|
THULE |
|||||
| Opprinnelig navn | Hålogaland Gjensidig Bilforsikringsselskap | Stiftet | 23.04.1936 | ||
| Navneendring | Thule Gjensidig Biltrygdelag | Dato | xx.xx.1938 | ||
| Fusjonert med | Norges Brannkasse | Dato | 01.01.1965 | ||
| Status | Opphørt som følge av fusjonen | Dato | |||
| 1936 | Selskapet Hålogaland Gjensidig Bilforsikringsselskap ble stiftet i Bodø for å kunne tilby nordlendinger en lavere bilforsikringspremie (vognskade og ansvar) enn det de eksisterende selskapene kunne tilby. Selskapet lokket blant annet med å utbetale bonus for skadefri kjøring. Høyesterettsadvokat Roald Angell ble styreformann – faktisk helt til selskapet ble oppløst nesten 40 år senere – og J. Engeness ble ansatt som adm. direktør. | ||||
| 1938 | Selskapet skiftet navn til det mer eksotiske Thule Gjensidig Biltrygdelag. Det var muligens for at Hålogaland ikke skulle oppfattes som begrensende for selskapets virksomhet. | ||||
| 1941 | Forsikringsselskapet Tor A/S (se dette) ble stiftet i Tromsø og ga begrensede muligheter for Bodø-selskapet til å ekspandere, og mot sør møtte de konkurranse fra Trondhjems Forsikringsaktieselskap (se dette), så utsiktene til å fange opp hele Nord-Norges bilpark så heller mørke ut. Dessuten innebar krigen at var det svært begrenset bilisme og mange avskiltede biler, som bare krevde brannforsikring. | ||||
| 1946 | I løpet av dette året fratrådte J. Engeness etter 10 år i førersetet og ble etterfulgt av R. N. Engeness – kanskje en sønn. Thule hadde dette året en brutto premieinntekt på 293.000 kr. Det tydet ikke akkurat på at bilforsikring var et riktig satsingsområde, for bilparken i selskapets markedsområde var nok betydelig redusert i løpet av krigen, og rasjoneringen gjorde at tilveksten var stort sett ikke-eksisterende. Men det gikk da langsomt framover etter hvert. | ||||
| 1947 | Det ble inngått avtale med Norsk Motor-Klubb (NMK) om et generalagentur i Sør-Norge og med Norges Lastebileier-Forbund ble det også inngått en samarbeidsavtale. | ||||
| 1948 | Arne Nilsen overtok som adm. direktør. | ||||
| 1953 | Bruttopremie dette året var 1.180.215 kr. og for egen regning 727.569 kr., men overskuddet var bare 280 kr. Likevel viste det seg at Thule hadde fått et godt grep på markedet med nesten like stor bruttopremie i motorvognforsikring som Trondhjems og betydelig høyere enn Tors. Det er sannsynlig at mye av årsaken til dette lå i generalagenturet til NMK og samarbeidsavtalen med NLF. | ||||
| 1963 | Dette regnskapsåret hadde Thule en brutto premieinntekt på nesten 4 mill. kr. og for egen regning 3.655.947 kr. Med nesten 3 mill. kr. i egenregningsskader ble det et følbart underskudd på vel 0,5 mill.kr., som ble overført til neste år i tillegg til et underskudd på nesten 600.000 kr. fra 1962, altså ca. 1,1 mill. i akkumulert underskudd. Til tross for premie- og erstatningsreserver på over 4 mill. kr, så ikke framtida særlig lys ut, for i markedet var nå Thule passert av Trondhjems med over 1 mill. kr. mer i brutto motovognpremie og ble pustet i nakken av Tor. Tor hadde imidlertid reassurert en mye større andel av bruttopremien enn Thule og slapp derfor billigere unna skadene, til tross for at Tor betalte reassuransepremie.
