DOVRE

DOVRE  

Opprinnelig navn Forsikrings-Aktieselskapet Dovre Stiftet 11.11.1910
Status Vedtatt oppløst i ekstraordinær generalforsamling. Dato 23.11.1978
1910  Arbeidet med å tilrettelegge for etablering av Dovre startet våren 1910, og på et møte 24.6. ble det enighet om selskapsnavn og aksjeinnbydelsens form. Aksjeinnbydelsen gikk ut i oktober og var undertegnet   av i alt 95 personer, til dels kjente navn fra norsk nærings- og samfunnsliv. Selskapet ble så etablert i Oslo 11.11. (reg. 7.12.) og ble snart et bredt ulykkesforsikringsselskap med flere spesialbransjer. Fra tidligere fantes det bare et eneste norsk spesialforsikringsselskap i ulykke, nemlig ulykkesforsikringsselskabet Sigyn (se Sigyn), som var stiftet i 1885, mens det var hele 18 utenlandske selskaper som drev slik virksomhet i Norge. Aksjekapitalen ved stiftelsen var 300.000 kr., herav 50 % innbetalt. Ingen aksjonær kunne eie mer enn 10 % av aksjekapitalen. I alt tegnet det seg 260 aksjonærer.Initiativtager til stiftelsen av Dovre og selskapets første adm. direktør var Martin Arnesen, som etter flere års ansettelse i to av hovedstadens assuranseforretninger startet sin egen forretning i 1900. Den var delvis en videreføring av forretningen til avdøde Chr. D. L. Anthonisen, som bl.a. fra 1873 hadde vært den første generalagenten for Brandförsäkringsbolaget Sverige. På grunn av denne relasjonen ble Dovre regnet for å høre til blant de eldste skadeforsikringsselskapene i Norge, i det en rekke av Dovres kunder og agenter hadde vært med siden Anthonisens tid. Men et like viktig grunnlag for Arnesens assuranseforretning var nok generalagenturet for Nordens eldste forsikringsselskap – Det Kgl. Octroierede Alm. Brandassurance Compagnie (stiftet 1798), som han representerte fra agenturets etablering. Dette ble omtalt som «Gamle Danske» i motsetning til «Nye Danske» som egentlig het Nye Danske Brandforsikrings-Selskab (stiftet 1864), og fra 1901 inngikk i assuranseforretningen John Ødegaard (se Odin) stiftet samme år. Han ble fra starten også generalagent for tyske Würtembergische Transport. I 1902 overtok Arnesen generalagenturet for danske Nordisk Ulykkesforsikrings Aktieselskab (stiftet 1898), året etter for Det gjensidige Forsikrings-selskab Danmarks avdeling for livsforsikring og senere for ytterligere noen andre selskaper. 

Bakgrunnen for stiftelsen av Dovre var sannsynligvis at Nordisk Ulykke i 1908 overdro sin portefølje i Danmark og Norge til det danske Sygdoms- og Ulykkesforsikringsselskabet Thor, som også hadde en pen portefølje i Norge. Arnesen kom visstnok ikke særlig godt overens med Thors direktør, og det endte med at Arnesen bestemte seg for å starte et nytt selskap for ulykkesforsikring i Norge. På forhånd var det nok avklart at Dovre skulle overta Thors norske portefølje på i alt 997 ulykkes- og sykeforsikringer som totalreassuranse. På dette tidspunkt var Sigyn (se dette) det eneste norske selskap med egen ulykkes- og sykeforsikringsportefølje.

 

Virksomheten startet opp 1.12. i baker Rolfsens gård i Øvre Slottsgt. 23 (senere Bøndernes Bank og senere igjen Fokus Bank). Der holdt også Arnesens øvrige virksomhet til.

