-Nielsens pensjonering 73 år gammel.   Styreformann på dette tidspunktet var h.r.advokat Finn Arnesen, og h.r.dommer Axel Heiberg var ordfører i representantskapet.
1977 Kjell Nordby ble adm. direktør fra nyttår etter L’Orsa som var fylte 67 år. Han hadde tidligere vært kontorsjef og så ass. direktør i selskapet og var utdannet aktuar.
1979 Både at Norske Folks eierselskaper hadde fått konsesjon til å tegne kollektiv pensjon og Norske Folk ordinære   individualforsikringer og andre forhold skapte gnisninger mellom eierselskapene og Norske Folk. Norske Folk hadde derfor lenge ønsket å   frigjøre seg fra eierselskapene. Etter sterkt press og to Norman-komitéer ble   Norske Folk omsider omdannet til et nytt gjensidig livsforsikringsselskap stiftet 29.3. og det tidligere aksjeselskapets virksomhet ble overført dit.
1989 Bestanden var nå 14,522 mrd., derav godt over halvparten gruppelivsforsikring, og resten nesten bare kapitalforsikring med døds- og opplevelsesrisiko. Forvaltningskapitalen var 4,012 mrd.
1992 Nordby fratrådte i Norske Liv ved fylte 65 år og ble etterfulgt av aktuar Jostein Sørvoll, som hadde erfaring   fra SKAFOR og flere selskap tidligere. Forut for dette var det ført forhandlinger med Kreditkassen (Christiania Bank & Kreditkasse) om overtagelse av Norske Liv for at Norske Liv dermed kunne bli finanskonsernets   livsforsikringsselskap. Som ledd i denne prosessen ble Norske Liv først omdannet til et aksjeselskap med 81 mill. kr. i aksjekapital. Etter omdanningen ble aksjene solgt til Christiania Forsikring A/S, som var et datterselskap av Kreditkassen. Som styreformann ble valgt adm. direktør Per Ditlev-Simonsen fra Kredit-kassen, og ordfører i representantskapet ble Borger A. Lenth, også fra banken. Selskapets gruppelivs-forsikringsbestand fikk et kraftig løft innen nyttår som følge av at banken flyttet sin egen ordning over til selskapet.
1994 Norske Liv fikk dette året et negativt drifts- og årsresultat på 9,425 mill. kr. Også andre typiske   individualselskap hadde svake resultater. Usikkerhet om fremtidige regler for indiviuell rente- og pensjonsforsikring var en vesentlig årsak til redusert nytegning i disse.
1995 Den norske Bank (DnB) kjøpte Vital Forsikring A/S for i likhet med Kreditkassen å utvide sin virksomhet til å omfatte livs- og pensjonsforsikring og dermed styrke sin posisjon som finanskonsern. Både DnB og Kreditkassen var på dette tidspunkt overtatt av Staten etter den store finanskrisen et par år tidligere.Ved utgangen av året var forvaltningskapitalen i de fem små livselskapene: Samvirke Livsforsikring A/S 6,014 mrd. kr., Norske   Liv 5,915 mrd. kr., NOR Forsikring A/S (tidl. Alfa) 5,112 mrd. kr., Vesta Liv   3,805 mrd. kr. og David Livsforsikring A/S (senere Sparebank 1 Livsforsikring   A/S) 1,858 mrd. kr. Inkludert de fire store selskapene Storebrand Liv, Norsk Kollektiv Pensjonskasse (KLP), Vital og Gjensidige Liv utgjorde de ni norske livselskapenes totale forvaltningskapital 236,778 mrd. kr.
1997 Jan-Petter Borvik overtok etter Jostein Sørvoll som adm. direktør. Tom Ruud ble ansatt som konsernsjef   og adm. direktør i Kreditkassen og erstattet Lenth som ordfører i representantskapet i Norske Liv.
1998 Ole-Wilhelm Meyer overtok etter Borvik som adm. direktør.Selskapet solgte den gamle kontorbygningen i Drammensveien 21 og flyttet il Essendropsgt. 9 i Colosseum   Park like i nærheten av Kreditkassens hovedkontor.

Forvaltningskapitalen hadde økt sterkt til 10,235 mrd. Bestanden var ved årets utløp 33,769  mrd.  kr.,   derav ca. 60 % gruppelivsforsikring.

