Norske Fortuna

NORSKE FORTUNA

Opprinnelig navn Forsikrings-Aktieselskapet Norske Fortuna Stiftet 08.12.1917
Navneendring Forsikrings-Aktieselskapet Norske Fortuna, hvori opptatt Forsikrings-Aktieselskapet Norrlands norske forretning, etablert 1894 Dato xx.xx.1938
Navneendring Forsikrings-Aktieselskapet Norske Fortuna Dato 01.01.1945
Solgt til Christiania Almindelige Forsikrings-Aktieselskap Storebrand Dato 01.11.1963
Fusjonert med Oslo Assuranceselskap A/S Dato 01.01.1969
Navneendring Forsikrings-Aksjeselskapet Norske Fortuna, hvori opptatt Oslo Assuranceselskap A/S, Oslo Dato 01.01.1969
Navneendring Storebrand International Reinsurance Company Ltd. A/S Dato 21.03.1972 
Navneendring Storebrand-Norden Reinsurance Company Ltd. A/S Dato 04.11.1982
Navneendring Storebrand Reinsurance Company Ltd. A/S Dato 05.05.1986
Fusjonert med Storebrand Sjøforsikring A/S Dato 01.01.1988
Navneendring Storebrand International Insurance A/S Dato 01.01.1988
Fusjonert med Storebrand International A/S Dato 01.01.1990
Status Opphørt som følge av fusjonen    
1917 Selskapet ble stiftet 8.12. (reg. 17.12.) av den kjente forsikringsmannen Ole A. Krohn i Kristiania. Han hadde i flere år drevet en betydelig assuranseforretning med blant annet hovedagentur i Norge for det sveitsiske selskapet Winthertur. Fra dette tilbød Krohn de i Norge relativt nye bransjene ansvar, ulykke og motorvogn, som ellers stort sett bare ble solgt av en håndfull spesialselskaper og andre agenturer for utenlandske selskap. Krohn var også generalagent for de svenske selskapene Brandforsikrings-Aktieselskapet Norrland (brann) og Thule (liv). Hensikten med Norske Fortuna var som med de aller fleste nyetableringer på denne tiden, nemlig å delta i forsikringsboomen som oppsto under de siste par årene av 1. verdenskrig. Norske Fortunas viktigste bransjer fra starten var nemlig sjø- og krigsforsikring, men etter krigens slutt ble andre skadebransjer viktigere.  Aksjekapitalen ble fastsatt til 200.000 kr. (derav 25 % innbetalt). Krohn tegnet seg selv for 70.000 kr., og Krohn selv fungerte som enestyre og adm. direktør. De øvrige aksjene var fordelt på seks andre personer. Driften av selskapet ble lagt til agenturet som holdt til i Norrlands gård i Nedre Slottsgt. 21.

 

Samtidig som selskapets registrering ble bekjentgjort i avisen sto en annen bekjentgjørelse hvor anmeldelsen av firmaet ”Norske Fortuna, Sigurd Pedersen” ble trukket tilbake. Pedersen var en av de øvrige aksjonærene og kontorsjef i agenturet. Om denne anmeldelsen var en misforståelse eller et ”kuppforsøk” fra Pedersen er vanskelig å si, men den førte til at det over nyttår (18.1) ble inngått en avtale mellom Krohn og Pedersen om samarbeid dem i mellom, herunder eierforhold og avlønning. Pedersen fortsatte i agenturet og hadde i Norske Fortuna også tittel av kontorsjef og prokurist også etter O. A. Krohn selv hadde fratrådt.

