SAMTRYGD

SAMTRYGD

Den første brannkassen i Norge, bortsett fra et spedt forsøk så tidlig som rundt 1700 i Nes på Romerike, ble opprettet i Lands prestegjeld i 1818. Den ble avviklet etter relativt få år, men i årene som fulgte ble det stiftet en rekke lokale gjensidige brannforsikringsforeninger eller bygdebrannkasser som de også ble kalt. Ved århundreskiftet var det omtrent 250 av dem. De fleste av disse sto uten tilstrekkelig forsikringsmessig ryggdekning ved større branner. Bare de færreste hadde sikret nødvendig reassuranse. Dette bekymret bondeorganisasjonene og deres finansinstitusjon Landkreditt. En eneste stor brann kunne jo tappe en kasse for mange års premier, og muligheten for å påta seg risikoer over en viss størrelse var i realiteten svært uansvarlig uten reassuranse. I 1920 ble det derfor nedsatt en komité og et arbeidsutvalg som skulle forberede stiftelsen av et sentralorgan med gjenforsikring som spesialområde. Leder for arbeidsutvalget var statsråd Rasmus Mortensen, og han ble da også senere valgt til styreformann i det nye selskapet som ble stiftet som et resultat av utvalgets innstilling.

Arbeidsutvalgets sekretær, en dynamisk, ung mann, Hjalmar Steenstrup, ledet mye av forhandlingene og preget dem med sin entusiasme. Steenstrup var da kontorsjef i Det norske gjensidige Skogbrandforsikringsselskap (se Skogbrand). 17.10. ble så Samtrygd, Norsk Gjensidig Forsikringsforening, stiftet i Håndverkerens festsal i Oslo. Og som Harald Hårfagre hadde samlet Norge til ett rike, hadde det nystiftede selskap samlet "brannkasse-Norge" til ett forsikringsmessig rike. Haraldstøtten på Karmøy ble derfor valgt som logo og firmasymbol. Oppslutningen om Samtrygd var imidlertid preget av bred skepsis blant kassene til denne nyskapningen, i det bare 23 av landets 260 brannkasser hadde tilsagt sin deltakelse fra starten av, noen hadde meldt positiv interesse og 21 hadde sagt blankt nei. De 23 kassene hadde en samlet forsikringssum på 260 mill. kr., hvorav 60 mill. ble gjenforsikret i Samtrygd. Steenstrup sluttet i Skogbrand for å bli adm. direktør, og Mortensen ble styreleder.

Det var også sterk skepsis til å samle ulikeartet risiko under en hatt, og et par måneder etter stiftelsen ble foreningen delt i tre ved at det i tillegg til Gjenforsikringsavdelingen ble opprettet en Landavdeling og en Byavdeling som tegnet forsikringer direkte der det ikke var brannkasser. Avdelingene hadde helt adskilte regnskaper, slik det tidligere også hadde vært i Norges Brannkasse inntil disse ble erstattet av en Bygningsavdeling og en Løsøreavdeling.

Etableringen møtte dessuten naturligvis også stor motstand og skepsis fra den etablerte forsikringsnæringen. Det var dårlige tider, og en rekke forsikringsselskaper gikk konkurs i første halvdel av 1920-årene.

Representantskapet vedtok å gå inn for en etterutligning av kontingent/(premie) på 500.000 kr. over 10 år, slik at garantifondet kunne løses ut og at det isteden kunne etableres et Grunn-fond og et Bonusfond.

Noen brannkasser i Østfold foreslo å starte med bilforsikring, men det ble ikke realisert.

Premieinntekten var 362.000 kr. Regnskapet viste 5.000 kr. i overskudd.

Samtrygd var delaktig i stiftelsen av Trygd Norsk Forsikringsaktieselskap (se Trygd) med en aksjekapital på 150.000 kr. fullt innbetalt. Steenstrup ble adm. direktør også i dette selskapet, som fikk kontor sammen med Samtrygd i Engensgt. 7. Først i 1940 gikk Samtrygd inn som aksjonær i Trygd.

