VARELAGERTRYGDEN

VARELAGERTRYGDEN

Opprinnelig navn Krigsforsikringen for Varelagre, Gjensidig Stiftet 26.04.1940
Status Funksjonen er overtatt av Krigsskadesamskipnadens Varelagertrygd Dato 23.12.1957
1939

 

Etter hvert som den internasjonale situasjonen tilspisset seg ut over på 1930-tallet økte interessen for krigsforsikringsordninger. Vi fikk Krigsforsikringen for Skib i 1935, og i 1939 ble A/S Norsk Varekrigsforsikring av 1938 opprettet.  En lengre diskusjon om krigsforsikring av eiendom kulminerte med at det ble nedsatt en komite 13.6.1939, som før nyttår avga en innstilling om opprettelse av en gjensidig Norges Krigsskadetrygd, som skulle dekke alle branntrygdede bygninger.

 

Allerede i en artikkel i Norges Handels og Sjøfartstidende 14.10.1938 tok kjøpmann E. Mowinckel i Bergen til orde for at Staten burde medvirke til at det ble etablert en ordning for forsikring av varelagre på linje med det som var gjort for varer og for skip i fart. 13.6.- komiteen tok imidlertid ikke stilling til dekning av varelagre, og Mowinckel engasjerte seg igjen i saken høsten 1939. Etter krigsutbruddet i 1939 var jo også saken kommet i en ny stilling, og 9.11. ga Oslo Handelsstands Forening styret myndighet til å nedsette en komité for å få i stand en frivillig gjensidig forsikring av varelagre i Oslo. Den oppnevnte komiteen besto av grossererne Odd Bruun (formann), Carl Bøyesen og Knut Hesstvedt, med cand. Oecon. Thv. Johnsen fra Norges Brannkasse som sekretær. Komiteens forslag forelå allerede 5.12., og på styremøte i Handelstandsforeningen 22.12. ble det fremlagt utkast til vedtekter. Det ble imidlertid vedtatt å søke saken løst gjennom Norges Handelsstands Forbund, og allerede 27. 12. sendte det ut et rundskriv hvor det fremgikk at det var et ønske å opprette en forsikringsinstitusjon for hele landet.    

1940

 

I januar ble flere næringsorganisasjoner involvert, og etter en hektisk møtevirksomhet ble man enige om det meste, blant annet sammensetningen av et innbyderkollegium på 31 ledende personer fra industri, handel og håndverk. Det var likevel en viss skepsis, særlig i Industriforbundet og ikke minst fra forsikringsnæringen.

 

På innbydermøtet 23.1. ble utkast til tegningsinnbydelse og vedtekter gjennomgått og i det alt vesentligste tiltrådt. Tegningsperioden ble satt til 15.- 29.2. med tegning gjennom bankene. Det ble også valgt et arbeidsutvalg blant innbyderne som foruten ovennevnte Odd Bruun besto av direktør Andreas Juell, NKL, og direktør Birger Mørk, Skabo Jernbanevognfabrikk. Tegningen ble offentliggjort bredt gjennom aviser, møter i lokale fora i næringsorganisasjonene og også gjennom NRK.

 

Forberedelsen til stiftelsen krevde mye arbeid, og et kontor for det fremtidige selskap ble etablert i Oslo Handelsstand Forenings lokaler under ledelse av foreningens sekretær, advokat Qvigstad. Leder av det registreringsmessige og forsikringstekniske arbeid ble fungerende kontorsjef i Den Norske Brandtarifforening, ingeniør Conrad Gärtner (1901-1984). Gärtner hadde for øvrig vært sekretær for Assurancekomiteen i Brandtariff-Foreningen siden 1934. Dette skjøttet han fortsatt ved siden av vervet som adm. direktør i Varelagertrygden fram til denne ble oppløst. De øvrige funksjonærer var fortrinnsvis frivillige forsikringsfunksjonærer fra en rekke selskaper. I et arbeidsutvalgsmøte 28.3. ble det besluttet å innkalle til generalforsamling 26.4. i Oslo og med et innbydermøte i forkant 14.4. Det foreløpige resultat av tegningen var inntil da en samlet forsikringssum på 1.416 mill. kr. i forsikringssum fordelt på 9.197 forsikringstakere.