1933 Selskapets aktivitet var meget lav med bare 20.000 kr. i premie for egen regning. Overskudd eller utbytte var det ikke snakk om, men selskapet hadde klart å bygge opp en premie- og skadereserve på 65.000 kr. og hadde et reservefond på 15.000 kr.
1937 Sønnen Arnulf Krohn ble sluppet til som prokurist i selskapet ved siden av Pedersen.
1938 Norrland ønsket å trekke seg ut av Norge, og Norske Fortuna kjøpte da både det svenske selskapets norske forretning og kontoreiendom. Prisen for Nedre Slottsgt. 21 var 450.000 kr. For å finansiere disse transaksjonene ble aksjekapitalen utvidet til 1 mill. kr., derav 500.000 kr. innbetalt. Formelt endret selskapet sitt navn fram til 1945 til Forsikrings-Aktieselskapet Norske Fortuna, hvori opptatt Forsikrings-Aktieselskapet Norrlands norske forretning, etabl. 1894 – antagelig etter ønske fra Norrland eller som en reklamegimmick fra Krohns side.
1943 Arnulf Krohn ble tatt inn som medeier og fikk tittelen visedirektør. Han ledet sannsynligvis den daglige driften, mens faren fortsatt var den som bestemte i egenskap av adm. direktør og styreformann. Kontorsjef Pedersen tok opp sin avlønning ut fra at det nå ble tre medeiere å dele provisjon etc. på – noe som ikke var forutsatt i avtalen fra 1918. Krohn søkte juridisk bistand for å finne en løsning.
1944 På dette tidspunktet hadde Norske Fortuna vokst betydelig siden 1933, men måtte fortsatt regnes som et relativt lite selskap. Bruttopremien var 1,230 mill. kr. og 0,451 mill. kr for egen regning. Til sammenligning hadde f. eks. Norden hhv. 9,500 mill. kr. og 4,278 mill. kr.. og Dovre hhv. 2,154 mill. kr. og 1,176 mill. kr. Norske Fortuna hadde nå vist et lite overskudd de siste årene og betalte 4 % utytte for regnskapsåret 1944.
1946 Fra og med dette året begynte den tidligere ikke-innbetalte aksjekapitalen på 500.000 kr. å bli innbetalt med normalt 50.000 kr. hvert år. Samtidig ble det utbetalt 5 % utbytte i de samme årene. Fullt innbetalt ble aksjekapitalen i 1956.
1954 O. A. Krohn fratrådte som adm. direktør, og sønnen Arnulf Krohn overtok.
1956 Norske Fortuna var den viktigste initiativtager til etableringen av Kreditt-Kausjon, Norsk Forsikringsaksjeselskap (se dette) og ble fra starten største enkeltaksjonær med 27,5 % av aksjekapitalen på 2 mill. kr. Kreditt-Kausjon trakk seg da det senere kom i vanskeligheter.
1963 På representantskapsmøtet 19.6. ble det framlagt et svakt årsregnskap som ble forklart med ”stadig økende omkostninger og den skjerpede konkurranse”. I tillegg var prognosen for 1963 heller ikke lystelig. Krohn kunne derfor orientere om at det var besluttet ”å søke tilslutning til en større forsikringsgruppe”. Det hadde da i noen tid vært kontakt med Storebrand og det forelå allerede en avtale, som direktør Aarestrup fra Storebrand orienterte om på møtet. Det samme gjentok seg på generalforsamlingen 28.6. Aksjonærene var tydeligvis villige til å bytte sine aksjer i Storebrand-aksjer, for bare fem preferanseaksjer ble ikke innløst. Med virkning fra 1.11. overtok Storebrand selskapet, som formelt fortsatte driften under eget navn. De ansatte flyttet inn i Storebrands nye hovedkontor i Haakon VII’s gt. 10, mens Nedre Slottsgate 21 ikke fulgte med i handelen, men ble overdratt til familien Krohn for bokført verdi. 

I kjølvannet av kjøpet av Norske Fortuna fulgte en langvarig rettssak reist av Sigurd Pedersen mot Arnulf Krohn angående sine rettigheter ved pensjonering. Avtalen fra 1918 og striden fra 1943 dukket da opp igjen i full bredde. Saken ble til slutt løst ved at Storebrand bevilget Pedersen en årlig pensjon..

1968 På styremøte 19.1. ble det vedtatt å foreslå for en ekstraordinær generalforsamling at Norske Fortuna skulle fusjoneres med det allerede Storebrand-eide Oslo Assuranceselskap A/S (se dette) og at dette selskapets aktiva og passiva skulle overføres til Norske Fortuna så snart som mulig. Dessuten skulle Norske Fortunas aksjekapital forhøyes til 1,5 mill. kr. Forslagene ble vedtatt i de to selskapenes generalforsamlinger en måneds tid senere, men det skulle vise seg at gjennomføringen først skjedde etter at Oslo Assurances regnskap for 1968 ble fremlagt i 1969, men med virkning fra 1.1.1969. Norske Fortuna fikk da nok en gang tillagt sitt navn en lang appendiks slik at navnet ble Forsikrings-Aktieselskapet Norske Fortuna, hvori opptatt Oslo Assuranceselskap A/S, Oslo. Oslo Assuranceselskap ble så oppløst pr. 31.12. 

Norske Fortunas bruttopremie var dette året 13,564 mill. kr., derav noe over halvparten indirekte premie. Opptjent premie for egen regning var 7,589 mill. kr. Overskuddet var 13.000 kr. og intet utbytte ble utbetalt.