Premieinntekten var nå 505.000 kr. Av dette representerte 81.000 kr. direkte forsikring gjennom Brannavdelingen. Denne viste underskudd, mens gjenforsikringsvirksomheten fra kassene gikk med overskudd. Selskapets grunnfond var nå øket til 110.000 kr.

De engelske reassurandørene sa opp reassuransekontraktene allerede 9. april. Svenske gjensidige selskaper stilte imidlertid opp og sikret fortsatt reassuranse.

Hittil hadde Samtrygd konsentrert seg om reassuranse og brannforsikring, men i juni måned dette året 1958 fikk Samtrygd konsesjon i alle forsikringsbransjer unntatt kredittforsikring. Konsesjonen satt langt inne, men saken ble overprøvd politisk. En ny tid var innledet. Dette bød på store utfordringer både organisatorisk og administrativt. Samarbeidsavtaler med Norges Bondelag og senere fusjoner med husdyrselskapene Tyr og Odin (se disse) gjorde selskapet til den største aktør innen landbruk, og den kommende overtagelsen av den direkte porteføljen til Akershus-Lier Brannkasse (se Akershus Brannkasse) ga starten på en rivende utvikling.

Adm. direktør Andersen ble syk og trådte tilbake. H.r.adv. Rolf Løchen ble, som i 1941, konstituert inntil Jæger Dokk, som hadde arbeidet i Samtrygd fra han var svært ung, blant annet som assistent for Steenstrup, ble ansatt som ny adm. direktør 1.10. Bjørn Fladvad Johansen ble i mai samme år ansatt for å ta ansvar for den direkte forsikringsvirksomheten. Han fikk i 1959 følge av Bjørn Welle Watne med ansvar for den ytre organisasjonen og markedsføring, og i 1961 ble Jan Teiler-Johnsen ansatt som leder for økonomi og administrasjon. Disse fire personene utgjorde ledelsen i selskapet i de neste 20 årene, og de utviklet Samtrygd fra et lite reassuranseselskap til et av de førende skadeselskaper i norsk forsikring.

Privatbilismen hadde sitt gjennombrudd i Norge etter opphevelsen av bilrasjoneringen i 1960, og motorvognforsikring ble bokstavelig talt motoren i Samtrygds vekst i de påfølgende årene, og da særlig etter overtagelsen av Norsk Bilforsikring Gjensidig fra 1974. Fortsatt ble brannforsikring tegnet og dekket av kassene, men med de kombinerte forsikringers inntog måtte de øvrige dekninger overtas av Samtrygd sentralt. Opphevelsen av brannsonene og forenklet tariffering gjorde brannforsikring på bygdene til en meget lukrativ virksomhet gjennom hele 1960-årene, og med solide brannkasser i ryggen kunne Samtrygd satse friskt.

Selskapets premieinntekt var nå 94 mill. kr.

Antall brannkasser var nå gjennom fusjoner redusert fra 227 i 1960 til 134.

Det hadde på 1960-tallet vært sonderinger mellom Samtrygd og Skogbrand om et nærmere samarbeid, eventuelt sammenslåing, men Skogbrands styre satte nå endelig foten ned og besluttet at Skogbrand fortsatt skulle være et selvstendig selskap.

Samtrygd flyttet inn i sitt nye forretningsbygg ”Holbergia” med adresse Pilestredet 35, Oslo. Ved innflyttingen holdt selskapet til på fire adresser i Oslo. Med jevne mellomrom siden 1938 hadde det vært oppe forslag om å flytte Samtrygd ut av Oslo. Saken ble før byggestart nå grundig utredet, men konklusjonen ble å forbli Oslo.

Selskapet A/S Datadrift ble etablert sammen med andre forsikringsselskaper som ville finansiere EDB-løsninger gjennom samarbeid. Datadrift ble senere et heleid datterselskap og ble integrert i Gjensidiges organisasjon fra 1993.