1911 Allerede i første driftsår ble det tatt opp reisegodsforsikring, tyveri- og ransforsikring, og forsikring av verdiforsendelser samt livsvarig   jernbane- og dampskibsulykkesforsikring. Etter hvert tok selskapet også opp en rekke andre forsikringsarter, således ansvars- og automobilforsikring allerede i 1915.Brutto premieinntekt i oppstartsåret fra desember 1910 til 31.12.1911 var 67.443 kr. Sammen med firmaet Martin Arnesen hadde selskapet 8 funksjonærer.
1912 Norsk Forsikringselskap Æolus A/S i Bergen begynte dette   året å tegne brannforsikring, og Arnesens agenturforretning ble agent for det  Østenfjeldske Norge – et agentur som først opphørte i 1935. Arnesen ble også noen år etter overtagelsen av brannagenturet agent for Æolus i sjø- og krigsforsikring. Dermed fikk han enda flere ben å stå på og kunne gi sine kunder et bredere tilbud.
1913 Som følge av den nye norske forsikringslovgivningen i 1911 innledet det danske selskapet Haand i Haand forhandlinger om å overføre sin norske portefølje i ulykkes- og sykeforsikring til Dovre, fordi selskapet ikke ønsket å betale depositum og derfor ville trekke seg ut av Norge. Dette ble ordnet ved at Dovre overtok administrasjonen av Haand i Haands 632 poliser i Norge. Det danske selskapets generalagent fikk i stedet et agentur for Dovre.
1914 Etter krigsutbruddet i 1914 var Dovre det første selskapet   i Norge som tok opp bransjen personkrigs-forsikring i forbindelse med ulykkesforsikring. Det var vanskelig å skaffe reassurandører for slik forretning, men Dovre klarte å få reassuranse i både et dansk og et svensk selskap og gikk ut med sitt krigs-forsikringstilbud allerede 25.11. Etter hvert ble også de øvrige reassurandører mere medgjørlige, og Dovre kunne etterhånden dekke ganske store beløp.
1915 Aksjekapitalen ble utvidet til 600.000 kr., derav 50 % innbetalt.
1916  Aksjekapitalen ble utvidet til 1 mill. kr., men fortsatt var bare 50 % innbetalt.Selskapet tok nå også opp brannforsikring. Arnesen hadde fra starten av sin agenturforretning ”arvet” representasjonen for A/S Det kgl. Octroirede alm. Brandassurance-Compagnie (”Gamle Danske”) i Norge.  Etter Bergensbrannen i 1916 opphørte dette selskapet med sin norske virksomhet, og Dovre overtok porteføljen i Norge.Virksomheten gikk bra, og i 1916 hadde var det opparbeidet en premieinntekt på nær 358.000 kr., som ga et overskudd på 41.487 kr. Representantskapet besluttet i møte 13.12.: ”Etter at 20 %   av det rene overskudd er avsatt til reservefond beregnes i tantieme 15 %,   hvorav 6 % til adm. direktør, 6 % til personalet og 3 % til direktionens medlemmer. Tanti-men kommer dog kun til utdeling etter at 5 % utbytte er tildelt aktionærene”.   Representantskapet besluttet også å gi adm. direktør fast gasje. Hittil hadde han hatt en provisjon av premieinntekten og selv dekket kontorutgifter og lønninger inklusiv egen godtgjørelse.
1917 Høsten 1917 kunne adm. direktør igjen overføre en gammel   god portefølje, denne gang i sjø-, transport- og reisegodsforsikring fra et tysk   selskap som skulle opphøre i Norge.Representantskapet besluttet derfor i møte 14.9. også å oppta sjø- og transportforsikring, men kom med en uttrykkelig reservasjon: ”Den nye branche forutsettes drevet med den største forsiktighed.” I 1917 begynte Dovre også med garantiforsikring, og i 1918 ble innført en barneulykkesforsikring med premietilbakebetaling, noe som var en helt ny forsikringsform i Norge. Dovre var også i 1919 en av   initiativtakerne til Den nordiske Pool for Luftfartsforsikring og deltok med 1 % i alle poolens forretninger.
1920 Selskapet hadde ved årets utgang 31 funksjonærer i tillegg til adm. direktør. Selskapet hadde nå også to avdelingskontorer utenfor Oslo,   derav et i Trondheim opprettet i 1918 og et i Bergen opprettet i 1919. Selskapets direksjon hadde vært uendret fra starten og besto av Aage Schou (formann), Guy Shepherd, Westye P. Egeberg samt adm. direktør. Som ordfører i representantskapet hadde også statsråd Johan E. Mellbye fungert i hele perioden. Mellbye hadde vært landbruksminister i Hagerups regjering 1904-05.Selskapet gikk fortsatt bra, og tantiemen ble økt med 5 %, hvorav 3 % skulle tilfalle sousdirektøren og 2 % kontorsjefen.Dovre deltok i stiftelsen av Norsk Spare-Selskap (se Spareselskapet), hvis første adm. direktør også var Martin Arnesen.
1923 Selskapet begynte med kredittforsikring i forbindelse med  automobilforsikring.
1930 Brutto premieinntekt dette året var litt over 1,3 mill. kr., derav 800.000 kr. for egen regning. Overskuddet på 69.000 kr. ga grunnlag for 8 % utbytte.
1934 Selskapet startet datterselskapet Forsikrings-Aktieselskapet Arne (se Arne) med en aksjekapital på 125.000 kr. Dette skjedde samtidig med at Dovres Æolus-agentur i brann opphørte fra årsskiftet 1934/1935. Arne drev fra begynnelsen direkte brannforsikring, men ble etter hvert et selskap med utelukkende inngående reassuranse.
1940 Brutto  premieinntekt var ca. 1,7 mill. kr., derav litt under 1 mill. kr. for egen regning. Overskuddet på 80.000 kr. var nok for det sedvanlige 8 % utbytte.
