IDUN

IDUN  

Opprinnelig navn Det norske Livsforsikringsselskab Idun Stiftet 29.06.1861
Fødselsdag Det norske Livsforsikringsselskab Idun Dato 16.09.1861
Navneendring Det norske Livsforsikringsselskap Idun Dato xx.xx.1916
Navneendring Det norske Livsforsikrings-Selskap Idun Dato xx.xx.1924
Navneendring Livsforsikringsselskapet Idun Dato xx.xx.1970
Fusjonert med Norden Livsforsikring Dato 11.08.1983
Navneendring Storebrand-Norden Livsforsikring A/S Dato 11.08.1983
Status Opphørt som følge av fusjonen Dato
1860 Tanken om å stifte et livsforsikringsselskap som   aksjeselskap hadde i flere år tumlet i hodet til Storebrands kasserer, cand. jur. Jørgen Gjerdrum før det ble en realitet. Det ble første gang drøftet i   Storebrands styre 29.10. året før, da styrets formann advokat Daniel Kildal (som   var Gjerdrums svoger) brakte saken på bane. Etter påtrykk av Tilsynskomiteen for Forsørgelsesanstalter var de opprinnelige tankene om at Storebrand selv skulle etablere en egen avdeling for livsforsikring blitt endret slik at man isteden   ville stifte et søsterselskap av Storebrand som skulle drive livsforsikring. Det   ble så 1.12. sendt ut forslag til vedtekter og innbydelse til tegning av   aksjer (3000 aksjer á 50 Spd.) i Det norske Livsforsikringsselskab Idun.   Storebrands aksjonærer fikk fortrinnsrett, som de fleste benyttet.
1861 Tegningen gikk til å begynne med godt, men dabbet så   kraftig av etter at minimumsmålet på 100.000 Spd. var nådd. Dette beløp ble derfor fastsatt som endelige aksjekapital. Etter at enkelte uenigheter mellom   Tilsynskomiteen og Iduns styre var ryddet av vegen, ble de endelige vedtektene vedtatt av representantskapet 29.6. Ifølge disse var Iduns direksjon (styre) og hovedbestyrelse (representantskap) vedtektsfestet til å være identiske med de tilsvarende organer i Storebrand. Uten å vente på   avklaring av spørsmålet om hvor stor del av aksjekapitalen som skulle   innbetales kontant, bestemte styret seg for å starte sin virksomhet 1.9. De   to første poliser ble tegnet 16.9. Denne dato regnes derfor som Iduns   stiftelsesdag, men det er altså feil, for datoen burde heller vært markert som en fødselsdag.

Idun fikk kontor i Gjerdrums bygård i Prinsensgt.5, men   funksjonærene var de samme som arbeidet for Storebrand. Til å begynne med benyttet   Idun agentene til Storebrand og var dermed representert i de fleste   kjøpsteder. Gjerdrum var selv ingen tilhenger av oppsøkende agenter og mente   at kundene skulle komme til kontorene og trekkes dit ved hjelp av annonser, avisartikler og anbefalinger fra forsikringstagere. Etter hvert ble det også opprettet agenturer i landdistriktene.

1863 Idun inngikk en avtale med svenske Skandia om å gjenforsikre opptil 3000 Spd. pr. liv.
1865 I løpet av de fem første årene ble det tegnet 312 forsikringer – de aller fleste enkle dødsfalls-forsikringer – idet utstyrs-   og renteforsikringer ikke ble markedsført i begynnelsen. Tegningen var økende i hvert av de fem årene, og samlet forsikringssum var ca. 350.000 Spd. (1,4   mill. kr.). Det var bare et ubetydelig antall arbeidere og bønder blant de nye forsikringstagerne.

Fra siste halvdel av 1864 satte det inn en langvarig internasjonal økonomisk krise som også påvirket norske forhold, blant annet sank livsforsikringstegningen kraftig fram til 1870.