Samtrygd fusjonerte med Norsk Bilforsikring Gjensidig (NBG, se dette), som kom opp i et alvorlig uføre etter å ha tariffert mot markedet. Det fusjonerte selskapet tok navnet Samtrygd-NBG, Norsk Skadeforsikring Gjensidig og ble størst i bilforsikring i Norge. NBG-delen av navnet ble slettet fra 1.1.1976 da selskapsnavnet ble endret til Gjensidige Norsk Skadeforsikring i forlengelse av avtalen mellom NBG og NAF.

Samarbeidsavalen mellom Samtrygd og Gjensidige Liv ble signert 6.3. – nesten et år etter at initiativet var tatt. Dermed var jakten på en akseptabel partner i motsatt bransje kommet til vegs ende for disse to selskapene, mens Norges Brannkasse og Norske Folk av de større selskapene foreløpig sto alene.

En samarbeidsavtale ble inngått mellom NAF og Samtrygd-NBG.

Den felles konsernledergruppen for Gjensidige Skade og Gjensidige Liv ble nå opprettet for å samordne selskapene under felles ledelse. Imidlertid døde Schjerve brått høsten 1985 etter bare 22 dager i stillingen som konsernsjef. Helge Kvamme ble da ”hentet inn” fra UNI Forsikring Skade (tidl. Norges Brannkasse) og med tiltredelse som konsernsjef og adm. direktør fra 1.3.1986. Viseadm. Leif R. Lae fikk ansvaret for skadeforsikring under Teiler-Johnsen i den nye organisasjonen og viseadm. direktør Erik Garaas for livsforsikring.

Gjensidige Skade overtok eierandelen til Norges Brannkasse i finansieringsselskapet Elcon og ble dermed eneste forsikringsaksjonær med 33,4 % av aksjene.

De første regioner ble opprettet gjennom sammenslåinger av flere brannkasser, men det ble fortsatt mulig å fortsette som en selvstendig brannkasse. 23 brannkasser som var imot de nye vedtektenes bestemmelser om regioner, dannet en egen forening, Gjensidige Forsikringsenheters Forening (GFF).

Samarbeidsavtaler ble inngått med svenske Länsförsäkringar og finske Tapiola. Selskapets premieinntekt var nå nådd 3,5 md. kr.

26.4. ble ordet Norsk i selskapsnavnet fjernet slik at navnet deretter ble det enkle Gjensidige Skadeforsikring.

Gjensidige Skade etablerte banken Gjensidige Bank A/S.

Sammen med livselskapet flyttet 1.10. Gjensidige Skadeforsikring og alle disse selskapenes datterselskaper inn i nytt administrasjonsbygg og hovedkontor på Sollerud på Oslo-siden av Lysaker-elva. Opprinnelig var det politisk strid om hvem som skulle bli tildelt denne attraktive tomten, men Gjensidige fikk tilslaget etter at Arbeiderpartiets byråd Arne Kvalheim ga søknaden sin støtte.

Forenede Liv og Gjensidige Liv gikk sammen ved at Gjensidige kjøpte seg kontroll i Forenede-Gruppen i Trondheim. Forenede hadde vært sterkt motvillig og motarbeidet Gjensidiges oppkjøpsforsøk på alle måter, men etter at Forenede-Gruppen mistet tillit i markedet og ikke fikk fornyet et stort lån, hadde den ikke annet valg enn å gå til Gjensidige og be om hjelp. Det ble så gjennomført en organisasjonsmessig integrasjon mellom selskapene fra 1.4. 1993.

I forlengelsen av striden om regionalisering i 1990 gikk 11 av kassene i GFF i 1991 til søksmål mot Gjensidige for å få prøvet lovligheten av de nye vedtektene. Åtte av disse arbeidet også i det skjulte med å etablere et eget forsikringsselskap under navnet Lokal Forsikring. Etter at Gjensidige sa opp hovedavtalen kom sju tilbake i folden, men de resterende fire etablerte Lokal Forsikring. Disse krevde erstatning og sin andel av Gjensidiges egenkapital, men tapte i retten. Lokal Forsikring fikk imidlertid økonomiske problemer og ble overtatt av Sparebanken Hedmark. Etter DnBNOR-fusjonen i 1999 ble Lokal Forsikring solgt til Gjensidige, fordi banken hadde en samarbeidsavtale som var opprettet med Sparebanken NOR før dette.

