Akershus Brannkasse

AKERSHUS   BRANNKASSE

Opprinnelig navn Akershus Amts Brandassurance-Forening Stiftet 08.02.1844
Navneendring Akershus gjensidige Brandassuranceforening Dato xx.xx.18xx
Navneendring Akershus Brannkasse, gjensidig Dato xx.xx.1956
Fusjonert med Lier gjensidige Brannforsikringsforening Dato 01.01.1964
Navneendring Akershus-Lier Brannkasse, gjensidig Dato 01.01.1964
Fusjonert med Samtrygd, Norsk Gjensidig Forsikringsforening Dato 01.01.1969
Status Opphørt som følge av fusjonen Dato
1835 De lokale brannkassene rundt i landdistrikter – stort sett var det en i hver kommune – har en lang og interessant historie, som det vil føre altfor langt å gå inn på i denne korte historien om Akershus Brannkasse. Disse   kassene eller foreningene er paralleller til de lokale sjøtrygdelagene som  det opprinnelig også var mange av langs kysten. Begge grupper kan betraktes   som små lokale alternativer eller konkurrenter til de mer eller mindre landsomfattende brannforsikringsselskapene på den ene siden og på den andre   siden sjøforsikringsselskapene og de gjensidige foreningene i kystbyene. Til   slutt ble med få unntak alle disse små enhetene samlet i to selskaper, nemlig Gjensidige Norsk Skadeforsikring (se Samtrygd) og Norges   Skipsassuranseforening (Norwegian Hull Club) (se Bergens Skibs og Unitas).   Men dette var en prosess som det tok over 150 år å fullføre. På mange måter gjenspeiler   denne prosessen en kamp om maktfordelingen mellom by og land og ønsket om å   beholde lokalsamfunnenes uavhengighet av overordnede myndigheter, men stilt   overfor de økonomiske realiteter var dette en kamp som de små enheter var   dømt til å tape. Brannkassenes og sjøtrygdelagenes historie er tross utfallet   en viktig del av historien om det norske lokaldemokrati og   selvstendighetstrang.En brannkasse er en gjensidig forsikringsforening som tegner brannforsikring for bygninger og ofte også for løsøre på landsbygda.   Brannkassenes geografiske virkeområde omfattet vanligvis et eller noen få   prestegjeld – senere herreder. Premien ble til å begynne med betalt med korn, men senere med penger. Som argument mot de små lokale kassene hevdet   tilhengerne av de større konkurrentene at kassene var for små til å kunne   sikre tilstrekkelige utlignings- og avlastningsmuligheter, og det finnes da   også mange tilfeller av etterutligning. Men det måtte faktisk også Norges   Brannkasse finne seg i ved et par anledninger. Først ved stiftelsen av Samtrygd i 1922 ble det etablert et organisert reassuransetilbud for kassene.   For å skape større og derved mer motstandsdyktige enheter ble det enkelte brannkasser   som utvidet sine opprinnelige geografiske områder. Av disse var brannkassene   i Akershus og i Lier i Buskerud de største og viktigste.

Det første spede forsøk på å etablere en bygdebrannkasse var antagelig i Nes på Romerike så tidlig som ca. 1690. Det var sognepresten Jens   Colstrup som tok initiativet til en forsikringsordning, men det er uklart om den var basert på kontingent, etterutligning eller ren nabohjelp. Ordningen opphørte imidlertid ved hans død i 1720. Etter denne pionerinnsatsen skulle det gå nesten 100 år – nærmere bestemt til 1816 og altså 41 år etter at Norges Brannkasse ble etablert av danskekongen – for å finne den første dokumenterte  lokale kassen, nemlig Brand-Assurance-Selskabet for Lands prestegjeld. Den eksisterte   i alle fall i 10 år før den opphørte. Deretter fulgte i 1819 brannkassen for naboen Totens prestegjeld. Denne fikk heller ikke lang levetid. I 1822 ble   stiftet Brand-Assuranceindretningen for Ringsaker på østsiden av Mjøsa, og i   1826 fikk Ringsakers naboer Nes og Fåberg prestegjeld hver sin tilsvarende   kasse. Så i 1827 kom Gausdal, som er Fåbergs nabo i nord, med egen kasse.   Deretter sto Trøndelag for tur med sin første kasse i Sparbu prestegjeld i   1829 og ble etterfulgt av flere i samme område. Slik bredte de lokale brannkassene   seg gradvis utover det ganske land med utspring i de sentrale østlandsbygdene   med store gårder og velstående og opplyste bønder. I kjølvannet av disse brannkassene   fulgte gjerne lokale sparebanker eller bankene kom først og så kassene. Begge   institusjonene hadde lokale tillitsvalgte – ofte  med de samme personene i begge.