 

I mellomtiden kom tyskernes angrep 9.4., og mange av de som skulle sende ut de 9.000 innkallingene til generalforsamlingen hadde flyktet fra Oslo. Men med sterkt innsats fra de som var igjen, gikk alle rekommanderte sendinger ut, selv om det var på det rene at mange ikke ville nå fram. Men formaliteter måtte følges. På generalforsamlingen 26.4. møtte 625 forsikringstakere personlig, som til sammen representerte 1.477 forsikringstakere og 509 mill. kr. i forsikringssum. Samlet var det pr. 26.4. tegnet forsikringer for 1,4 md. kr. i forsikringssum. I Eidsvold, Elverum, Hønefoss, Narvik og mange andre steder var de første krigsskadene da allerede inntruffet. Etter forslag fra innbyderne ble det også vedtatt at krigsskader inntruffet før generalforsamlingen, skulle behandles på samme måte som skader inntruffet i tiden etter for de som hadde tegnet seg før 8.4. Representantskapet møttes 29.4. og valgte styre. Det bestående arbeidsutvalget med Bruun som formann fortsatte og ble supplert med ytterligere fire styremedlemmer. Styret hadde møte 1.5. og ansatte ingeniør Gärtner som foreningens adm. direktør. Ved utgangen av 1940 var det i alt 10 ansatte i selskapet.

 

Administrasjonsrådet, som var nedsatt 15.4., måtte nå ta stilling til de ulike behov for krigsforsikring. Krigsforsikring for hus ble nå endelig brakt i havn etter nasjonalsolidariske prinsipper, og krigsforsikringen for løsøre ble lagt opp etter samme lest. Rådet overtok også krigsforsikring av varer med Norsk Varekrig som agent og forretningsfører.  Når det gjaldt varelagre bygget en videre på den frivillige trygden, som var etablert, men den ble endret til overveiende tvunget medlemskap. Ethvert varelager som var brannforsikret for mer enn 2.000 kroner skulle omfattes av trygden. Administrasjonsrådets tillegg til vedtektene bestemte også at trygden skulle omfatte varer under arbeid, herunder bygging av skip. Dette ble også gitt tilbakevirkende kraft. Staten skulle nå også oppnevne et styremedlem og to medlemmer i representantskapet. Utlikningsprosenten var allerede fastsatt til 10 %, men med obligatorisk forsikring fant styret å kunne redusere denne til 5 %. Første rate på 0,5 % av forsikringssum/brannforsikringssum pr.1.7. skulle innbetales innen 1.12. Det ble i tillegg også opprettet et eget krigsskadefond for mineraloljeprodukter 11.9. som en offentlig institusjon for trygd av slike lagre.

 

I møte 8.1. ga styret kontoret i samråd med formannen fullmakt til at det kunne utbetales 50 % forskuddserstatning på alle skader, begrenset oppad til 500.000 kr. For å kunne betale skader ble det opptatt banklån. Samtidig ble det besluttet å innkalle annen termin av premien med 0,5 % med forfall i løpet av 1. halvår 1941. Skademeldingene begynte å strømme inn, og i samarbeid med de øvrige krigsskadeinnretningene og forsikringsselskapene ble det nedsatt et arbeidsutvalg på ni medlemmer for å organisere skadeoppgjørene. Til et møte 11.6. hadde det lykkes å få tak i 42 kvalifiserte oppgjørsmenn, som ble fordelt i skadekommisjoner og tildelt områder.  Samlet skadebeløp i 1940 utgjorde 41,6 mill. kr., mens samlet erstatning ble anslått til 34,5 mill. kr., da mange var underforsikret eller manglet forsikring.

 

Styret vedtok å utvide rammen for forskuddsbetaling av erstatning til 75 % for skader inntruffet før 1.7., men det ble ikke generelt godkjent av Innenriksdepartementet (reelt sett det tyske Reichskommisariat), og utvidet utbetaling skjedde derfor bare i saker hvor skadelidtes økonomiske forhold eller særlige samfunnsmessige hensyn tilsa det.

1941

 

Det teoretiske maksimale ansvar var ca. 100 mill. kr. I 1940 var det allerede gått med 40 % av dette. Selskapet imøteså derfor med spenning det videre forløp. Med en norsk regjering i London var jo landet fortsatt i krig.  I juni bestemte Administrasjonsrådet at også de som var uforsikret eller for lavt forsikret før 1.7.1940, skulle få en erstatning på 80 %. Dette medførte 6 mill. kr. i ekstra utbetaling for Varelagertrygden. Styret anså skipsbyggeriene for å være sterkt utsatt for krigsrisiko, og selskapet sa opp disse forsikringene og anbefalte dem å etablere en egen ordning. Den 27.3. overprøvde Innenriksdepartementet styrets vedtak og opphevet det.  