1942 Den resterende delen av aksjekapitalen ble innkalt. Dermed utgjorde innbetalt kapital nå 1 mill. kr.
1943 Martin Arnesen døde i 1943, og hans sønn Trygve Arnesen overtok som adm. direktør.
1944 Helt fra 1917 hadde selskapet avsatt midler av årets overskudd til et pensjonsfond. Dette fondet ble i 1944 omdannet til en pensjonskasse   for de ansatte.
1945 Selskapet innførte bedriftslegeordning.
1950 Brutto premieinntekt var nå øket til ca. 4,9 mill. kr., derav ca. 2,8 mill. kr. for egen regning. Overskuddet ble 115.000 kr. og utbyttet redusert til 5 %.I løpet 1950-årene bygde Dovre opp en profesjonell salgsorganisasjon med ansatte distriktssjefer og bygde ned fritidsagentapparatet.
1959 Allerede i 1919 hadde selskapet kjøpt og flyttet inn i Wergelandsvn. 7, men ved årsskiftet 1958-1959 tok man i bruk et større nybygg på tomten –   Dovregården. Av byggets 10 kontor-etasjer brukte selskapet selv bare to etasjer foruten møtesal og kantine i 11. etasje.
1960 Selskapets bruttopremie var nå nesten 11,1 mill. kr., hvorav under halvparten for egen reg-ning. Overskuddet ble 171.000 kr. og utbyttet 7 %. Antall løpende poliser var ca. 55.000 og  antall ansatte  ca. 70. Selskapet hadde 350 aksjonærer.
1961 Dovre gikk inn som aksjonær i Norinvest med 170.000 kr. Norinvest var i 1960 stiftet av Pallas-gruppen og en del banker for å drive finansieringsvirksomhet i form av utlån og garantistillelser.
1964 Aksjekapitalen ble utvidet til 1,5 mill. kr.
1966 Eierne garanterte for Norinvests innlån og utlån uten å ta betalt for det, men i 1965 krevde Forsikringsrådet at det ble beregnet premier for dette.  Dovres andel av garantiene for utlån utgjorde i 1966 19,4 mill.kr., som økte til 34,3 mill. kr. på topp i 1974, herav 6,9 mill. kr. for egen regning. Når det gjaldt garantipoolen   for innlån, var Dovres andel 23 %. Andre deltakere var Norvegia 23,5 %, Pallas 20,0 %, Kreditt-Kausjon   23,5 % og Nord og Syd 10 %. Rammen for samlede innlånsgarantier til Norinvest var på topp 300 millioner kroner i 1976.
1968 Aksjekapitalen ble utvidet til 2 mill. kr.
1969 Aage Storsveen ble antatt som agent for Dovre. Omtrent samtidig etablerte Storsveen bilforretning i Moss, som senere fikk filialer i Askim, Mysen, Sarpsborg og Fredrikstad. I 1970 opprettet også Storsveen et   finansselskap, som skulle ta opp lån i det åpne marked for å finansiere bilhandelen. Lånene skulle garanteres av Dovre, som hadde sagt seg villig til å stå som garantist.
1970 Selskapets brutto premieinntekt var 36 mill. kr., derav under 20 mill. kr. for egen regning. Overskuddet ble 268.000 kr. med hele 10 % utbytte.
1972 Trygve Arnesens sønn, Knut Martin Arnesen, overtok som adm. direktør. Dovres regnskapssjef gikk inn som styremedlem i Storsveen Auto AS.
1973 Dovre Finans AS ble stiftet med forsikringsselskapet som hovedaksjonær.
1976 Storsveen opprettet etter hvert en rekke nye finansselskaper i tillegg til sitt personlige selskap Autofinans Holding. Blant annet ble Athene Finans kjøpt fra tvillingselskapene Norvegia- Pallas i 1976. Dovre garanterte  for innlånene. Storsveens virksomhet ble dette året også utvidet til båtimport og salg av båter med avbetalingsfinansiering, også her med Dovre som finansiell partner.Dette siste normale regnskapsåret før problemene for alvor tårnet seg opp, var premieinntekten nesten 60 mill. kr., derav litt over 32 mill. kr. for egen regning. Men overskuddet falt ned til 165.000 kr. og utbyttet ble redusert fra 10 % året før til 8 %.
1977  Norinvest fikk problemer, og Dovre gikk ut av garantipoolene i 1977. Høsten 1977 varslet Åge Storsveen Dovre om at han av helsemessige grunner ønsket å trekke seg tilbake fra S-Gruppen (fellesbetegnelse   for hans selskaper) og tilbød Dovre å overta. Dovre hadde pr. 1.10. 1977 et   garantiansvar overfor S-Gruppen på 54,7 mill. kr., og S-gruppen tilførte Dovre en årlig premieinntekt på 8 mill. kr., dvs. over 10 % av Dovres totale premieinntekt for direkte norsk forretning.Dovre var interessert i å overta Storsveens virksomheter, men kunne som forsikringsselskap ikke gjøre det formelt. Løsningen ble at Dovres viseadm. direktør Kotte Eriksen og regnskapssjef Messel gikk inn som personlige hovedaksjonærer i S-gruppen Holding AS med 49 % av aksjene hver med garanti av Dovre Finans. Storsveen og S-gruppens advokat Finn Haugen eide hver 1 %.Det viste seg raskt at situasjonen i S-gruppen var uholdbar, og at selskapet reelt sett hadde gått med underskudd en rekke år. Rutinene var heller ikke fulgt, og da S-gruppen ble overtatt fra 1.10. viste det seg senere at det manglet 18,4 mill. kr. på at sikkerhetene ga dekning for garantiansvaret. Penger var blitt overført til egen drift i S-gruppen istedenfor å gå inn på «Dovre-konti». Kort etter overtakelsen måtte det også gis nye garantier på 14,4 mill. kr. uten sikkerhet. Dovre reiste derfor innsigelser til avtalen, og i en reforhandlet avtale i oktober 1978 overtok Autofinans Holding AS Storsveens faste eiendommer for pantegjelden, samtidig som Storsveen ga avkall på sin pensjonsavtale. På dette tidspunkt var imidlertid den situasjon inntrådt, som skulle føre til oppløsningen av Dovre.