Den økonomiske situasjonen var altså bekymringsfull. En hovedårsak til dette var at etter frislippet av bilsalget hadde den norske bilparken vokst kraftig til ca. 800.000 registrerte motorkjøretøyer ved utgangen av 1962. Dette resulterte ubønnhørlig i høyere skadefrekvens pga. økt trafikktetthet og ikke minst sterk stigning i reparasjonskostnadene pga. press på verkstedene og generell inflasjon. Dermed ble premiene liggende på etterskudd i forhold til skadeutbetalingene. Dette gjaldt selvsagt for alle selskapene som drev bilforsikring, men særlig utsatt var de som holdt til der denne utviklingen var mest følbar. Det gjorde åpenbart Thule, men verre skulle det bli! |
||||
| 1964 | For å kunne bli et selskap med et bredt bransjetilbud i likhet med de største forsikringsaksjeselskapene og enkelte gjensidige selskap, søkte Norges Brannkasse om og fikk konsesjon i en rekke nye bransjer i 1961, hvorav den viktigste var motorvognforsikring. I nybygget i Wergelandsv. 3 ble det avsatt kontorplass til denne nysatsingen, og Ole Hope ble hentet fra Polaris for å lede denne. Istedenfor å kaste seg direkte inn i konkurransen om det sterkt voksende, men resultatmessig utsatte personbilmarkedet, besluttet Norges Brannkasse først å gå inn i den lille delen (7 %) av bransjen som omfattet traktorer, drosjer, utleiebiler og diverse spesialkjøretøyer.
Thules situasjon var på dette tidspunkt ganske prekær, for etter 1962- og 1963-regnskapenes bedrøvelige underskudd på til sammen over 1,1 mill. kr. forlangte Forsikringsrådet etterutligning fra forsikringstagerne for disse to årene og ga selskapet frist til medio september for å ordne opp. Dessuten måtte vurderes om premie- og erstatningsreservene var store nok. Thule innså at det ikke var liv laga i framtida med en markedsandel som på bare 2 % som nå og stadig være på etterskudd i forhold til skadekostnadene. Pålegget om etterutligning var selvsagt også helt ødeleggende i markedet. Selskapet tok da kontakt med nettopp Norges Brannkasse, som jo var nykommer i motorvognbransjen, og dessuten ikke særlig godt representert i Nord-Norge og i tillegg var å betrakte som et gjensidig selskap. Hope var ikke fremmed for å overta eksisterende portefølje og takket ja til samtaler med Thule. Men forut for en endelig avtale gjennomgikk han porteføljen, som etter hans mening krevde sanering, særlig av drosjer, busser og leiebiler. Også i agentnettet til Norsk Motor-Klubb påpekte han at store reduksjoner var nødvendige. Men han ga også uttrykk for at han hadde tro på at porteføljen ville bli bæredyktig i det lange løp, og det var også viktig å ta hensyn til renommeet til gjensidig forsikring. Brannkassens styre gikk dermed inn for en sammenslutning med Thule, og overlot til sin adm. direktør å utforme avtalen i detalj. Den endte opp med at Thules aktiva og passiva skulle såkalt ”opptas” i Norges Brannkasse. I realiteten var dette en bare et diplomatisk uttrykk fo innfusjonering av et selskap som trengte og ba om en redningsaksjon. På generalforsamlinger på tampen av året ble avtalen vedtatt av de to selskaper, og Thule opphørte fra årsskiftet 1964/1965. Dermed var en epoke i Nord-Norge avsluttet – bare Tor i Tromsø var tilbake. ”Dødsfallet” ble registrert 1.9.1965. Regnskapet for dette siste året viste en bruttopremie på 4,7 mill. kr. og for egen regning 4,3 mill. kr. Erstatninger utgjorde brutto 4,3 mill. kr. og for egen regning 3,0 mill. kr., hvilket ga et underskudd på 1,4 mill. kr. Dette var altså det tredje året på rad med betydelige underskudd, men de to foregående var hver for seg bare halvparten av dette siste årets smell. |
||||
| Tekst utarbeidet av | Dag Wold | Dato | 23.01.2011 | ||
| Gjennomgått av | Anders Aavatsmark | Dato | 27.11.2012 | ||
Kilder:
Styrereferat Norges Brannkasse 1964 (Storebrands historiske arkiv)
Egil Mørk: Norges Brannkasses historie, s.108-109 (manus 1992)
Norsk Forsikrings Årbok (div. år)
Beretning fra Forsikringsrådet (div. år)