1868 Gjerdrum kunne nå titulere seg adm. direktør for de to selskapene han ledet.
1870 Nye vedtekter ble vedtatt i 1869 og satt i kraft etter myndighetenes godkjennelse året etter.

Idun kunne da tegne livrenter og som første norske selskap også utstyrsforsikring, samtidig som egenandelstaket ble hevet til 4000 Spd. Samtidig ble premiene redusert ved at grunnlagsrenten ble hevet fra 3,5 % til 4 %.

1872 Gjerdrum utga Storebrands 25-årsberetning uten å ha forelagt den for styret på forhånd. På flere områder var den frimodig og kritisk og vakte naturligvis stor oppmerksomhet.
1874 Konfliktene med styret var merkbare på flere områder og lot seg ikke lege, så det hele endte med at Gjerdrum fratrådte og reiste til Amerika. På hjemreisen over Atlanteren året etter ble han syk og døde etter  hjemkomsten. Før han reiste ga han en livrentepolise til sin datter vedlagt et brev hvor han fortalte litt om problemene han hadde hatt med å få Idun på bena og nevnte særlig O. J. Broch, som var den ovennevnte Tilsynskomiteens leder og bestyrte selv både den offentlige Enkekassen og Christiania  Almindelige Forsørgelsesanstalt (senere Gjensidige Livsforsikring).

Otto Aubert ble ny adm. direktør både i Storebrand og Idun etter Gjerdrum.

1875 Tegningen gikk fortsatt dårlig tross de gjennomførte vedtektsendringene, særlig fordi en ny depresjon var inntruffet.
1876 De første skritt mot en akkvisisjonsavdeling uavhengig av Storebrand ble tatt da det ble opprettet egne agenturer i fire byer på Østlandet. Senere kom flere til, og resultatene begynte å komme.
1877 Idun og Storebrand flyttet inn i Kirkegt. 21, hvor   selskapene ble i 50 år inntil de flyttet over til Kirkegt. 24 på den østre   siden av gatekrysset etter makeskifte med Den norske Creditbank i 1919.
1878 Michael S. Hansson ble ny adm. direktør i begge selskap   etter Aubert. I løpet av hans nesten 40 år som leder av Idun økte bestanden fra 5 til 133,7 mill. kr. i 1918, og Idun hadde da hele tiden vært det største   norske livselskapet i Norge. For i 1878 var de svenske selskapene fortsatt helt dominerende i det ganske så begrensede markedet. Hansson satte inn   enkelte tiltak for å bedre Iduns situasjon, blant annet ansettelse av en egen   kontorsjef for Idun og høyere provisjonssatser til agentene.
1879 Idun ansatte cand. real Oscar Schjøll som kontorsjef og aktuar.
1883 Gode økonomiske forhold medførte en dobling av bestanden fra 6,6 mill. kr. til 12,5 mill. kr.
1886 Iduns bestand utgjorde over 83 % av de norske livsforsikringsselskapenes bestand, men det var i realiteten de svenske som var   helt markedsledende fram mot 1. verdenskrig. Men også andre lands selskaper   var representert med et stadig økende antall generalagenturer. Så sent som ved århundreskiftet drev totalt over 40 utenlandske selskaper sin virksomhet i Norge.
1887 Av konkurransemessige hensyn var det sett fra Iduns synspunkt viktig at selskapenes vilkår og tariffer fikk et mest mulig enhetlig preg. I en årrekke hadde Idun og Gjensidige felles beregner, og Idun var behjelpelig ved etableringen av Hygea i 1884 og drev faktisk i forkant av dette regulær opplæring av Jens Hjort, som var utpekt til å være Hygeas aktuar og kontorsjef. Likeledes fikk Brage god hjelp før starten i 1887. Også   Iduns nye vedtekter dette året bar preg av ønsket om større overensstemmelser selskapene i mellom. Idun gikk selv over til å benytte Hygeas tariff for livsforsikringer, som var basert på engelske dødelighetstabeller, og ved   fastsettelsen av premien for livrenter og utstyrsforsikringer i 1888, besluttet Idun og de øvrige selskap å følge Gjensidiges satser.
1888 De første utbetalinger av bonus fra det oppbygde bonusfondet ble gjennomført. Samme år ble aksjekapitalen økt til 600.000 kr. fra de opprinnelig 400.000 kr. ved overføring av 200.000 kr. fra   reservefondet.
1889 De eldre aksjonærene ble tilbudt 2000 nye aksjer med pålydende 150 kr. til kurs 268 kr. Dermed ble aksjekapitalen økt til 900.000 kr., og overkursen ble tillagt reservefondet. Grunnen til denne utvidelsen   var den slette avkastningen av forvaltningskapitalen.
1890 Etter en ny depresjon ble det mer fart igjen, og bestanden   økte til 22,2 mill. kr. og økte fortsatt videre jevnt og trutt under Hanssons   ledelse.