Dovres premieinntekt var dette året ca. 96,5 mill. kr., derav for egen regning 44,0 mill. kr. Bokført egenkapital var 6,4 mill. kr. Resultatet ble bare 125.034 kr. og intet utbytte.

1978 I september 1978 ble det besluttet at forsikringsselskapene som deltok i garantipoolen for innlån til Norinvest skulle kjøpe seg ut av poolen. For Dovre utgjorde dette 5 mill. kr. I tillegg kom et netto tap etter reassuranse på garanti for Skips AS King på 2,2 mill. kr. samt tapt aksjekapital og andre tap på i alt   3,2 mill. kr., dvs. samlet tap på Norinvest på 10,2 mill. kr.De opplysninger som fremkom for offentligheten om Forsikringsselskapet Dovre i forbindelse med Norinvest førte til sviktende tillit til garantier fra selskapet, og en betydelig del av den gjeldsbrevmasse som var   garantert av Dovre ble oppsagt. Selskapet kom derfor i likviditetsvansker, og Dovres erklæringer om medvirkning til økonomisk sanering av S-gruppen ble følgelig verdiløse. Det oppsto derfor en konkurssituasjon både for Dovre, S-gruppen og Åge Storsveen personlig.En arbeidsgruppe/regnegruppe i Storebrand under ledelse av Finn Fadum arbeidet i begynnelsen av november med å klarlegge Dovres økonomiske situasjon. Dovre hadde i et notat til Forsikringsrådet 3.11. summert opp sin   situasjon med at de fortsatt hadde positiv egenkapital, men regnegruppen konkluderte med en underbalanse på 40-50 mill. kr. Garantiene i relasjon til  S-gruppen var nå på 69 mill. kr.