Med virkning fra 1.1. ble Forenede Liv fusjonert inn i Gjensidige Livsforsikring, og Forenede Skadeforsikring ble fusjonert inn i Forenede-Gruppen A/S og porteføljen ble flyttet over til Gjensidige Skade. Forenede-Gruppen ble deretter fusjonert med Gjensidige Skade og oppløst.

Gjensidige Skade etablerte også et nytt datterselskap, Gjensidige Marine og Energy AS basert på konsesjonen til det da opphørte Forenede Norge Forsikring (se Norge), som fulgte med i overtagelsen av Forenede-Gruppen. Hensikten med selskapet var å overføre Gjensidiges sjø- og energiportefølje til dette selskapet fra 1.1.1996. Men allerede i 2002 kuttet Gjensidige ut storkasko og konsentrerte seg innen sjøforsikring bare om fiskebåter og oppdrett. Selskapet ble senere avviklet.

Elcon Finans ble fra årsskiftet slått sammen med den betydelige mindre Gjensidige Bank, som ble navnet på den nye enheten. Bakgrunnen for dette var særlig at Norges Bank bare tillot banker å ha et kundeforhold til seg, og derfor hadde ikke Elcon Finans den samme låneadgang som en vanlig bank. Gjensidige ble deretter markedsført som et forsikrings- og finanskonsern med full produktbredde innen livsforsikring, skadeforsikring og bank.

Konsernsjef Helge Kvamme døde brått 4. 8. og ble etterfulgt av Sverre Høegh Krohn, som var ansvarlig for skadeforsikringsvirksomheten og tidligere hadde hatt ansvaret for kapitalforvaltningen. Han ble etterfulgt av Olav Hytta.

Det var nå blitt seks regionenheter, men fortsatt 38 brannkasser igjen.

Sparebanken NOR og Gjensidige annonserte ”fusjon”. Selskapsrettslig ble ”fusjonen” løst ved at de tre deltagende selskaper Gjensidige Livsforsikring, Gjensidige Skadeforsikring og Sparebanken NOR fikk identisk styre (samme person, men tre protokoller) og samme person konsernsjef og adm. direktør. Det ble dermed etablert et grunnlag for et langsiktig strategisk samarbeid. Det måtte lovendring til, og ”fusjonen” ble gjennomført først i juni 1999.

Høsten 1998 var meget krevende for Gjensidige Liv på grunn av finansuro. Det ble utløsende for en gammel tanke om at ett-årige livsforsikringsproduktet bedre kunne forvaltes og drives gjennom et skadeforsikringsselskap. Sent på året kjøpte således Gjensidige Skade livselskapets portefølje av denne type forsikringer og har i dag en stor sådan portefølje.

16 større brannkasser (kalt regionbrannkasser) fusjonerte med Gjensidige. Det var fortsatt ca. 20 samarbeidende brannkasser igjen etter den gjennomførte strukturprosess, men de hadde bare 10 % av stemmene på generalforsamlingen. Antall brannkasser i Gjensidige-systemet hadde på sitt høyeste vært oppe i ca. 260.

Det felles konsern Gjensidige NOR ble etablert i juni. Kjell Kran fra sparebanken var tiltenkt rollen som konsernsjef i en kort overgangsperiode, men godkjennelsen fra myndighetene tok så lang tid at Høegh Krohn fra forsikringsselskapet ble konsernsjef allerede fra starten. Som en konsekvens av ”fusjonen” skiftet skadeselskapet navn til Gjensidige Forsikring, samtidig som Gjensidige Liv fusjonerte med sparebankens eget NOR Forsikring A/S (tidligere Alfa Forsikring A/S) og endret navn til Gjensidige NOR Spareforsikring. Gjensidige Bank ble innlemmet i Gjensidige NOR Sparebank, som ble det nye navnet på Sparebanken NOR..