Gjennom hele det 19. århundrede og første halvdel 1900-tallet ble det stiftet et stort antall brannkasser. I år 1900 var antallet nådd ca. 200,   og det maksimale antall ble nådd  i slutten av 1950-årene med 259 brannkasser i aktivitet. Deretter begynte en relativt   kortvarig sammenslutningsprosess som til slutt endte i et svært begrenset   antall gjenværende kasser. I norsk for sikringssammenheng var brannkassene små, bortsett fra Akershus Brannkasse. Den var spesiell – både fordi den var desidert   størst i premieinntekt og fordi den i motsetning til de aller fleste andre   kassene gikk utenfor sitt opprinnelig tiltenkte virksomhetsområde.

Akershus Brannkasses tilblivelse skyldtes et initiativ som   ble tatt i Akers Sogneselskab 5.1.1835, da det ble innlevert et forslag om   opprettelse av et privat brannassuranse-selskap i Akers og nærliggende sogn.   Tanken bak var dels å frigjøre seg fra den departementale styringen  i Den almindelige Brandforsikrings-Indretning   (se Norges Brannkasse) og dels å oppnå billigere forsikring enn denne kunne   tilby. I denne henseende brukte forslagsstillerne de samme argumenter som de   allerede opprettede lokale brannkassene i Oppland og Hedmark. Det ble nedsatt   en komité bestående av fem menn fra Vestre Aker, men det skulle ta over åtte år   før dette arbeidet munnet ut i det nye selskap, som helt fra starten av omfattet   hele Akershus amt med navnet Akershus Amts Brand-Assurance-Forening (noe senere skrevet uten bindestreker og på litt andre måter). Avgjørende for realiseringen var nok ekstrautligning av kontingent i Norges Brannkasse som følge av to store branner i Trondhjem i 1841 og 1842. Det ble for tungt å svelge at  bønder i Akershus skulle bidra til erstatninger etter en bybrann i et helt annet fylke.

1844 Det lyktes i løpet av 1843 å få inntegnet de målsatte 100   medlemmer, og ”en ikke ubetydelig del ” av   disse møtte til den første generalforsamling 8.2. Disse representerte til sammen syv prestegjeld. Chr. Dahler (valgt fra Aker og Asker) ble i det   første bestyrelsesmøte valgt til formann. På samme møte ble skrevet ansøkning   om kongelig approbasjon av vedtektene for den nye foreningen. Den ble gitt   allerede 19.4. Etter et omfattende takseringsarbeid ble i alt 181 eiendommer   inntegnet til en forsikringssum av 142.140 Spd., men i tillegg sto 49   eiendommer på vent til å tre ut av Norges Brannkasse. De første polisene ble   datert 30.10. Av interesse for øvrig er ordningen med medbestyrere fra hvert prestegjeld, slik at foreningens bestyrelse derved ble gitt en bred   geografisk sammensetning, som ga god innsikt i hva som foregikk i de enkelte  deler av foreningens virkeområde og som selv deltok i arbeidet med innmeldelser,   skademeldinger og takseringer. Under seg hadde disse rodemestere, som hadde   det direkte oppsynet med opp til 10 forsikrede eiendommer. Kontingenten ble   fastsatt til 1 % av forsikringssummen og ble bibeholdt på dette nivå den første fjerdedel av foreningens eksistens.Dahler var utvilsomt en av de mest framtredende menn i Akershus   på denne tiden. Han hadde vært gårdsbestyrer for Hans Nielsen Hauge på   Bredtvedt gård og ble gift med Hauges enke i 1826. Han ble valgt til stortingsmann i 1838 og satt 20 år i Akers herredsstyre (1837-1857), derav flere år som ordfører. Han   var også en av stifterne av Akers Sparebank i 1844 og den første formann i   direksjonen her. Disse vervene var antagelig grunnen til at han allerede   30.11. trådte tilbake og overlot protokollene til viseformannen Hans Hansen   Grimelund, på Nordberg gård. Grimelund ble valgt til Dahlers etterfølger 1.2.1845.   Han skulle bli stående i spissen for Akershus gjensidige Brandassuranceforening   i nesten 40 år til kort før sin død 77 år gammel i 1883. I tillegg hadde han   en lang rekke framtredende verv i disse årene. Foreningen reiste i 1884 et  monument på hans grav på Vestre Granlund.