Forsikringsforbundet innkalte medlemsselskapene til møte lørdag 4.11. for å orientere om situasjonen. Der ble det satt ned en arbeidsgruppe i forbundets regi, også denne med Finn Fadum fra Storebrand som leder, men   supplert med Olav Sandbeck fra Norden og Thore S. Jordet fra Samvirke, for å gå nærmere i inn i de forsikringstekniske avsetningene i Dovre og se på de økonomiske konsekvensene av alternative måter å avvikle Dovre på. Dette engere utvalget arbeidet intenst gjennom helga og fungerte for så vidt som et   saksforberedende organ for Forsikringsforbundet. Forbundet hadde på dette tidspunkt en svært begrenset administrasjon. Både Forbundet og Forsikringsrådet virket relativt handlingslammet, og det ble reelt sett   Storebrand og Norden som i hovedsak dro lasset i næringens handtering av Dovresaken.

Selskapene møttes igjen på søndag ettermiddag, hvor det var relativt stor enighet om å beskytte forsikringstakerne mot Dovres fall, mens det var mer delte meninger når det gjaldt konkurs eller ikke. Vesta og noen mindre selskaper ønsket heller ikke å delta fullt ut i redningsaksjonen. Konfrontert med Storebrands verdivurderinger aksepterte imidlertid Dovres styreformann nå disse tallene og ga uttrykk for at han måtte gå i skifteretten mandag 6.11. dersom det ikke forelå en avklaring. Søndagen endte med enighet om å innkalle til medlemsmøte i Forbundet på mandag kveld. Her ble innstillingen fra arbeidsgruppen fremlagt med seks alternativer. Ren konkurs, akkord eller la Dovre leve videre ble ikke ansett som aktuelle alternativer og ble ikke utredet videre, men de økonomiske  onsekvensene av tre alternativer for konkurs med forskjellige nivåer for styrt eller delvis styrt avvikling ble beregnet og presentert.

