UNITAS

UNITAS

Opprinnelig navn Langesundsfjordens Skibsassuranceforening Stiftet 10.02.1837
Navneendring Første Norske Assurance-forening Dato xx.xx.1839
Fusjonert inn i Skibsassuranceforeningen Vidar Dato xx.xx.1922
Fusjonert med Den Gjensidige Dampskibsassuranceforening NORA Dato xx.xx.1951
Navneendring UNITAS, Gjensidig Assuranseforening Dato xx.xx.1951
Fusjonert med Den Gjensidige Dampskibsasssuranceforening Skjold Dato xx.xx.1962
Fusjonert med Skibsassuranceforeningen i Arendal og Christiania Dato xx.xx.1986
Fusjonert med Bergens Skibsassuranseforening Gjensidig Dato xx.xx.2001
Navneendring Norsk Skipsassuranseforening Gjensidig Dato xx.xx.2001
Status Opphørt som følge av fusjonen Dato  
1837

 

Den første skipsassuranseforeningen i Norge var Oxefiordens Gjensidige Søsassurance-forening ved Tvedestrand, stiftet i 1806, men den fikk kort levetid. Deretter ble stiftet en forening i Bergen i 1809 som het ”De particulære Assurandeurs”, men den innstilte sin virksomhet allerede i 1814, og dessuten var den ikke noen gjensidig forening, fordi hver interessent svarte bare for sitt innskudd. Den første levedyktige skipsassuranseforeningen ble derfor Langesundsfjordens Skibsassuranceforening, som ble stiftet1837 i Skien.

 

Initiativtaker til stiftelse av foreningen var kjøpmann og skipsreder Jacob Müller fra Porsgrund. Ved starten var det inntegnet 60 skip til en forsikret verdi av 228.950 Spd. Hele fjordens flåte ble den tida anslått til å ha en verdi på 300.000 Spd., så oppslutningen var betydelig. En av de første rederne som ble innmeldt i foreningen var Hans Eleonardus Møller d.y. (1804-1867), forretningsmann og skipsreder i Porsgrund, og han ble medlem av direksjonen i 1838. Han var gift med sin kusine Amborg Laura Aall, datter av Jacob Aall på Nes Jernverk.

 

Samme år ble Skibsassuranceforeningen i Arendal stiftet. I perioden frem til 1860 ble det stiftet gjensidige skipsassuranseforeninger i en rekke andre kystbyer, blant annet Drammen Gjensidige Skibsassuranceforening i 1840, Bergens Assuranceforening i 1850 (se Bergen Skibs) og Agders Forsikringsklub for Casco og Fragt i Grimstad (se Agder) i 1854. Først i 1867 ble Skibsassuranceforeningen i Christiania stiftet.

1839

 

Foreningen flyttet fra Skien til Porsgrund i 1838 og tok året etter navnet Den første Norske Assuranceforening. Samtidig ble virkefeltet også utvidet til Kragerø. Første Norske fikk tilhold i en større forretningseiendom i Storgt. 184-186 på Osebakken i Porsgrund, som ovennevnte Hans Eleonardus Møller d.y. og broren Nicolai tidligere hadde overtatt fra sin far Hans Eleonardus Møller d.e. (1780-1860). Faren ble ansatt som kasserer i foreningen med en lønn på 250 Spd. årlig. Møller d.e. var gift med Inger Aall, søsteren til Jacob Aall. Han var en av de få rederne i Porsgrund som hadde overlevd trengselsårene rundt 1814.

 

På Osebakken bygde Møller d. y. sammen med Nicolai opp en betydelig virksomhet som reder – dels med skip bygd på eget verft på stedet. Hans største innsats er imidlertid knyttet til skipsassuransevesenet i Norge, hvor han var en foregangsmann, og ikke minst for hans medvirkning i etableringen av Det norske Veritas.

 

Når Møller d.y. og hans far ble blant foregangsmennene i norsk sjøforsikring skyldtes det ikke minst deres nære forhold til Aall-familien. Svigerfaren Jacob Aall hadde vært største interessent i Oxefiord-foreningen og blant de som holdt ut lengst og var siden en varm talsmann for forsikringssaken. Sønnen dispasjør H. J. Chr. Aall, som altså var svoger til Møller d.y. og senere ble amtmann i Bratsberg, var den som ga Første Norskes lover sin endelige form. Disse dannet modell for de senere foreninger, og han var rådgiver for de fleste av dem. Hans teoretiske innsikt var et viktig supplement til Møller d.y. sitt praktiske initiativ og forretningssans. Det var først og fremst disse to som la grunnlaget for at Porsgrund ble et av de viktigste sentrene for norsk sjøforsikringsvirksomhet i mange år fremover.

