NORSKE FORTUNA

NORSKE FORTUNA

Opprinnelig navn Forsikrings-Aktieselskapet Norske Fortuna Stiftet 08.12.1917
Navneendring   Dato xx.xx.1938
Solgt til Christiania Almindelige Forsikrings-Aktieselskap Storebrand Dato 01.11.1963
Fusjonert med Oslo Assuranceselskap A/S Dato 01.01.1969
Navneendring Forsikrings-Aksjeselskapet Norske Fortuna, hvori opptatt Oslo Assuranceselskap A/S, Oslo Dato 01.01.1969
Navneendring Storebrand International Reinsurance Company Ltd. A/S Dato 21.03.1972 
Navneendring Storebrand-Norden Reinsurance Company Ltd. A/S Dato 04.11.1982
Navneendring Storebrand Reinsurance Company Ltd. A/S Dato 05.05.1986
Fusjonert med Storebrand Sjøforsikring A/S Dato 01.01.1988
Navneendring Storebrand International Insurance A/S Dato 01.01.1988
Fusjonert med Storebrand International A/S Dato 01.01.1991
Status Opphørt som følge av fusjonen    
1917 Selskapet ble stiftet 8.12. (reg. 17.12.) av den kjente forsikringsmannen Ole A. Krohn i Kristiania. Han hadde i flere år drevet en betydelig assuranseforretning med blant annet hovedagentur i Norge for det sveitsiske selskapet Winthertur. Fra dette tilbød Krohn de i Norge relativt nye bransjene ansvar, ulykke og motorvogn, som ellers stort sett bare ble solgt av en håndfull spesialselskaper og andre agenturer for utenlandske selskap. Krohn var også generalagent for de svenske selskapene Brandforsikrings-Aktieselskapet Norrland (brann) og Thule (liv). Hensikten med Norske Fortuna var som med de aller fleste nyetableringer på denne tiden, å delta i forsikringsboomen som oppsto under de siste par årene av 1. verdenskrig. Norske Fortunas viktigste bransjer fra starten var nemlig sjø- og krigsforsikring, men etter krigens slutt ble andre skadebransjer viktigere.

 

Aksjekapitalen ble fastsatt til 200.000 kr. (derav 25 % innbetalt). Krohn tegnet seg selv for 70.000 kr., og Krohn selv fungerte som enestyre og adm. direktør. De øvrige aksjene var fordelt på seks andre personer. Driften av selskapet ble lagt til agenturet som holdt til i Norrlands gård i Nedre Slottsgt. 21.

 

Samtidig som selskapets registrering ble bekjentgjort i avisen sto en annen bekjentgjørelse hvor anmeldelsen av firmaet ”Norske Fortuna, Sigurd Pedersen” ble trukket tilbake. Pedersen var en av de øvrige aksjonærene og kontorsjef i agenturet. Om denne anmeldelsen var en misforståelse eller et ”kuppforsøk” fra Pedersen er vanskelig å si, men den førte til at det over nyttår (18.1) ble inngått en avtale mellom Krohn og Pedersen om samarbeid dem i mellom, herunder eierforhold og avlønning. Pedersen fortsatte i agenturet og hadde i Norske Fortuna også tittel av kontorsjef og prokurist så lenge O. A. Krohn ledet selskapet og også etter dette.

1933 Selskapets aktivitet var meget lav med bare 20.000 kr. i premie for egen regning. Overskudd eller utbytte var det ikke snakk om, men selskapet hadde klart å bygge opp en premie- og skadereserve på 65.000 kr. og hadde et reservefond på 15.000 kr.
1937 Sønnen Arnulf Krohn ble sluppet til som prokurist i selskapet ved siden av Pedersen.
1938 Norrland ønsket å trekke seg ut av Norge, og Norske Fortuna kjøpte da både det svenske selskapets norske forretning og kontoreiendom. Prisen for Nedre Slottsgt. 21 var 450.000 kr. For å finansiere disse transaksjonene ble aksjekapitalen utvidet til 1 mill. kr., derav 625.000 kr. innbetalt. Formelt endret selskapet sitt navn fram til 1945 til Forsikrings-Aktieselskapet Norske Fortuna, hvori opptatt Forsikrings-Aktieselskapet Norrlands norske forretning, etabl. 1894 – antagelig etter ønske fra Norrland eller som en reklamegimmick fra Krohns side.
1943 Arnulf Krohn ble tatt inn som medeier og fikk tittelen visedirektør. Han ledet sannsynligvis den daglige driften, mens faren fortsatt var den som bestemte i egenskap av adm. direktør og styreformann. Kontorsjef Pedersen tok opp sin avlønning ut fra at det nå ble tre medeiere å dele provisjon etc. på – noe som ikke var forutsatt i avtalen fra 1918. Krohn søkte juridisk bistand for å finne en løsning.
1944 På dette tidspunktet hadde Norske Fortuna vokst betydelig siden 1933, men måtte fortsatt regnes som et relativt lite selskap. Bruttopremien var 1,230 mill. kr. og 0,451 mill. kr for egen regning. Til sammenligning hadde f. eks. Norden hhv. 9,500 mill. kr. og 4,278 mill. kr.. og Dovre hhv. 2,154 mill. kr. og 1,176 mill. kr. Norske Fortuna hadde nå vist et lite overskudd de siste årene og betalte 4 % utbytte for regnskapsåret 1944.
1946 Fra og med dette året begynte den tidligere ikke-innbetalte aksjekapitalen på 500.000 kr. å bli innbetalt med normalt 50.000 kr. hvert år. Samtidig ble det utbetalt 5 % utbytte i de samme årene. Fullt innbetalt ble aksjekapitalen i 1956.
1954 O. A. Krohn fratrådte som adm. direktør, og sønnen Arnulf overtok.
1956 Selskapet var den viktigste initiativtager til etableringen av Kreditt-Kausjon, Norsk Forsikringsaksjeselskap (se dette) og ble fra starten største enkeltaksjonær med 27,5 % av aksjekapitalen på 2 mill. kr. Da Kreditt-Kausjon senere kom i vanskeligheter, trakk selskapet seg ut.
1963 På representantskapsmøtet 19.6. ble det framlagt et svakt årsregnskap som ble forklart med ”stadig økende omkostninger og den skjerpede konkurranse”. I tillegg var prognosen for 1963 heller ikke lystelig. Krohn kunne derfor orientere om at det var besluttet ”å søke tilslutning til en større forsikringsgruppe”. Det hadde da i noen tid vært kontakt med Storebrand og det forelå allerede en avtale, som direktør Aarestrup fra Storebrand orienterte om på møtet. Det samme gjentok seg på generalforsamlingen 28.6. Aksjonærene var tydeligvis villige til å bytte sine aksjer i Storebrand-aksjer, for bare fem preferanseaksjer ble ikke innløst. Med virkning fra 1.11. overtok Storebrand selskapet, som formelt fortsatte driften under eget navn. De ansatte flyttet inn i Storebrands nye hovedkontor i Haakon VII’s gt.10, mens Nedre Slottsgate 21 ikke fulgte med i handelen, men ble overdratt til familien Krohn for bokført verdi. 