Merkenavnet var Gjensidige NOR, men bare livselskapet hadde tatt dette som del av sitt selskapsnavn i 1999. Etter en lengre prosess ble det i løpet av våren gjennomført navneendringer for banken og skadeselskapet til hhv. Gjensidige NOR Sparebank og Gjensidige NOR Forsikring. Partene var fortsatt av den formening at arbeidet med å omdanne banken og livselskapet bare var en annen teknisk plattform for et langvarig samarbeid.

Generalforsamlingen besluttet også at selskapet måtte ha samme krav til avkastning på sin egenkapital som aksjeselskaper og man ønsket et kundeutbytte (se 2006).

Allerede tidlig i 2000 hadde konsernledelsen konstatert at bank og livsforsikring hørte sammen. Sparebanken NOR var i det vesentlige finansiert gjennom kapitalmarkedet, og på den tiden var det der forventninger om at investorene også fikk eksponering mot livsforsikring. Skadeselskapet Gjensidige Forsikring ”eide” da ca. 60 % av livsforsikrings-selskapet gjennom sin grunnfondsbeviskapital. Ved omdanningen fikk Gjensidige Forsikring byttet denne med ca. 13 % av det felles holdingselskap Gjensidige NOR ASA og med en langsiktig samarbeidsavtale. Kapitalmarkedet ønsket ikke på den tiden eksponering mot skadeforsikring.

Deltagerne i Gjensidige NOR hadde ikke klart å løse distribusjonsutfordringen. Både bank og skadeforsikring ønsket kundekontakten og å fylle sitt distribusjonsnett med nye oppgaver. Med en slik underliggende strukturell utfordring ble det etter hvert sterke kollisjoner mellom bank- og skadeforsikringskulturene i det nye konsernet.

Etter at bank- og sparegruppen Gjensidige NOR ASA, hvor også Gjensidige NOR Spareforsikring ble plassert, ble børsnotert 13.9., fortsatte Hytta som konsernsjef, men nå bare for denne delen. I det samarbeidende forsikringskonsernet, Gjensidige NOR Forsikring, ble skadedirektøren, 60-åringen Lars Austin, konsernsjef.

Gjensidige NOR Forsikring tok sine første steg inn i helsebransjen. Det heleide selskapet Hjelp 24 A/S ble senere største aktør innenfor en rekke helserelaterte tjenester. Slik virksomhet ble av myndighetene ansett som forsikringsfremmed, men Virksomhetsloven hadde etter Gjensidiges mening en åpning. Hjelp 24 ble solgt sommeren 2011 til et norsk investeringsfond. Da var det ca. 700 ansatte og 40 kontorer rundt i landet.

Generalforsamlingen behandlet utbyttesaken og konkluderte med at det ikke var grunnlag for individuelt utbytte. Isteden ble etablert det som kalles kollektivt utbytte, dvs. gavevirksomhet med en økonomisk ramme besluttet av generalforsamlingen som en årsoppgjørsdisposisjon. Tidligere hadde ethvert overskudd gått til egenkapital.

Den nordiske skadeforsikringsvirksomheten startet, og selskapet oppnådde posisjoner i Danmark og litt senere i Baltikum og Sverige.

Det første kollektive utbytte ble utbetalt denne våren.

Gjensidige Bank ble lansert i markedet i mai.

Om høsten ble tatt en tredelt beslutning: 1. At selskapet skulle børsnoteres. 2. At det kollektive utbyttet skulle videreføres gjennom en nystiftet allmennyttig stiftelse (Gjensidigestiftelsen) som fikk i gave egenkapitalbevis utstedt av selskapet (konvertert fra egenkapital til egenkapitalbevis). 3. Individuelt utbytte ble innført. Som børsnotert selskap var nemlig behovet for å holde tilbake overskudd ikke like stort som i forhold til et gjensidig selskap. Beslutningen ble gjennomført, men børsnoteringen ble utsatt på grunn av de vanskelige finansielle forhold som rammet fra begynnelsen av 2008.

Gjensidige kjøpte opp aksjer i Storebrand i løpet av høsten, og med senere kjøp er selskapet i dag største aksjonær i Storebrand med over 24 % av aksjene.