1999 Borvik ble ny styreformann etter Ditlev-Simonsen. Borvik var nå blitt adm. direktør i Norske Livs   morselskap Christiania Forsikring og ble ny styreformann i Norske Liv etter Ditlev-Simonsen.Aksjekapitalen ble økt med 100 mill. kr. til 181 mill. kr.
2000 Rundt årtusenskiftet skjedde   store endringer i nordisk bank- og forsikringsvesen. Som forutsetning for at   Storebrand, Pohjola og Skandia sammen kunne etablere det nye felles skadeforsikringsselskapet If, måtte Skandia i 1999 selge Vesta Forsikring A/S etter pålegg fra norske myndigheter av konkurransehensyn. Skandia valgte da å selge mesteparten av Vesta-gruppens selskaper, inkludert Vesta Liv A/S, til danske Tryg-Baltica (senere bare Tryg), som var eid av Unibank, som igjen var en del av Unidanmark-konsernet.Vesta Liv var stiftet 15.10.1990, kort etter at Skandia overtok Vesta-gruppen med blant annet Skadeforsik-ringsselskap Vesta A/S (se Vesta) i kjølvannet av Vestas økonomiske problemer. Fra 1.1. samme år var også Vital Forsikring A/S (se NKP) blitt stiftet ved fusjon mellom de tidligere bergensbaserte livsforsikrings-selskapene Hygea og NKP (se disse), hvor Vesta hadde vært majoritetseier. Vesta Liv håpet derfor å vinne tilbake mange av kundene i disse to selskapene. En stor del av Vitals kunder hadde også sine skadeforsikringer i Vesta Skade og kunne derfor av den grunn tenkes å flytte sine livsforsikringer til Vesta Liv under Skandia-paraplyen. Skandia sprøytet inn 200 mill. kr. i aksjekapital i nysatsningen. Tidligere adm. direktør i Hygea, da viseadm. direktør i Vital, Aksel Irgens, ble anmodet om å lede oppbygningen av Vesta   Liv. Deretter søkte en rekke tidligere Hygea-ansatte også stillinger i selskapet. Vesta Liv fikk kontorer i Folke Bernadottesv. 50 i Fyllingsdalen ved Bergen sammen med Vesta Skade (senere Vesta Forsikring).

Også Norske Liv ble berørt, i det Kreditkassen gikk sammen med de allerede fusjonerte svensk-finske   Merita-Nordbanken og danske Unibank og dannet fra desember 2001 den nordiske banken Nordea med blant annet datterselskapet Nordea Bank Norge ASA, som var en videreføring av Kreditkassen. Men siden Unibank eide Tryg, fulgte både Vesta Forsikring og Vesta Liv sammen med Tryg inn det nye Nordea.

2002 Med virkning fra 1.1. ble aksjene i Norske Liv, som fortsatt formelt var eid av Christiania Forsikring, videresolgt til Nordea Liv Holding Norge A/S og fusjonert med Nordea Liv Norge og deretter oppløst. Nordea Liv Norge var nettopp det tidligere Vesta Liv (stiftet 1990), som også var overført til livholdingselskapet. Hovedkontoret for Nordea Liv Norge ble lagt til tidligere Vesta-gruppens kontorbygg i Folke Bernadottesv. 50 i Bergen, hvor både liv- og skadeselskapet holdt til.Adm. direktør i det fusjonerte Nordea Liv ble Jørund Vandvik, som hadde hatt tilsvarende stilling i Vesta Liv siden 1998, da han etterfulgte Ole Th. Ruud, som igjen var etterfølgeren etter Irgens.  Norske Livs adm. direktør Meyer sluttet i 2001 i forkant av fusjonen og ble fra midt i 2002 og syv år fremover adm. direktør i SpareBank 1 Skadeforsikring A/S og  Sparebank i Livsforsikring A/S (se Samvirke Skade og Samvirke Liv). Om utviklingen av skadeselskapet Vesta Forsikring videre, se Vesta.
2012 Nordea Liv Norge var nådd opp til å bli Norges tredje største private aktør innenfor livs- og   pensjons-forsikring bak Storebrand og Vital og er markedsleder for IPS-forsikringer. Samlet premieinntekt var 8,480 mrd. kr. (inkl. tilflyttede   reserver), og forvaltningskapitalen var ved årsskiftet 64,233 mrd. kr – en økning på 12,9 % fra fjoråret. Resultatet til eier ble 510 mill. kr. før skatt.Forbindelsen til Nordea er fortsatt sterk med felles kontoradresse i Bergen og ved at Nordea Bank Norge   selger skadeforsikring på provisjonsbasis for Tryg Forsikring A/S, som er det nåværende navnet på det tidligere Vesta Forsikring i Norge. Nordea-konsernet var i 2012 det ledende finanskonsernet i Norden og de baltiske land. Største eier er finske Sampo OY som sammen med den svenske stat eier over 33 % av   aksjekapitalen. Sampo er også majoritetseier i det nordiske If Skadeförsäkring AB.
Tekst påbegynt  (1844-1944) av Bjørn Brekke Dato 22.03.2012
Fullført av Dag Wold Dato 07.04.2013
Gjennomgått av Bjørn Brekke Dato 12.04.2013
Gjennomgått av Arne Aamodt Dato 19.04.2013

Kilder:
Johan Schreiner og N. Solberg: Norske Livs hundreårsberetning 1844 – 1944 (1944)
K. Færden: Forsikringsvesenets historie i Norge 1814-1914 (1967)
Norsk Forsikrings Årbok (div. år)
Beretning fra Forsikringsrådet (div. år)
Google (div. artikler)