1842 Møller d. y. var den første rederen ved Langesundsfjorden som satset på emigrantfart. Allerede i 1842 ankom 63 teledøler i god behold til New York på et av hans skip. Men det gikk ikke alltid så bra: I 1861 omkom 21 av passasjerene under overfarten – antagelig på grunn av at skipet hadde 65 passasjerer mer enn det var godkjent for. Episoder som dette førte til at Stortinget i 1863 vedtok den første norske lov om offentlig kontroll med emigrantskip.
1846

 

Fra starten skulle foreningen primært betjene rederne i Grenlandsområdet, men i 1846 ble også Tønsberg innlemmet, og i 1852 ble den åpnet for alle norske redere. Første Norskes seksdelte klasseinndeling var for øvrig fra tidlig på 1840-tallet blitt allment akseptert av de andre foreningene.

 

På grunn av Møller d.e. sin høye alder gled mer og mer av arbeidet i foreningen over på sønnen, og fra 1847 var Møller d.y. reelt sett også kasserer ved siden av å være formann i direksjonen.

1853

 

Møller d.y. hadde tidlig på 1840-tallet ivret for også å starte et sjøforsikringsaksjeselskap i hjembyen ved siden av foreningen, men fikk ikke tilstrekkelig tilslutning til dette. Imidlertid ga dette initiativet støtet til stiftelse av Christiania Søforsikringsselskab i 1847. Dette var det første i sitt slag i Norge. Kort tid senere – i 1853 – lyktes han sammen med sin svoger amtmann H.J.C. Aall å stifte et tilsvarende selskap Porsgrund Søforsikringsselskab. Dette selskapet dekket i motsetning til foreningene også last og frakt.
1857 Virksomheten i Første Norske var nå på det høyeste med 1.313 forsikrede skip til en forsikret verdi på 6 141 062 Spd. Første Norske og Porsgrunn Sø hadde delvis samme direksjon og de samme kommisjonærer, og Møller d.y. var enerådende i begge. To av Møllers sønner hadde også velavlønnede stillinger i virksomheten.
1860

 

Ved farens død i 1860 foreslo Møller d.y. seg selv som bestyrer i Første Norske med sine to sønner som kasserer og assistent. Alle fikk fast lønn. Møller skulle selv disponere personalet innen kontorvirksomheten, som også omfattet hans eget rederi.

 

Møller d.y. var en Norges best avlønnede menn på den tiden, og det ble en stigende misnøye med Møller-dynastiets godtgjørelser. Møller hadde hatt en godtgjørelse fastsatt som prosent av premien, og i 1859 hadde han en samlet godtgjørelse på 7.263 Spd, som imidlertid ifølge Møller bare ga en netto på 3.500.

 

På bakgrunn av kritikken brøt Møller d.y. og en gruppe rundt ham samme år ut av Første Norske og opprettet 30.11. Assuranceforeningen Norske Lloyd, hvor Møller også ble formann i direksjonen, mens sønnen Jacob ble kasserer. Han tilbød lavere premier enn konkurrenten og innførte provisjonslønnede agenter i stedet for faste kommisjonærer, noe som raskt ga resultater. Ut av Første Norske fulgte 497 skip forsikret for 2,5 mill. Spd, og tilbake i denne foreningen var ved utgangen av 1861 904 skip forsikret for 3,8 mill. Spd. Det var først og fremst Porsgrunds-redere som brøt ut, mens Skiens-rederne ble igjen. Ledelsen i Første Norske etter 1860 ble da også preget av folk fra shippingmiljøet i Skien

 

Ny bestyrer i Første Norske ble dispasjør O. Holler, og han ledet foreningen til sin død i 1899.

1864

 

Møller engasjerte seg sterkt i besiktigelsesvesenet og var blant de sterkeste drivkreftene bak etableringen av Det norske Veritas i 1864 sammen med Morten Smith Petersen i Grimstad (se Agder). Vedtektene i Veritas var basert på hans utkast. Han var fra starten og til sin død formann i Veritas’ representantskap. Av de seks foreningene som stiftet Veritas var de to Porsgrunds-foreningene helt dominerende, og de var da også de største i landet.