Idun hadde fem funksjonærer ved hovedkontoret mot 54 ansatte 25 år senere.

1892 Idun opprettet en egen akkvisisjonsavdeling ledet av en overinspektør, og året etter ble den første reiseinspektør ansatt for særlig å bistå fritidsagentene.
1895 Jens Hjorth, som før Hygeas etablering fikk sin opplæring i Idun, ble ansatt som Schjølls etterfølger som kontorsjef og aktuar.
1901 Ved Iduns 40-årsjubileum ble for første gang noe av overskuddet avsatt til sosiale og humanitære formål, idet det ble opprettet et   tuberkulosefond på 10.000 kr. til beste for forsikringstagere som ble rammet.   Mange organisasjoner fikk etter hvert lignende støtte.
1904 Av den samlede bestand inklusive utenlandske selskap var Iduns andel sunket til 13,3 %.
1907 Premiefritak ved invaliditet ble innført som valgfritt alternativ ved tegning av forsikringer.
1909 Karensforsikring ble innført for forsikringer inntil 3000 kr. som var tegnet med frivillig legeundersøkelse. Karenstiden var tre år med   økende utbetaling fra innbetalt premie ved død i tegningsåret til 1/3 av   summen ved død i annet og til 2/3 av summen ved død i tredje år.

Idun ble medeier med 50 % i Kirkegt. 21.

1910 Fra januar utkom ”Meddelelser   til Agentene” – et månedlig kontaktorgan for salgsapparatet.
1911 Ved årets begynnelse hadde Idun 1.049 fritidsagenter,  derav 189 i byene og 860 i landdistriktene. Men gjennomtrekken var stor, for   litt over halvparten hadde gjennomsnittlig vært ansatt i mindre enn tre år.   Den store veksten i agenttallet og dermed i salget var imidlertid likevel en hovedårsak til den betydelige porteføljeveksten. Obligatoriske  månedsberetninger ble innført, og fra 1912 kom agentmøter inn i mer ordnede   former.

Barneforsikring ble introdusert, og gaveforsikring var allerede solgt i noen år.

Ny Lov om Forsikringsselskaper førte til at 20 av de da gjenværende 32 utenlandske selskapene etter hvert trakk seg ut på grunn av de økonomiske betingelsene og da særlig de relativt høye depositumsbeløp som var   knyttet til kravet om konsesjon i den nye loven. Den norske porteføljen til disse ble da kjøpt av de norske selskapene, og Idun forsynte seg godt.  Den nye institusjonen Forsikringsrådet ble etablert for å føre tilsyn med forsikringsbransjen.