For øvrig vises til de oppgitte kildene angående nærmere detaljer om foreningens drift og utvikling. Nedenfor følger bare noen hovedpunkter.

1850 I løpet av sine seks første år måtte bare to brannskader erstattes. Det viste seg likevel at vedtektenes bestemmelser om framgangen  ved skadeoppgjør måtte revideres.
1852 Virksomheten ble utvidet til å omfatte de tilgrensende distrikter i Østfold (Smaalenenes amt), senere hele fylket.
1856 Kravene om å holde brannredskap på de forsikrede eiendommer ble frafalt i vedtektene. Dette skyldtes for det første at Norges Brannkasse ikke stilte tilsvarende krav og for det andre antok man at de   enkle bøttene og sprøytene det var tale om ikke hadde noen effekt. Likevel var ledelsen opptatt av brannsikkerhet og arbeidet både med bedre feiing og   andre krav som forsikringstakerne måtte oppfylle.På den årlige generalforsamlingen ble dette året reist spørsmålet om forsikring av løsøre i tilknytning til husforsikringen. Dette ble så utredet av en komité som konkluderte med å foreslå opprettet et eget   aksjeselskap for denne virksomheten. Samme høst ble vedtatt opprettet Akershus Amts Brandassuranceforenings Løsøreafdeling. Her kunne forsikres   innbo, gårdsredskaper, hester, kreaturer og andre husdyr samt avling. I strid med aksjeselskapsprinsippene var det her aksjonærene personlig som heftet for selskapets forpliktelser, fordi intet var innbetalt på aksjeneog dermed fantes heller ingen fellesformue. Dette opplegget medførte at det ikke ble gitt offentlig approbasjon, men foreningen virket likevel i hele sin   tid uten problemer.

Denne løsøreforeningen hadde ingen geografiske begrensninger og fungerte i realiteten etter hvert som en liten konkurrent til de private aksjeselskapene. I 1863 var det allerede etablert 143 agenturer fordelt på landets fem stifter, derav 92 i Christiania stift. I 1865 var bare to av de fem ordinære aksjeselskapene som tegnet løsøreforsikring for en høyere samlet forsikringssum enn Akershus-foreningen med sine 15,4 mill. kr. I 1876 sluttet foreningen seg til Den norske Brand-Tarifforening, som ble stiftet dette året, og fulgte deretter dennes fellestariff for landdistrikter.

1857 Virksomheten ble utvidet til Buskerud amt, der første distrikt var Lier. Lier fikk sin egen brannkasse i 1866 (se 1963 nedenfor).Grimelunds to søstersønner ble trukket inn i foreningen som det første lønnede personale. Den yngste Ole Christopher Kjelsen ble etter hvert kasserer og leilighetsvis benevnt kontorsjef i i 1880-årene, senere ble dette hans faste tittel. Han var da blitt eier av Haugerud gård. Hans eldre bror Theodor arbeidet en kort tid midlertidig som kasserer i løsøreavdelingen, men virket senere som foreningens sakfører og inkassator.

Opprinnelig hadde det vært forutsetningen at foreningen skulle drives fra formannens hjem, men det lot seg ikke lenger gjøre da Løsøreavdelingen kom. Derfor ble leiet til foreningen to rom som kontor hos madame Kjelsen i Akersgt. 63. Der bodde hun da sammen med sine sønner.