 

Sønnen Jacob Aall Møller (1834-1872), som hadde vært kasserer i Norske Lloyd, overtok etter farens død hans stilling i forsikringsvirksomheten. Jacob ble etter sin død etterfulgt av broren konsul Hans Møller, som var leder for Norske Lloyd frem til foreningen ble nedlagt i 1897.

1876 Det var ikke bare i Porsgrund/Skien at det forekom splittelser blant rederne. I Arendal skapte spørsmålet om tilslutning til Veritas sterk splid. Foreningen i Arendal ble opprinnelig med allerede i 1869, men mindretallet, som var motstander av medlemskap i Veritas, brøt i 1876 ut og dannet Skibsassuranceforeningen Protector. Denne ble likevel også snart medlem i Veritas, og det ble etter hvert et nært samarbeid mellom de to foreningene i Arendal. Protector var blant de seks foreningene som ble avviklet i forbindelse med de strukturforandringene som ble gjennomført i næringen i 1922.
1879

 

Dampskipene kom etter hvert for fullt, og i 1879 ble Den Gjensidige Dampskibs-assuranceforening Nora stiftet i Grimstad.
1892 Porsgrund var i siste halvdel av 1800-tallet en betydelig forsikringsby. I 1892 var det tre assuranseforeninger og et forsikringsaksjeselskap i Porsgrund. I tillegg til de tidligere nevnte Første Norske, Norske Loyd og Porsgrunn Sø fantes nemlig også Skibsassuranceforeningen Reform (stiftet 1878). I 1897 ble i tillegg Dampskipsassuranceforeningen Skjold og Forsikringsforeningen Jørd stiftet. Og som om disse ikke var tilstrekkelig, kom etter århundreskiftet Den gjensidige Assuranceforening Værn i 1908 og Porsgrunds Forsikringsselskap A/S i 1917.

 

Forlispremien i Første Norske var i stiftelsesåret 3,43 % og var i enkelte år etterpå helt nede i 0,5 %, men i 1890-åra var den kommet opp i 10 %. Det var på den tid ikke noe annet land som hadde så høy forlisprosent som Norge, og det var det som til slutt knekket mange av de eldste assuranseforeningene.

1894

 

I 1894 ble Skibsassuranceforeningen Vidar stiftet i Drammen. Forretningsfører var Ole Wikborg, som fra 1892 hadde vært forretningsfører i Drammens gjensidige Skibsassuranceforening og før det i foreningen i Arendal. Etter mange år forlot han Drammens-foreningen og overlot Vidar til sin sønn Thorolf i 1918. I 1911 stiftet han sitt eget selskap A/S Wikborgs Assuranceselskap, som i 1937 endret navn til Forsikrings-Aksjeselskapet Vega etter sitt fødested i Nord-Norge. Selskapet hadde da for lengst flyttet til hovedstaden.

 

Dampskipsflåten på Østlandet vokste sterkt frem mot første verdenskrig, og i løpet av krigen ble Vidar den største av assuranseforeningene, bortsett fra i 1917 da Bergens Dampskibs-Assuranceforening (se Bergens Skibs) hadde litt høyere premieinntekt for egen regning.

1916

 

Veksten i skipsfartsnæringen på Østlandet og særlig i hovedstadsområdet førte til at foreningen Nora flyttet til Kristiania allerede i år 1900, og Første Norske flyttet fra Porsgrunn til samme by i 1916. Etter flyttingen ble Finn Kaas adm. direktør i Første Norske. Han hadde tidligere vært leder for Hvalfangernes Assuranceforening (se denne) i Sandefjord, men sluttet for å bli adm. direktør A/S Norske Reassuranceselskap (stiftet 1915). Disse to selskapene var samlokalisert i Sandefjord, men Norske Re opprettet snart et avdelingskontor i hovedstaden, og dit flyttet Kaas for å lede dette kontoret og samtidig Første Norske. Nærhet til markedet var sannsynligvis begrunnelsen for at adm. direktør holdt til i Kristiania under de etter hvert opphetede konjunkturene.