1913 Nytegningen det siste året før utbruddet av 1. verdenskrig nådde helt opp i 7,8 mill. kr. (18 % av markedet) og bestanden nådde 75,1   mill. kr. Idun var da det klart største norske selskapet målt i bestand og lå   ca. 50 % høyere enn Gjensidige og Hygea. Men i antall poliser var folkeforsikringsselskapet Fram en klar nummer en med omtrent dobbelt så mange poliser.
1917 Sammen med konkurrentene Gjensidige og Brage tok Idun   initiativet til å stifte

Livsforsikrings-Aktieselskapet Norske Folk 22.5. I løpet av året gikk også Fram, Glitne, Norrøna og Norske Liv (se alle disse) inn som   medeiere. Hvert av selskapene skjøt inn 100.000 kr. i aksjekapital. Hensikten   med det nye selskapet var firedelt: Folkeforsikring med månedspremie (Frams arbeidsområde var hovedsakelig ukepremie), samarbeid om ”mindre gode liv” (herunder reassuranse), alminnelig reassuranse og innføring av kollektiv pensjonsforsikring for   bedrifter. Dette siste mente man var et kommende marked. Hver for seg   vurderte man at disse oppgavene var for små til at selskapene skulle drive   med dem selv og også konkurrere seg i mellom.

Iduns første avdelingskontor ble åpnet i Trondhjem og var samlokalisert med Storebrands kontor der i byen. Senere kom kontorer i Stavanger, Ålesund, Drammen, Fredrikstad og til slutt Bergen i 1939. I andre større byer   var det hovedagenter, som regel med flere fritidsagenter under seg.

1918 Christian Hansson overtok som adm. direktør i begge selskapene etter sin far.

Årene under 1. verdenskrig var preget av god økonomi og rekordhøye 36,1 mill. kr. i nytegning. Dette utgjorde en markedsandel på 22 %. Gjennomsnittlig forsikringssum ble nesten doblet i perioden.

1919 Idun fikk sin første adressograf og omorganiserte også sitt kundekartotek.
1920 I kjølvannet av de nye konsesjonskravene i loven fra 1911 overtok Idun den norske porteføljen til danske Tryg, deretter fulgte porteføljen til de   svenske selskapene Thule, Skandia, Victoria og Balder, danske Hafnia og de amerikanske   New York Life og MutuaL Life – til sammen en bestand på ca. 50 mill. kr.   eller over 1/6 av Iduns bestand etter overtagelsene. Senere ble den norske reassuranseporteføljen til svenske Nordstjärnan og danske Nordisk   Livsforsikrings-Aktieselskab af 1897 overtatt.

Idun innførte garanterte årlige tillegg til summene i   livrenteforsikring, hvilket ga kraftig oppsving i salget av dette produktet.

Premie, bestand for egen regning og forvaltningskapital   for de seks største selskapene var:

Idun                     14,0  mill. kr.     199,2 mill. kr.   57,5    mill. kr.

Gjensidige              5,4*                152,6              31,3

Hygea                    5,7                  126,1               27,5

Norske   Liv            3,7                    86,5               31,7

Brage                     3,1                    81,1               21,4

Fram                      5,0                    62,2               16,3

* Denne premien er fratrukket reassuransepremie med 0,6 mill. kr. For de øvrige selskap er det uklart hvilket premiebegrep som er   benyttet.

1921 Storebrand kom i besittelse av nesten alle aksjene etter   at aksjenes pålydende som ”lokkemat” ble doblet til 600 kr. pr. aksje – en betydelig overkurs i forhold til tidligere markedsverdi. Den derav følgende   dobling av aksjekapitalen til 1,8 mill. kr. skjedde ved tilførsel av kapital   fra salget av ca. halvparten av selskapets stats- og hypotekobligasjoner. Deretter ble aksjekapitalen besluttet nedsatt til 300.000 kr. Senere ble   dette beløpet ikke endret i Iduns levetid.