1858 Det ble vedtatt å utvide virksomheten til å omfatte hele Christiania stift, dvs. hele det nåværende Østlandet. Det ble også betegnet Akershus stift. I 1867 ble Hamar stift skilt ut og omfattet da Hedemarkens og Christians amter, dvs. nåværende Hedmark og Oppland. Utvidelsen skjedde gradvis på samme som hittil.
1859 Fire distrikter ble opprettet i Jarlsberg og Larviks amt (Vestfold).
1867 Foreningen fikk nye kontorer i en nybygd indre bygning hos madame Kjelsen.
1869 Foreningen ble åpnet også for huseiere i Hamar og Christiansand stifter.
1877 Foreningen kjøpte Akersgt. 63 av Theodor Kjelsen for 50.000 kr. Løsøreavdelingen og Husavdelingen ble eier av hver sin halvpart.
1883 Hans Grimelund trakk seg som formann i styret etter nesten 40 år som leder. Han ble etterfulgt av o.r.sakfører C. Halvorsen fra Bærum.
1886 Etter et sterkt fallende overskudd i 1886 og et enda dårligere år i 1887, begynte mange av aksjonærene i Løsøreavdelingen å bli nervøse og startet en aksjon som ledet til vedtak om dennes oppløsning 1.9.1888. I løpet av sin levetid hadde den hatt et overskudd på 839.814 kr. og utbetalt dividende på 241.881 kr. Ved realiseringen av aktiva ble fordelt i alt 595.000 kr., så sett i lys av dette hadde utvilsomt løsørevirksomheten vært vellykket. Virksomheten ble 2.5.1893 erklært for endelig opphørt etter at utlodningen var avsluttet. Da var allerede fra 1.11.1888 foreningens   portefølje overdratt til Storebrand (se dette).  Fram til 1911 hadde så bygningsavdelingen et agentur for løsøre for Storebrand inntil Akershus Brannkasse fra 1916 på ny fikk sin egen løsøreavdeling.
1889 Kontingenten passerte for første gang 100.000 kr., og forsikringssummen var nesten 125 mill. kr. Imidlertid var dette et av de verste skadeårene med hele 146.000 kr. i erstatninger.
1890 Christian Vennerød fra Skedsmo ble ny formann i foreningen.
1900 Akersgt. 63 ble revet og et femetasjers nybygg med kleberstensfasade sto klar til innflytning i oktober måned. Forningen benyttet  selv 2. etasje og leide bort resten. Forsikringssummen var 189.400 kr. og dekket i Norges Brannkasse.
1912 Kjeldsen trakk seg tilbake etter over 50 år i foreningens   tjeneste. Etterfølgeren Ole Nilsen fikk tittelen adm. direktør. Samme år trakk Chr. Vennerød seg tilbake som formann i direksjonen og ble etterfulgt av C. Halvorsen, som hadde innehatt vervet forut for ham.
1916 Fra årets første dag ble den tidligere nedlagte løsøreavdelingen gjenopprettet under navnet Akershus gjensidige Brandassuranceforenings  Løsøreavdeling, altså nå som en gjensidig innretning. På dette tidspunkt hadde konkurransesituasjonen endret seg betydelig, i det Norges Brannkasse og enkelte lokale brannkasser hadde begynt å tegne løsøreforsikring samtidig som tariffselskapene som svar på   dette hadde opprettet egne bygningsavdelinger for brannforsikring. Det var åpenbart frykten for å miste kunder til de selskap som kunne tilby forsikring  av både bygning og løsøre som lå bak gjenopp-rettelsen av Løsøreavdelingen. Spesielt  var at bare de som hadde forsikret bygning i foreningen kunne tegne løsøreforsikring.  Det betydde at begrensningen til kun å forsikre bygninger utenfor byer, ladesteder, strandsteder og bymessig bebyggelse på landsbygda ble gjort gjeldende også for løsøreforsikringen.   Løsøreavdelingen skulle bestyres under ett med Husavdelingen, men med adskilt regnskap og kasse. Kgl approbasjon ble gitt 10.9.1915.Løsøreavdelingen fikk betydelige problemer med underskudd, etterutligning og utmeldelser i de vanskelige 1920-årene. Forsikringssummen sank i 1929 til en tredjedel av hva den var i 1924! Deretter stabiliserte situasjonen seg med omkring 40.000 kr. i årlig premie og noe mindre for egen regning. Dette var ca. 15-20 % av kontingenten i foreningens husavdeling.   Videre tall for foreningen nedenfor omfatter derfor  ikke løsøreavdelingen.