1971 Selskapets forsikringsvirksomhet fortsatte som før i 1969 og 1970, men i 1971 opphørte den direkte tegningen helt, samtidig som den indirekte premien var øket til 12,681 mill. kr., slik at selskapet i praksis var omgjort til et internt reassuranseselskap.
1972 Etter vedtak på generalforsamlingen 21.3. ble Norske Fortuna omdøpt til Storebrand International Reinsurance Company Ltd. A/S – til daglig Storebrand Re – som med virkning fra 1.1.1973 overtok det meste av Storebrands ut- og inngående reassuranse med utlandet. Hensikten med etableringen var først og fremst å styrke Storebrands konkurranseposisjon ved at selskapets omfattende internasjonale reassuransevirksomhet ble lagt til et eget spesialselskap fremfor som tidligere å ligge i en avdeling i Storebrand. Selskapet skulle være et fullt integrert ledd i det direktetegnende forsikringsselskap Storebrands organisasjon. Et av alternativene som ble vurdert på forhånd var for øvrig at hovedkontoret for selskapet skulle ligge i Luxembourg. 

Adm. direktør ble Storebrands adm. direktør Gustav Aarestrup med direktør Tore Melgård som daglig leder. Konsernets styreformann Per M. Hansson ble også styreleder i det nye selskapet. Aksjekapitalen ble øket til 5 mill. kr. og året etter til 25 mill. kr.

1974 Først dette året viste regnskapet at reassuransevirksomheten i sin helhet var overført til Storebrand Re. Den indirekte premien var da øket til hele 477.948 mill. kr., dog uten at det ble noe overskudd av det.
1975 Da Gustav Aarestrup overtok som styreformann i Storebrand og overlot konsernsjef- stillingen til Jannik Lindbæk, rykket Melgård opp til adm. direktør i Storebrand Re.
1976 I løpet av dette året startet virksomheten til to nye heleide datterselskaper av Storebrand Re. Det ene var Storebrand International Reinsurance Company of Australia Pty. (populær forkortelse SIROA) i Sydney, som ble solgt i 1985. Det andre var Alpha, Cia. de Reaseguros S. A. i Panama, som ble etablert i samarbeid med latinamerikanske interesser som følge av restriksjonene som ble pålagt Storebrands deleide (49 %) selskap Reaseguradora Patria S.A. i Mexico. Dette var opprettet i 1953, og Storebrands andel ble solgt i løpet av årene 1988-1990. Alpha ble nedlagt i 1988, men fortsatte en tid som avdelingskontor med sete i Miami for Storebrands selskap Christiania General Insurance Corporation of New York. Dette var det tidligere avdelingskontoret som ble opprettet der i 1918 og omgjort til et heleid datterselskap i 1941.  

Som følge av den betydelige økte virksomheten i Storebrand Re ble aksjekapitalen blitt kraftig øket både i 1972 og 1973 og sist til 65 mill. kr. i 1976.

1977 For å få en fot innenfor reassuransemarkedet på kontinentet ble et tysk datterselskap, Storebrand Rückversicherungs-Aktiengesellschaft, opprettet i Hamburg. Det ble avviklet i 1987 etter at forretningen var overført til Oslo i 1985.
1981 Det ble besluttet å oppføre et nytt kontorbygg på 20.000 kvm. til en antatt kostnad på 200 mill. kr. på eiendommen utenfor New York hvor hovedkontoret til datterselskapet Christiania General Insurance Company of New York befant seg.  Dette var stiftet 1941, men var i realiteten en videreføring av Storebrands avdelings-kontor som ble opprettet i New York i 1918.
1982 Det ble oppnådd enighet om fra 1.1.1983 å overta det sveitsiskeide Switzerland General Insurance Corporation of New York med sikte på å slå det sammen med Christiania General. 

Etter fusjonen mellom Storebrand-gruppen og Norden-gruppen skiftet selskapet navn til Storebrand-Norden Reinsurance Company Ltd. A/S. Selskapets brutto premieinntekt var 1452,534 mill. kr., hvorav det aller meste indirekte forretning. For egen regning ble holdt 597,344 mill. kr. Norden brakte med seg sitt eget engelske Norden Insurance Company (UK) Ltd. Dette var Nordens eneste reassuranseselskap i utlandet og en parallell til Storebrands engelske selskap. De to ble først formelt slått sammen etter 1990.

1983 Særlig som følge av at oljeforsikringsporteføljen fra dette regnskapsåret ble overført til Storebrand-Norden Re, økte bruttopremien til 1852,869 mill. kr. For egen regning ble holdt 847,115 mill. kr.
1985 Etter at antallet hel- og deleide utenlandske reassuranseselskaper nå var blitt relativt mange, ble delkonsernet Storebrand-Norden International A/S stiftet 11.12.1984 som overbygning for disse selskapene og sjøforsikringsselskapene med virkning fra 1.1.1985. Til dette formålet ble benyttet Forsikringsselskapet Sigyn A/S (se dette), som de siste årene før fusjonen bare hadde tegnet indirekte forsikring på et beskjedent nivå. Med unntak av det spanske meglerselskapet Interbroker (69 % eierandel) ble selskapene ordnet i fire grupper: Storebrand-Norden Re med datterselskaper, Christiania Holding med to datterselskap, de to engelske selskapene og endelig sjøforsikringsselskapene A/S Storebrand Sjøforsikring, A/S Norden Sjøforsikring, Sjøforsikringsselskapet Alpha og Wesmans Havaribureau A/S. Melgård ble adm. direktør for delkonsernet, og ny adm. direktør for Storebrand-Norden Re ble Jan-Erik Langangen, som nylig var hentet utenfra, og Agnar Oppedal som viseadm. direktør. 