I praksis hadde Idun lenge vært nesten for et gjensidig selskap å regne, idet det maksimale utbytte til aksjonærene, dvs. stort sett Storebrand, i henhold til gjeldende vedtekter ikke kunne være høyere enn 5 %  og aldri høyere enn 1/2 % over vedkommende års gjennomsnittsrente. Eierne   kunne derfor maksimalt få utbetalt 15.000 kr. pr. etter den siste aksjekapitalnedskrivningen.   Som Hansson uttrykte det i 1887 var Idun blitt omformet ”fra en Forretning med ublandet lukrativt Øiemed for sine Aktionærer   til at blive halvt et Aktieselskab og halvt et gjensidig Seldskab med det høiereliggende   Maal: at arbeide for, at norsk Livsforsikring maa spredes saa vidt og saa   dypt i Samfundslagene, som Interessen kan vækkes og den økonomiske Evne   strække til. De Forsikrede, som før var Selskabets Kunder, blev nu Medinteressenter,   hvis tarv Hovedbestyrelsen paa ethvert Punkt pligter at varetage i lige Linje   med Aktionærenes”.

Etter jubelårene rett etter krigen kom en internasjonal depresjon med sterkt redusert salg.

Ved utgangen av året hadde Idun 13 yrkesakkvisitører i de fire største byene, bare 16 reiseinspektører og hele 1772 fritidsagenter. Deretter   økte antall reiseinspektører sterkt for å kunne gjøre en bedre innsats   overfor det store fritidskorpset, som senere ble kraftig beskåret i Idun og de andre store livsforsikringsselskapene etter at Livforeningen i 1930 vedtok   en agentoverenskomst. Noen år tidligere hadde Brand-Tarifforeningen innført   begrensninger på skadesiden, men ikke på langt nær av så stort omfang som på   livsiden, hvor det tradisjonelt hadde vært benyttet langt flere fritidsagenter.

1925 Premietariffene fra 1887 ble lagt om og basert i første rekke på Iduns egne dødelighetstall. Disse tariffene ble utarbeidet og fulgt   av de fleste selskapene. På egen hånd innførte Idun en ekstraordinær bonus   til sine forsikringstagere med alminnelige kapitalforsikringer fra før 1.1.1925. Men et ønske om å innføre et apriorisk bonussystem ble stoppet av   myndighetene året etter, og Idun gikk deretter sammen med Gjensidige og Norske Liv om felles bonusgrunnlag og -satser.
1926 Idun og Storebrand gikk sammen om en refinansiering av låneopplegget til Værdalsbruget A/S i Vuku i Verdal kommune i Nord-Trøndelag.   Dette var en 900.000 mål stor skog- og fjelleiendom som også inneholdt noe dyrket mark,   en lakseelv, verdifulle kalkforekomster og sagbruk. Verdal kommune hadde   kjøpt den av de opprinnelige eierne i 1908 for 3,720 mill. kr. for å sikre   leilendingenes mulighet for kjøp av gårdene de forpaktet og gi muligheter for   utvikling av fossekraft og kalk. Driften av eiendommen ble for krevende for   kommunen, som solgte den videre til private interessenter (unntatt 75 leilendingsbruk   og 81 plasser) i 1912 for 4,055 mill. kr. og overtok den kommunale gjelden,   som besto av pantobligasjoner og et statslån. De løpende obligasjoner og   statslån skulle nå konverteres til et partialobligasjonslån på 4 mill. kr., hvorav   Idun skulle ta 1,5 mill. kr. og Storebrand 0,4 mill. kr. I 1930 erklærte   styret i eierselskapet insolvens, og kreditorene kjempet for å unngå konkurs.
1929 Etter at den norske krone med harde virkemidler var brakt tilbake til pari kurs av Norges Bank ble Norge også rammet av den sterke   internasjonale depresjonen forårsaket av krakket på Wall Street. Idun ble   kraftig berørt med sterkt redusert nytegning – særlig blant arbeidere – og av   en betydelig økning i den frivillige avgangen.
1933 Oppgangen var tydelig og direkte premieinntekt vokste fra 13,4 mill. kr. dette året til over 20 mill. kr. i 1939, mens bestanden økte fra 362,0  mill. kr. til over 400 mill. kr. i 1939.
1935 Værdalsbrugets skjebne var endelig avklart. Som største  kreditor fikk Idun konsesjon av Landbruksdepartementet til å overta   aksjemajoriteten.. De fleste ”ville” aksjer ble deretter kjøpt opp, og   obligasjonslånet på 4 mill. kr. ble så i sin helhet overtatt av Idun med ¾ og   Storebrand med 1/4, senere alt av Idun. Så sent som i 1994 fikk Iduns etterfølger   Storebrand-Norden Liv midlertidig forlenget konsesjonen, men i 2001 ble   forbudet mot at et livsforsikringsselskap kan eie mer enn 15 % av   forsikringsfremmed virksomhet opphevet, slik at eierskapet fortsatt   eksisterer.
1936 Dette året fikk Idun for første gang sin egen adm. direktør da Nicolay Bugge ble ansatt.
1937 Idun skjenket redningsskøyten R/S ”Idun” til   Redningsselskapet – inspirert av Storebrands tilsvarende gave R/S   ”Storebrand” året før. Et annet sosialt tiltak var at Idun i slutten av 1930-årene bevilget boliglån garantert av Oslo kommune til ny blokkbebyggelse ved Bislet, Sinsen og ved Kirkeveien i Oslo.
1940 Krigsårene var preget av passiv motstand mot den nazistiske nyordningen, og Idun ble av ombudsmannen for næringslivet Alf L.   Whist karakterisert som et ”jøssingrede”. Han hadde i årene fra 1905 til 1921   vært stifter og leder av flere livs- og skadeforsikringsselskaper, blant annet det i 1921 konkursrammede Norske Lloyd og andre selskap og ble dømt for økonomiske misligheter, men unnslapp til Frankrike. (Se mer om ham under   Andvake).