Ny styreformann ble Bernt Holtsmark fra Asker. Han var landbrukskandidat fra Ås og drev blant annet farsgården Tveter. Han hadde nettopp gått av som ordfører i representantskapet. Han var også tidligere statsråd og nå stortingsmann.

1918 Foreningen opprettet en egen avdeling for tilleggsforsikring til bygningsforsikringen. Det innebar at det ble tillatt å tegne forsikring for et høyere beløp enn taksten tilsa. Dette var tenkt som en midlertidig ordning i påvente av ny takst og var egentlig forutsatt at skulle tegnes i Norges Brannkasse. Avdelingen ble avviklet i 1936.
1921 Akershus-foreningen fikk tilsvarende regler for reassuranse som den fremtidige fusjonsparteneren Lier gjensidige Brandforsikringsforening og begynte straks å gjenforsikre deler av sine større risikoer, som oftest i bytte med andre lokale brannkasser. Minimum egenregning var 25 % pr. risiko.Alf Rødskog ble ansatt som adm. direktør. Han kom fra Forsikringsselskapet Dovre.
1929 Forsikringssum i foreningens husavdeling utgjorde 289 mill. kr. Dette var under halvparten av summen på 626 mill. kr. i 1924. Kontingenten sank fra 764.783 kr. til 351.900 kr.
1933 Foreningens husavdeling måtte innkalle 122.500 kr. i ekstrakontingent i tillegg til den ordinære kontingent på 261.319 kr.
1939 Samlet forsikringssum var 182 mill. kr. og kontingenten i husavdelingen 227.655 kr.  Stort sett var dette det normale nivået i 1930-årene.
1940 Under krigen ble Rødskog meddelt permisjon for å overta  direktørstillingen i Krigsskadetrygden for bygninger og løsøre, men deltok likevel i Akershus Brannkasses styremøter. I hans fravær administrerte A. M. Olstad foreningen.
1941 Gårdbruker K. Johansen-Raae fra Rå gård i Rolvsøy overtok formannsvervet.
1945 A. M. Olstad overtok endelig helt og fullt ledelsen av   foreningen fra 1.1. etter Rødskog, som fortsatte i Krigsskadetrygden inntil arbeidet der var fullført.Kontingenten var 356.217 kr. dette siste krigsåret og første fredsåret. Til sammenligning hadde Lier-foreningen 296.261 kr., i kontingent, mens de små aksjeselskapene Minerva, Nordkap og Norske Fortuna (se disse) hver for seg hadde noe over 700.000 kr. i brannforsikringspremie. I tillegg kom for disse premien i andre bransjer.
1953 Samlet forsikringssum var ved årets utgang 497,8 mill. kr. fordelt på ca. 12.000 risikoer og med 608.701 kr. i ordinær kontingent.   Gjenforsikring hadde økt sterkt til nesten 50 %. Et selskap som Skogbrand (se dette) hadde bare 168.302 kr. i premie.
1955 Sverre Lindem overtok etter Olstad som adm. direktør.
1956 Navnet ble modernisert til Akershus Brannkasse, gjensidig (reg. 28.11.).
1960 Jæger Dokk ble ny adm. direktør i foreningen fra 1.1., og Lindem ble ass. direktør, men var nok den som fortsatt sto for den daglige driften. Dokk var allerede adm. direktør i Samtrygd, Norsk Gjensidig Forsikringsforening (se dette) fra 1.11.1958, så det lå i kortene at det administrative fellesskapet som nå var innledet på et passende tidspunkt ville føre til en innfusjonering   i Samtrygd.  Dette ble ytterligere understreket ved at Akershus Brannkasse forlot sine gamle kontorer i Akersgt. 63 og flyttet inn hos Samtrygd i Karl Johansgt. 