I kjølvannet av kjøpet av Norske Fortuna fulgte en langvarig rettssak reist av Sigurd Pedersen mot Arnulf Krohn angående sine rettigheter ved pensjonering. Avtalen fra 1918 og striden fra 1944 dukket da opp igjen i full bredde. Saken ble til slutt løst ved at Storebrand bevilget Pedersen en årlig pensjon.

1968 På selskapets generalforsamling 8.2. ble det vedtatt å innfusjonere det Storebrand-eide Oslo Assuranceselskap A/S og overføre aktiva og passiva til Norske Fortuna så snart som mulig. Det skulle vise seg at dette skjedde først etter at Oslo Assurances regnskap for 1968 ble fremlagt i 1969, men med virkning fra 1.1.1969. Norske Fortuna endret fikk da tillagt sitt navn en lang appendiks slik at navnet ble Forsikrings-Aktieselskapet Norske Fortuna, hvori opptatt Oslo Assuranceselskap A/S, Oslo. Hvorvidt dette var et formelt registrert navn eller bare ment som informasjon, vites ikke. Oslo Assuranceselskap ble så oppløst pr. 31.12. 

Norske Fortunas bruttopremie var dette året 13,564 mill. kr., derav noe over halvparten indirekte premie. Opptjent premie for egen regning var 7,589 mill. kr. Overskuddet var 13.000 kr. og intet utbytte ble utbetalt.

1971 Selskapets forsikringsvirksomhet fortsatte som før i 1969 og 1970, men i 1971 opphørte den direkte virksomheten helt, samtidig som den indirekte premien var øket til 12,681 mill. kr., slik at selskapet i praksis ble benyttet som et reassuranseselskap.
1972 Selskapet ble derfor etter vedtak på generalforsamlingen 21.3. omdøpt til Storebrand International Reinsurance Company Ltd. A/S, som med virkning fra 1.1.1973 skulle overta det meste av Storebrand-Idun-gruppens ut- og inngående reassuranse med utlandet i skade- og livsforsikring. Adm. direktør ble Storebrands adm. direktør Gustav Aarestrup med direktør Tore Melgaard som daglig leder. Konsernets styreformann Per M. Hansson ble også styreleder i det nye selskapet. Aksjekapitalen ble øket til 5 mill. kr. og året etter til 25 mill. kr.
1974 Først dette året viste regnskapet at reassuransevirksomheten i sin helhet var overført til Storebrand Re. Den indirekte premien var da øket til hele 477.948 mill. kr., dog uten at det ble noe overskudd av det.
1975 Selskapet ble lagt under det nyetablerte Storebrand International A/S på linje med Storebrands sjøforsikringsvirksomhet.
1982 Nytt navneskifte til Storebrand-Norden International Reinsurance Co. Ltd. A/S etter fusjonen mellom Storebrand og Norden.
1986 Nytt navneskifte med bortfall av Norden-delen av navnet.
1988 Selskapet tok opp i seg Storebrand Sjø med Norden Sjø og Edda (se disse) og endret navn til Storebrand International Insurance A/S. Det fortsatte som datterselskap av holdingselskapet for den internasjonale forsikringsvirksomheten Storebrand International A/S.
1991 Selskapet gikk opp i morselskapet Storebrand International A/S, som etter fusjonen med UNI endret navn til UNI Storebrand International Insurance A/S.
1995 Dette selskapet endret navn til Oslo Reinsurance A/S samtidig som selskapets aksjer ble solgt. Storebrand beholdt kun 10 % som en finansiell investering. Flere år senere ble selskapet kjøpt tilbake av Storebrand.
Tekst utarbeidet av Reidar Lund og Dag Wold Dato           2004
Tekst samordnet av Dag Wold Dato 31.03.2008
Publisert på opprinnelig hjemmeside av Kristian Trosdahl Dato 01.06.2008
Rettet opp av Dag Wold Dato 22.01.2013

 Kilder:
Styre- og generalforsamlingsprotokoller 1917-1972 (Storebrands historiske arkiv) Årsberetninger, div. dokumenter (do.)
Norsk Forsikrings Årbok (div. år)
Forsikringsrådets beretninger (div. år)