Samme år var Storebrand med en eierandel på 20 % med på opprettelsen av reassuranse-meglerfirmaet Alsford, Page & Gems i London. Det ble lisensiert som Lloyds’s-megler. Andelen ble solgt i 1994.

 

I løpet av året trakk Jannik Lindbæk seg som konsernsjef etter uenighet med styret om utviklingen av konsernet. Langangen rykket da opp som ny konsernsjef, og Bjørn Kristoffersen ble hentet inn som ny adm. direktør i både Storebrand-Norden International og inntil videre også i Storebrand-Norden Re.

1986 I tråd med den generelle navneforenkling i konsernet ble begge selskapenes navn vedtatt forenklet ved bortfall av Norden-delen av navnet.
1988 Gjeldende fra 1.9.1987 ble virksomheten til overbygningen Storebrand International (kalt SI) reorganisert og aksjekapitalen utvidet til 300 mill. kr. Et resultat av dette var at det direkte-tegnende forsikringsselskapet Storebrand Sjø fra 1.1.1988 fikk innfusjonert Sjøforsikrings-Aktieselskapet Alpha (se Alpha) og A/S Sjøforsikringsselskapet Edda (se Vega) samt datterselskaper Norden Sjøforsikring A/S (se Norden Sjø) og ble så slått sammen med Storebrand Re, som skiftet navn til Storebrand International Insurance A/S (kalt SII) og fortsatte som datterselskap av SI sammen med selskapene i New York, Alpha S.A., London-selskapene og meglerfirmaet Duo A/S i Oslo. Aksjekapitalen i SII etter denne innfusjoneringen ble i 1987 øket fra 12 mill. kr. til 148 mill. kr., men redusert igjen i 1988 til 117,192 mill. kr.  

Adm. direktør for ”nye” Storebrand International (kalt SI) ble amerikaneren Lloyd C. Briggs, og Oddvar Kvan fra Storebrand Sjø overtok i Storebrand International Insurance (SII), idet Kristoffersen hadde overtatt som adm. direktør i Storebrand Forsikring etter at Svein Aaser gikk til Den norske Bank.

 

Nettooverskuddet for Storebrand International Insurance (SII) var tilnærmet lik null i 1987 og 1988, men det konsoliderte resultatet i konsernet for den internasjonale virksomheten ble 223 mill. kr. før avsetninger takket være finansinntekter over 300 mill. kr. 1988 ble det beste året for den internasjonale virksomheten noensinne med 305 mill. kr. i tilsvarende konsolidert resultat, mens 1989 ble et av de verste katastrofeår sett med forsikringsøyne, men ga likevel et resultat på 191 mill. kr.

1990 I forkant av den formelle fusjonen mellom Storebrand-konsernet og UNI gikk SII i løpet av 1990 med regnskapsmessig virkning tilbake fra 1.1. opp i morselskapet Storebrand International (SI) og ble oppløst. Dermed var det opprinnelige Norske Fortuna kommet til vegs ende. Årsresultatet for det fusjonerte selskapet ble underskudd 11,543 mill. kr., mens det konsoliderte resultatet for den internasjonale virksomheten ble minus 186 mill. kr. Etter fusjonen ble med tilbakevirkning fra 1.1.1991 det UNI-eide UNI-Polaris Forsikringsaksjeselskap (se Polaris-Norske Sjø) også fusjonert inn i Storebrand International (SI), som da endret navn til UNI Storebrand International Insurance (USII) og i løpet av 1991 økte aksjekapitalen til 700 mill. kr. Om den videre utvikling – eller snarere avvikling – av UNI Storebrand International Insurance, se Sigyn.
Tekst utarbeidet av Reidar Lundh og Dag Wold Dato           2004
Tekst samordnet av Dag Wold Dato 31.03.2008
Publisert på opprinnelig hjemmeside av Kristian Trosdahl Dato 01.06.2008
Rettet opp av Dag Wold Dato 15.08.2013
Gjennomgått av Bjørn Morten Skordal Dato 25.08.2013
Gjennomgått av Tore Clausen Dato 21.09.2013

Kilder:
Styre- og generalforsamlingsprotokoller 1917-1972 (Storebrands historiske arkiv)
Årsberetninger, div. dokumenter (do.)
Norsk Forsikrings Årbok (div. år)
Forsikringsrådets beretninger (div. år)