Men det var også aktiv motstand, for eksempel ble en av Iduns ansatte, Petter Moen, etter stor innsats i den illegale pressen arrestert av   Gestapo i 1944. Han omkom da en fangetransport med det tyske ”Westphalen” forliste på veg til konsentrasjonsleir i Tyskland samme år etter å ha blitt   bombet av engelske flyvere, som trodde at skipet transporterte tyske soldater.   Moen etterlot seg en dagbok fra fangetiden på Møllergt. 19. Den var prikket inn på dopapir og ble utgitt etter krigen. En kollega led samme skjebne for   bistand til Moen, og også to agenter mistet livet. Også aktuar Ivar   Hesselberg ble arrestert for å ha huset hjemmefrontfolk, og han og hans hustru satt fengslet resten av krigen.

Forsikringssalget nådde et uvanlig høyt format fra 1941 og   til og med 1944. Iduns nytegning lå rundt 14 % av de norske selskapene, og   bestanden økte med ca. 50 %. Årsaken til denne oppblomstring var flersidig: Pengerikelighet, lite å kjøpe, tiltro til livselskapene, behov for å sikre seg og sine mot   uventet død pga. krigen og tro på at de allierte ville seire.

1944 Premie, bestand for egen regning og forvaltningskapital   for de seks største selskapene var nå:

Idun                     30,4  mill. kr.    525,8  mill. kr.   286,6  mill. kr.

Norske   Folk         35,9                 191,9                222,4

Gjensidige             26,1                 446,9                202,4

Hygea                   20,8                  Ikke oppgitt      166,5

Fram                     20,7                  412,6               138,1

Norske   Liv           16,3                  270,2                133,3

Norske Folk hadde vokst kraftig siden 1920 som følge av den økende etterspørselen etter kollektiv pensjonsforsikring og hadde fortrengt   Brage fra lista.