 

Reiseproblemer gjorde det vanskelig for styret å møtes på kort varsel, og det ble derfor etablert et arbeidsutvalg for å kunne behandle både hastesaker og saker av mer ekspedisjonsmessig natur. Dette besto av styrets leder og nestleder, samt den offentlig oppnevnte styrerepresentanten. I 1941 inntraff 106 erstatningsmessige skader med et skadekrav på totalt 3 mill. kr. og en samlet erstatning på 1,8 mill. kr.. En millionerstatning til LKAB i Narvik ble avslått, fordi forsikringstaker ikke ble ansett som person bosatt i riket og således ikke omfattet av krigsforsikringen.

 

15. 8. vedtok styret å innkalle 3. ansvarsrate på 0,5 % og 12.12. ble det besluttet å innkalle 4. ansvarsrate med forfall 1.5.1942.

1942

 

Avgrensning mellom krigsskader og sivile skader skapte av og til problemer, og allerede i 1941 hadde en utredet dette spørsmålet og satt i gang en prøveordning med en såkalt grense-nemnd for å prøve disse sakene.  I 1942 ble det inngått en overenskomst mellom de offentlige krigsskadetrygder og brannforsikringselskapene om dette. Varelagertrygden ble imidlertid ikke med på ordningen fordi de hadde en litt annen definisjon på erstatningsmessige skader, og Innenriksdepartementet avslo å harmonisere denne med de øvrige ordninger.

 

I 1942 inntraff 88 skader med et samlet skadekrav på 358.000 kr., hvorav 354.000 kr. var erstatningsmessige.

1943

 

I 1943 inntraff 776 skader med et samlet skadekrav på 8,3 mill. kr., hvorav 8,1 mill. kr. ble vurdert som erstatningsmessige. Den største skaden skrev seg fra bombeangrepet på Eidanger Salpeterfabrikker 24. 7. og var inklusiv redningsomkostninger på 4,5 mill. kr.. Bombeangrepet 16.11. på Rjukan Salpeterfabrikker førte også til en erstatning på 300.000 kr.. Eksplosjon i en ammunisjonslast på Filipstad 19.12. resulterte i 720 skader med et samlet erstatningsbeløp på 3 mill. kr.

 

19.10. ble det besluttet å innkalle 6. ansvarsrate på 0,5 % av forsikringssum pr. 1.10.1943 med innbetaling innen 1.3. året etter.

1944

 

Allerede i 1942 hadde det forekommet sabotasjehandlinger fra den norske Hjemmefronten, men i først i 1944 ble dette et stort antall. Dessuten inntraff storskader som eksplosjons-ulykken på Bergen Havn 20.4., som førte til 8.678 skader med et samlet skadekrav på 7,3 mill. kr. Bombeangrepene i Laksevåg i oktober førte til ytterligere skader på 1,8 mill. kr. Når det gjaldt tvangsevakueringen og avbrenningen av Finnmark var det av naturlige årsaker vanskelig med skadeansettelser på skadestedene, men det ble i 1944 behandlet 518 evakueringsskader med et samlet skadebeløp på 15 mill. kr. I alt inntraff det i 1944 1.884 skader med et totalt skadebeløp på 34,5 mill. kr. med en samlet erstatning på 32,6 mill. kr.

 

15.6. besluttet styret å innkalle 7. ansvarsrate på 0,5 % av forsikringssummen 1.6. med forfall 1.10.

1945

 

17.1. ble det besluttet å innkalle 8. ansvarsrate på 0,5 % av forsikringsbeløpet pr. 1. 1.1945 med forfall snarest mulig etter 1.4. På styremøte i desember besluttet man også å innkalle de to siste ansvarsrater, hver på 0,5 % av forsikringssummen pr. 1.6.1945.

 

For 1945 ble det anmeldt 157 skader med et samlet skadebeløp på 3,3 mill. kr. og en erstatning på 3,2 mill. kr. Av dette var det 57 sabotasjeskader i Oslo med et samlet skadebeløp på 1,6 mill. kr. Ellers ble det nå begynt å forberede skadeoppgjørene for Finnmark. Dette var imidlertid en kompleks og langvarig sak.