Medlemsmøtet i Forsikringsforbundet 6.11. ga ikke noen allmenn tilslutning til total styrt avvikling, men man besluttet å gå inn for å holde Dovres forsikringstakere skadesløse. Dette var anslått å koste næringen 33   mill. kr. Ikke alle selskaper ga tilsagn om å dekke sin andel, men Livforeningen meddelte imidlertid at de kunne delta med inntil 4 mill. kr., da den anså at en eventuell Dovre-kollaps ville skade hele   forsikringsnæringens anseelse.

Det var svært mange innlånere til de mange underselskaper i S-gruppen, og regnegruppen i Forsikringsorbundet hadde derfor ansett at en akkord ville være tilnærmet umulig å få til. Men den 10.11. tok finansmegler og advokat Leon Bodd initiativ til et møte mellom de større finanskreditorene
for å få til en akkord, heriblant Samvirke og Gjensidige. Bodd selv hadde meglet mange innlån til S-gruppen, heriblant mange fra ideelle organisasjoner. Bodds akkordforslag gikk ut på at kreditorene under 250.000 kr. og alle ideelle organisasjoner skulle få fullt oppgjør, mens de større finanskreditorene skulle få 50 % uavhengig av hvilket selskap i S-gruppen som var skyldner. Dette forutsatte at Dovre frafalt sine fordringer på S-gruppen og friga til S-gruppens disposisjon de aktiva som hadde vært deponert i Dovre.  De   større innlånskreditorene frafalt på sin side ugjenkallelig Dovres solidaransvar i henhold til garantiene på gjeldsbrevene. Dermed ble oppnådd at Dovre og S-gruppen ble separert med hensyn til aktiva og passiva. Alle de   store kreditorene aksepterte dette, selv om Samvirkes styre i etterhånd   nektet å godkjenne sin adm. direktørs aksept av akkorden. Dette førte til en   senere runde i retten mellom Samvirke og boet i S-gruppen, hvoretter Samvirke   i et forlik i hoved-trekk aksepterte akkorden. Avviklingen av S-gruppen ble ledet av et kreditorutvalg med h.r.adv. Herman Otto Krefting som formann.

Akkordløsningen bedret Dovres situasjon med 19 mill. kr. i forhold til tidligere beregninger av styrt avvikling, og det ble foreslått at de seks største selskapene skulle ta på seg det økonomiske ansvaret for en finansiell avvikling av Dovre, mens hele næringen skulle delta i spleiselaget om å holde forsikringstakerne   skadesløse. Samvirke avslo å delta i den generelle avviklingen av Dovre og   Vesta inngikk en særavtale, mens Storebrand, Norden, Norges Brannkasse og   Gjensidige gikk sammen om denne avviklingen og skjøt inn et likviditetslån på   til sammen 5 mill. kr. Storebrand og Norden gikk i tillegg inn med enkelte   garantier. Næringen lovte også de fleste Dovre-ansatte jobb.

Dovre gikk altså ikke konkurs, men ble besluttet oppløst i ekstraordinær generalforsamling 23.11. Oppløsningen ble registret 8.12. Datterselskapet Arne ble også oppløst, men først året etter.