1946 I de siste krigsmånedene begynte nytegningen å synke og tendensen forsterket seg i 1946, da det også ble gjennomført   premieforhøyelser. Men allerede året etter snudde trenden og direkte nytegnet premie økte igjen i slutten av 1940-årene.
1948 Ivar Hesselberg ble ansatt som adm. direktør etter Bugge, men fortsatte likevel også som ansvarshavende aktuar. Etter sin fratreden fortsatte Bugge som styreformann helt til 1960.
1952 Kaare Weider ble ansatt som adm. direktør etter  Hesselberg. Ved siden av sin advokatpraksis hadde han vært sekretær for De   norske Livsforsikringsselskapers Forening. Aktuar Paul Qvale ble ansatt som   ass. direktør, men gikk i 1959 over til stillingen som adm. direktør i Brage.Skattefradrag for individuell pensjonsforsikring bidro til økt salg på bekostning av tradisjonelle kapitalforsikringer.
1953 Iduns premieinntekt dette året var 35,8 mill. kr., bestand   799,3 mill. kr. og 384,1 mill. kr. i forvaltningskapital. Renteforsikring   utgjorde fortsatt under 5 % av bestanden.
1955 Grunnlagsrenten ble etter initiativ fra Idun fastsatt til 3 % med derpå følgende premiereduksjoner. For å kompensere forsikringstagere som   hadde betalt etter 1946-tariffen ble deres forsikringssummer forhøyet med 10-12 % i samtlige selskaper.
1956 Idun fikk i likhet med de andre selskapene konsesjon for   gruppelivsforsikring, og garanterte tillegg ble innført skattefritt (i motsetning til bonus) ved dødsfallsutbetaling, senere også ved   renteforsikringer.
1957 I desember sa Idun opp sin avtale med Norske Folk om å avstå fra tegning av kollektiv pensjonsforsikring. Markedet hadde vist seg å bli langt   større enn forutsett i 1917 da Norske Folk ble stiftet, og nå ville også Idun   være med å konkurrere. De andre eierselskapene var enige.
1958 Idun og de seks andre eierne av Norske Folk søkte om   konsesjon for kollektiv pensjonsforsikring. Forsikringsrådet og Norske Folk selv støttet   søknaden, mens tre selskap som tegnet kollektiv pensjonsforsikring protesterte,   til tross for at de selv hadde fått konsesjon for vanlig livsforsikring.

Idun tegnet sin polise nr. 500.000 i løpet av året.

1959 Idun opplevde en kratig vekst fra 1955 og utover og gjenvant sin førsteplass på den norske nytegningsstatistikken for kapitalforsikringer, samtidig som bestanden passerte 1 mrd. kr.
1961 Idun og de andre eierne av Norske Folk fikk endelig tillatelse   til å tegne kollektivforsikring uten konsesjon etter at Justisdepartementet   fant at kravet om konsesjon ikke gjaldt for selskaper som var opprettet før dette i 1938 ble tatt inn i Tilsynsloven.

Idun feiret sitt 100-årsjubileum.

1963 Brage og Fram vedtok å fusjonere. Premie, bestand for egen   regning og forvaltningskapital for de seks største selskapene var (Brage-Frams   tall er summen av de to selskapers dette året):

Norske Folk       181,8 mill. kr.      2022,4 mill. kr.    2154,7 mill. kr.

NKP                     76,8*                  439,4                 859,7

Idun                     49,3                  1417,6                 601,7

Gjensidige             42,3                  1259,3                 526,0

Brage-Fram           63,7                  1974,4                 518,2

Hygea                   63,1                  1219,0                 484,6

* NKP’s premietall inkluderer overtatt gjenforsikring 47,4 mill. kr. fra KLP. KLP-porteføljen reflekteres også i bestand og   forvaltningskapital.

1970 Odd Espolin Johnson erstattet Weider som adm. direktør.

Planforsikring ble lansert som et felles   akkvisisjonstiltak for Idun og Storebrand.