 

Kaas ble erstattet i Første Norske etter noen få år av M. B. Dannevig, men han sluttet allerede i 1921 for å bli adm. direktør i Bergens Dampskibsassuranseforening (se Bergens Skibs). Deretter ledet H. G. Aaslestad Første Norskes innfusjonering i Vidar i 1922. Han ble hentet fra Grimstad, hvor det ser ut til at han et års tid hadde vikariert for N. J. Smith, som var adm. direktør i Agders gjensidige Assuranceforening (se Agder) og to andre foreninger de i byen.

1918 Ole Wikborgs sønn, Thorolf Wikborg, ble adm. direktør i Vidar første gang og satt frem til 1930, da Vidar valgte å flytte til Oslo. Han kom tilbake i 1937 og satt frem til 1945. I den mellomliggende perioden ble foreningen ledet av ovennevnte H.G. Aaslestad.

 

Allerede i 1901 var det tatt initiativ til assuransemøter mellom de gjensidige foreningene, og i 1918 ble samarbeidet formalisert gjennom Gjensidige Dampskibsassuranceforeningers Komité (forkortet til GDK).De private selskapene og generalagentene hadde fått egen Sjøassurandørernes Centralforening (omtalt som Cefor) i 1911.

1930 Vidars premieinntekt var i dette første året i Oslo 1,4 mill. kr.
1940

 

 

Vidar var fortsatt blant de ledende skipsassuranseforeningene og var ved krigsutbruddet på størrelse jevnbyrdig med Bergen Skibsassuranse og Christiansands Skibsassuranceforening. Vidar hadde en premieinntekt i 1940 på 1,6 mill. kr.
1945

 

 

Krigen ble en vanskelig periode for skipsassuranseforeningene. All forbindelse mellom Norge og uteflåten ble brutt, og foreningene satt bare igjen med bidrag fra en relativt beskjeden hjemmeflåte.

 

Einar Wergeland etterfulgte Wikborg som adm. direktør i Vidar.

1950 Vidar hadde en premieinntekt på 3,1 mill. kr. og Nora 1,1 mill. kr.
1951

 

 

Unitas oppsto som resultatet av en fusjon mellom Vidar og Nora. Adm. direktør i det fusjonerte selskapet ble Vidars adm. direktør Einar Wergeland. Noras direktør Birger Isachsen (født 1883), hadde vært adm. direktør i Nora helt siden 1909.
1958 Ny adm. direktør ble Thorolf Wikborg jr.
1960 Unitas hadde en brutto premieinntekt på 10,7 mill. kr.
1963 Ved fusjon ble Skjold i Porsgrunn, (stiftet 1897) innlemmet i Unitas.
1970 Foreningen hadde en premieinntekt på 23,3 mill. kr.
1980 Premieinntekten var steget til 35 mill. kr.
1985 Jan Lunde ble ny adm. direktør.
1986 I 1962 hadde skipsassuranseforeningene i Arendal og Christiania fusjonert. Nå gikk denne foreningen også inn i Unitas, og Unitas flyttet hovedkontoret til Arendal.
1996 Unitas overtok porteføljen og de ansatte fra Christiansands Skibsassuranceforening.
1998 Thorleif Aslestad overtok som adm. direktør etter Jan Lunde.
2001 Unitas fusjonerte med Bergens Skipsassuranseforening (se Bergens Skibs) til Norsk Skipsassuranseforening Gjensidig. Dermed var det bare en skipsassuranseforening i Norge. Hovedkontor ble lagt til Bergen. John Wiik fra Bergens-foreningen ble adm. direktør i det fusjonerte selskapet, som skiftet navn til Norwegian Hull Club i 2006. Dette navnet hadde blitt benyttet internasjonalt siden fusjonen i 2001.
Tekst utarbeidet av Thore S. Jordet Dato 05.03.2012
Bearbeidet av Thore S. Jordet Dato 21.02.2013
Gjennomgått av Dag Wold Dato 18.03.2013

 Kilder:
Norsk Forsikrings Årbok (div. år)
Beretning fra Forsikringsrådet (div. år)
Joh. N. Tønnessen: Porsgrunns historie bd. 2 (1957)
Ellen Schrumpf: Byen ved elva. Porsgrunns historie, bd. 2 (2006)
Norsk Biografisk Leksikon: Artikkel om H. E. Møller
K. Færden: ”Forsikringsvesenets historie i Norge 1814-1914” (1967)
Lauritz Pettersen: Bergens Skibsassuranseforening. (1986)  Adm. utgave: Cefor 100 år. Reflections (2011)

Scroll to Top