45.En slik fusjon ville skaffe Samtrygd, som allerede hadde en stor reassuranseportefølje, en ikke ubetydelig direkte brannforsikringsportefølje i tillegg til sin svært beskjedne direkte brannforsikringsportefølje i by- og landavdelingene. Denne var i 1958 bare 1.100 kr., men var allerede i 1962 ved   egen innsats vokst sterkt til 1.879 mill. kr. mot gjenforsikringsporteføljen på 13.294 mill. kr. Samtrygd hadde for øvrig i 1958 tross mange motforestillinger fra Forsikringsrådet fått konsesjon til å tegne alle skadeforsikringsarter bortsett fra kredittforsikring, som selskapet først fikk godkjent i 1962. Brannkassene opptrådte da etter hvert som agenter for Samtrygd i disse bransjene. Dette ga selvsagt beskjedne resultater i starten med for eksempel bare 72.140 kr. i motorvogn i 1959, men i 1962 var dette   øket kraftig – også som et resultat av frislippet av nybilsalget.
1963 Med virkning fra 1.1.1964 fusjonerte Akershus Brannkasse med Lier-foreningen. Denne ble stiftet allerede i 1866 og hadde nå lenge hatt sitt hovedkontor i Drammen. Den arbeidet foruten i hjemfylket Buskerud også i Vestfold, Østfold, Akershus, Telemark og Hedmark og hadde således egentlig lenge vært en konkurrent til Akershus Brannkasse. De to brannkassene ble altså  enige om å slå seg sammen etter å ha levd side om side i de samme geografiske   områdene i nesten 100 år. De var så å si de eneste brannkassene som hadde arbeidet i flere fylker. Den fusjonerte brannkassen tok navnet Akershus-Lier Brannkasse, gjensidig (reg. 26.6.). Også personalet fra Drammen flyttet inn i Karl Johansgt. 45. Jæger Dokk fortsatte selvsagt som adm. direktør i den fusjonerte brannkassen. Sverre Lindem fortsatte også som ass. direktør og daglig leder inntil han ble pensjonert noen få år senere.I sitt siste regnskapsår mottok Akershus Brannkasse 908.862 kr. i bruttopremie, derav 757.462 kr. som direkte forretning. For Liers vedkommende var tallene hhv. 541.930 kr. og 445.065 kr. Det var således ingen tvil om hvem som var storebror av disse to, men i forhold til Samtrygd med  hhv. 15,669 mill. kr. og 2,575 mill. kr. var den fusjonerte brannkassen likevel en desidert lillebror. I sitt første fusjonsår 1964 mottok Akershus-Lier Brannkasse 1,477 mill. kr. i bruttopremie, derav 1,231 mill. kr. i direkte forretning. Samtrygd hadde nå kommet opp i 3,276 mill. kr. i direkte brannforretning. Men i motorvogn var den direkte premien allerede nesten 9,5 mill. kr. Sistnevnte var i hovedsak tegnet etter Samtrygds konsesjonsutvidelse i 1958 gjennom de   lokale brannkassene som var en del av Samtrygd-organisasjonen, herunder også   Akerhus-Lier-kassen.
1968 Endelig var Akershus-Lier Brannkasse moden for på sin generalforsamling 25.04. å fatte vedtak om sammenslutning med Samtrygd fra   førstkommende årsskifte. Tilsvarende ble vedtatt i Samtrygds generalforsamling 10.05. Fusjonen ble gjort gjeldende fra 1.1.1969 (reg. 5.7.). Brutto premieinntekt dette siste året var 2,209 mill. kr. og for egen regning 1,801 mill. kr. Ved årets slutt ble det dermed satt sluttstrek for en av de eldste daværende gjensidige forsikringsforeningene etter godt over 100 års  virksomhet.
Tekst utarbeidet av Dag Wold Dato 01.02.2012
Gjennomgått av Anders Aavatsmark Dato 15.05.2012

Kilder:
K. Lorange: Akershus Gjensidige Brandassurance-Forening 1844-1944 (Minneskrift 1944)
K. Færden: Forsikringsvesenets historie i Norge 1814-1914 (1967)
Rolf Løchen: De Gjensidige Bygdebrannkasser (1959)
Ulf-Arvid Mejlænder: Tiden går – – – (Jubileumsbok 1997)