 

Ved kongelig resolusjon av 13.12. ble Varelagertrygden overført til Sosialdepartementet i likhet med de andre offentlige trygder.

 

Ved frigjøringen i 1945 var det 18 ansatte i selskapet.

1946

 

 

På styremøte 23.1. fattet styret vedtak om at risikoperioden skulle opphøre 1.1.1946 og endelig utligning foretas. Risikoperioden fra 1.5.1940 til 1.1.1946 ble altså på 68 måneder. Varelagertrygden var stiftet i samsvar med Lov om Forsikringsselskaper av 29.7.1911. Samtlige senere bestemmelser om virksomheten var besluttet av Administrasjonsrådet eller det nazistiske Innenriksdepartementet. London-regjeringen hadde imidlertid besluttet at samtlige lovgivningsmessige bestemmelser fra okkupasjonstiden skulle bortfalle et år etter frigjøringen. Varelagertrygden hadde selv 23.1. utarbeidet forslag til ny lovtekst og over-sendt denne til ”Den store Krigsskadekomité”, som Sosialdepartementet hadde oppnevnt i 1945. Krigsskadekomiteen avga innstilling allerede 26.3., men stridsspørsmålet om refusjon av 6,8 mill. kr. som var utbetalt til uforsikrede og underforsikrede fra før 1.7.1940 forsinket saken sterkt. Justiskomiteen uttalte riktignok at prinsipielt burde refusjon funnet sted. Men trygdens økonomiske stilling var slik at det ikke ble aktuelt med noe subsidiært ansvar for Staten for disse skadene, og dermed var saken i realiteten avgjort.
1947 Først 4.7. dette året forelå Midlertidig lov om Krigsforsikringen for Varelagre, Gjensidig.

Vedtak om utbetaling av resterende erstatningsbeløp ble gjort på styremøte 8.8. Det ble også utstedt preklusivt proklama med frist 1.12. for å melde krav. Fra denne dato var det således gjort ”rent bord”.

1948

 

 

Etter at regnskapet for 1947 forelå vedtok styret i mars 1948 regler om renteberegning og utbetaling av renter inntil 1.1.1948 etter en sats på 2,5 %.  Disse regler ble 9.4. godkjent av Sosialdepartementet.

 

Varelagertrygden skulle nå egentlig vært avviklet, men på grunn av den fortsatt usikre verdenssituasjonen ble det besluttet å videreføre trygden inntil videre. Dette medførte at det måtte gjøres endringer både i vedtektene og i loven.

1949

 

 

Regnskapet pr. 31.12. dette året viste samlede erstatninger for risikoperioden på 90,3 mill. kr. Premieinntekter og opptjente renter utgjorde 103,7 mill. kr. Fratrukket erstatninger og andre kostnader i perioden viste regnskapet et overskudd på 8 mill. kr.

 

Ved utgangen av 1949 hadde selskapet foruten adm. direktør to ansatte.

1953

 

 

Krigsskadesamskipnaden ble opprettet ved egen lov 17. juli 1953 for å dekke skader på

eiendom og interesse under en mulig fremtidig krig. Den er delt opp i flere trygder og overtok således også funksjonen til Varelagertrygden. Den er underlagt Krigsskaderådet, men dette organs funksjoner ivaretas i fredstid av Finanstilsynet.

1956 Regnskapet for Varelagertrygden viste pr. 31.12.1956 et overskudd på over 8,558 mill. kr.
1957

 

 

Den 23.11.1956 ble den midlertidige loven om Krigsforsikringen for Varelagre fra 1947 opphevet og Krigsskadesamskipnadens Varelagertrygd opprettet. Krigsforsikringen for Varelagre, Gjensidig ble i generalforsamling 20.5. besluttet oppløst og avviklet. (reg. 23.12.1957).
Tekst utarbeidet av Thore S. Jordet Dato 27.12.2011
Gjennomgått av Dag Wold Dato 25.01.2012

 Kilder:
Norsk Forsikrings Årbok (div. år)
Beretning til Forsikringsrådet (div. år)
Cand. oecon Eivind Thon: Krigsforsikringen for Varelagre 1940-1949 (1951)

Scroll to Top