1979 Dovre under avvikling ble ledet av et styre med folk fra næringen og en todelt administrasjon, en skadeorganisasjon under ledelse av direktør Sverre Høegh Krohn i Norges Brannkasse og en annen separat del som sto for   den øvrige avvikling under ledelse av økonomidirektør Tore Clausen i Storebrand. Fordelingen av bidraget til skadeoppgjøret ble for 50 % delt etter premieinntekt direkte norsk forretning og for 50 % basert på den portefølje det enkelte selskap hadde overtatt etter Dovre, dog med en spesialavtale for Vesta. Samvirkes styre aksepterte ikke fordelingsmodellen i sin helhet, men ga samtidig uttrykk for at de kronemessig skulle betale sin fulle del. I praksis deltok Samvirke på lik linje med de andre skadeselskapene.Forsikringsrådet hadde 13.12. året før nedsatt et granskningsutvalg for å vurdere alle sider ved Dovres engasjement i Norinvest  og S-Gruppen samt eventuelle andre forsikringsforhold og disposisjoner som   førte til økonomisk krise i Dovre. Utvalget besto av høyesteretts-dommer Andreas Schei, trygdedirektør Finn Aleksander og statsautorisert revisor cand. oecon. Odd Børsum. Utvalget avga rapport 27.11. Den konkluderte med at selv om Dovre i likhet med andre forsikringsselskaper også hadde hatt   forsikringsengasjementer som hadde brakt tap i perioder, må disse tapenes betydning for krisen betegnes som uvesentlig sammenlignet med engasjementene i Norinvest og S-gruppen. Utvalget konkluderte også med at informasjonene til Dovres organer hadde vært utilstrekkelige og tilfeldige. Dovres administrasjon   hadde heller ikke selv hatt tilstrekkelig oversikt over selskapets virkelige  stilling.
1980 Ved årets slutt var det behandlet i alt 8.294 Dovre-skader, og samlet netto skadeutbetaling var på 24 mill. kr. Gjenstående uoppgjorte skadesaker og uoppgjorte mellomværender med reassurandørene ble anslått til   12 mill. kr. for egen regning, dvs. 36 mill. kr. samlet. Det ble lagt opp til å foreta sluttoppgjør med reassurandørene i 1981. Dovres inngående reassuranse ble avviklet ved at denne ble overtatt av Storebrand mot overdragelse av de avsatte reserver.
1986 Avviklingsprosessen ble sluttført først ved utløpet av 1986. Det akkumulerte underskuddet for Dovre under avvikling var da 46 mill. kr., men av dette skyldtes 21 mill. kr. kalkulatoriske renter for den kapital næringen stilte til disposisjon for oppgjøret. Netto underskudd før finansieringskostnadene var derfor 25 mill. kr. Dette var en god del bedre enn de vurderinger som ble gjort tidligere midt oppe i prosessen og skyldtes i hovedsak at Dovres hovedkontor i Wergelandsvn. 7 ble solgt for 65 mill. kr., mens regnegruppen opprinnelig hadde vurdert den til 46 mill. kr. (takstverdi 41 mill. kr.).Når næringen engasjerte seg så sterkt i Dovre-saken har det sammenheng med frykten for over natten å få et stort antall uforsikrede kjøretøyer ute i trafikken. Det var mange konkurser i norsk forsikring i   mellomkrigstiden, men ingen førte til at de forsikrede tapte penger. Det gikk også bra denne gang.Dovre-saken ga også støtet til at Forsikringsrådet tok initiativ til å få opprettet Skadeselskapenes Garantiordning som en parallell til Banksikringsfondet.

Dovre-saken og Norinvest var også en igangsetter for etablering av Harlem-komiteeen høsten 1978. Mandatet var å revidere hele forsikringslovgivningen. Dovre-saken fikk således indirekte stor betydning for den videre utvikling av forsikringsnæringen.

Tekst utarbeidet av Thore S. Jordet Dato 15.11.2011
Gjennomgått av Dag Wold Dato 25.01.2012
Bearbeidet av Thore S. Jordet Dato 19.07.2012
Gjennomgått av Dag Wold Dato 23.11.2012

Kilder:
Norsk Forsikrings Årbok (div. år)
Beretning fra Forsikringsrådet (div. år)
Adm. utgave: ”Dovre. Selskapets stiftelse og de første 10 år” (1920)
Dovres blad  nr. 3 1960 – Festskrift til 50 års jubileet.
Store Norske Leksikon
Granskningsutvalget for Forsikringsaktieselskapet Dovre. Rapport av 27. november 1979.
Egne notater og arkiv fra høsten 1978.