1971 Direkte premieinntekt dette året var 88 mill. kr. (inkl.   gruppeliv) og bestanden ca. 2,9 mrd. kr.
1973 Retningslinjer for felles markedsføring med Storebrand ble   trukket opp, og selskapene fikk felles akkvisisjonsdirektør og salgsapparat   (unntatt fritidsagentene i liv). Som en konsekvens utga Idun og Storebrand for   første gang sine to årsberetninger i samme omslag under betegnelsen Storebrand-Idun-gruppen. Dette ble fra 1975 endret   til en felles årsberetning for de to selskapene fram til og med 1981.
1974 Generalforsamlingen besluttet å erstatte   representantskapet med bedriftsforsamling.
1976 Datasystemet ALIS for polisebehandling ble satt i drift.
1979 Etter en langvarig prosess ga eierselskapene avkall på   Norske Folk, som ble omgjort til et gjensidig selskap og var dominerende innen privat kollektiv pensjonsforsikring, men hadde lavere premieinntekt enn   Kommunal Landspensjonskasse (KLP) med sine kommunale og andre offentlige   pensjonsordninger.
1981 Dette året ga nok en gang sterk vekst i direkte premieinntekt   til 347 mill. kr., og bestanden økte til ca. 11,5 mrd. kr. Idun var nå passert   av Forenede Liv i premie for individuell kapitalforsikring og lå også   betydelig etter dette selskapet i bestand på grunn av Forenede Livs   gruppelivsbestand på hele 14,8 mrd. kr. mot Iduns 5,7 mrd. kr. i denne sterkt voksende bransjen.

Ved årets slutt ble et større terminaliseringsprogram avsluttet.

1982 Holdingselskapene Nordengruppen og Storebrand-gruppen vedtok 9.6. å fusjonere, og deres operative datterselskaper fusjonerte også   etter hvert og/eller forandret navn for å innpasses i den nye Storebrand-Norden-gruppen. Adm. direktør ble Storebrands Jannik Lindbæk og Nordens adm. direktør Gunnar   Aasberg ble styreformann.

I dette faktiske fusjonsåret for de to selskapsgruppene var   summen av de to livselskapenes premieinntekt 767 mill. kr., hvorav 60 %   rente- og pensjon, bestanden var 26,2 md. kr., hvorav omtrent 12 md. hver for  kapitalforsikringer og gruppeliv. Forvaltningskapitalen var 6,4 md. kr.,   hvorav litt over 1/3 var plassert i pantelån. De største selskapenes   tilsvarende tall var:

 

KLP                                1,849   mrd. kr.          ?      mrd. kr.         8,5 mrd. kr.

Norske Folk                     1,180                     27,0                      14,2

Storebrand-Norden          0,767                     26,2                       6,4

NKP                                0,537                     15,6                       6,1

Forenede Liv                    0,453               .     26,2.*                    2,8

Hygea                             0,365                     12,0.                      2,7

Gjensidige                       0,322                     12,6                       2,9

Samvirke                         0,229                     24,1*                     1,1

*Derav ca. 20 md.   kr. i gruppeliv.

1983 I likhet med hva holdingselskapene og skadeselskapene   gjorde vedtok også gruppenes livselskaper å fusjonere. Norden Livsforsikring ble   valgt som overtakende selskap. Det nye selskapet Storebrand-Norden   Livsforsikring A/S ble konstituert 11.8.1983 etter å ha ventet lenge på   konsesjonen. Idun opphørte deretter. Iduns Espolin Johnson ble adm. direktør.

Se videre Brage.

Tekst utarbeidet av Dag Wold Dato 30.11.2011
Bearbeidet  av Dag Wold Dato 13.11.2012
Gjennomgått av Reidar Lundh Dato 14.03.2013

Kilder:

K. Færden: ”Forsikringsvesenet i Norge 1814-1914” (1867)
Per Fuglum m.fl.: ”Livsforsikring gjennom 100 år” (1961)
Årsberetninger 1936-1981 (Storebrands historiske arkiv)
Norsk Forsikrings Årbok (div. år)
Beretning fra Forsikringsrådet (div. år)

Skroll til toppen