Norske Alliance

NORSKE  ALLIANCE

Opprinnelig navn Aktieselskapet Norske Alliance Stiftet 14.12.1911
Navneendring A/S Norske   Alliance Dato 11.12.1964
Fusjonert med Nordengruppen A/S Dato 13.01.1977
Status Opphørt som følge av fusjonen Dato  
1911 Etter lengre tids forberedelser ble det 8.11. sendt ut   aksjeinnbydelse til A/S Norske Alliance, som skulle drive sjø- og   brannforsikringsvirksomhet med forretningskontorer i Bergen, Kristiania og   Trondhjem. Kapitalen skulle utgjøre 3 mill. kr. fordelt på 3000 aksjer á 1000   kr.  Som vanlig skulle bare en   begrenset del – i dette tilfelle 25 % – av dette kunne innkalles av   selskapets direksjon, mens det ble utstedt grunnfondsforskrivelser for   resten. Spesielt var at 1/3 av kapitalen skulle forvaltes av hvert av de tre   kontorene.

 

Blant innbyderne finner vi statsminister Gunnar Knudsen,   skipsrederne Bergesen og

Klaveness og direktøren for A/S Norske Lloyd – den   mangesteds nærværende forsikringsmann Alf L. Whist, som hadde stiftet dette selskapet   han ledet i 1905. Blant de

31 garantistene for tegning var 27 banker og 4 andre   finansfirmaer (bl.a. Carl Kierulf & Co.) i de største byene i landet. Det   var tydelig at dette var et selskap med god forankring i næringsliv og   shipping. Whists aktive fødselshjelp innebar at Norske Alliance fra starten   av kom til å inngå i det den gang så mektige Norske Lloyd-gruppen av   selskaper, men formelt var det et frittstående selskap. De øvrige selskapene som   etter hvert kom til var A/S Norske Globus (stiftet senere i 1911) og A/S Norske   Assuranceunion (stiftet 1915) samt livsforsikringsselskapene A/S Norske   Forenede (stiftet 1916) og A/S Andvake (stiftet 1917) (se disse). Samlet   hadde konsernets fire skadeforsikringsselskaper en aksjekapital på 28 mill. kr.   og reservefonds på nær 10 mill. kr. før imperiet falt sammen etter første   verdenskrig da høykonjunkturen tok slutt.

 

Hensikten med stiftelsen av Norske Alliance ser ut til å   ha vært et forsøk på å sikre seg porteføljen til mange av de tallrike   generalagenturene for utenlandske selskap, som pga. den nye Forsikringslovens   bestemmelser om deponering av 100.000 kr. vurderte å trekke seg ut av Norge   fra 1.1.1912. Blant disse var Th. Amelns Assuranseforretning i Bergen og   Kjeld Stub & Co. i Kristiania. Disse to agenturene hadde en betydelig   sjøforsikringsportefølje for flere utenlandske selskaper som aktet å trekke   seg ut når loven trådte i kraft. Ameln hadde for øvrig tidligere vært adm.   direktør i det gjensidige selskapet Bergens Dampskibs-

Assuranceforening (se Bergens Skibs). Whist hadde allerede   på forhånd bearbeidet lederne av disse agenturene, hhv. Th. Ameln og Fritz   Zachariassen, og inngått avtaler om at de skulle lede Norske Alliances   stedlige kontorene i Bergen og Trondhjem. Selv skulle Whist lede   Kristiania-kontoret ved siden av sine andre stillinger. De tre direktørene   utgjorde selskapets styre, og de tre lokale direksjonene utgjorde selskapets   hoveddireksjon. Det var også klart at selskapets skulle reassurere seg gjennom   Norske Lloyd.

 

Norske Alliance ble formelt stiftet på det konstituerende møtet   14.12. på Kristiania Børs.

1912 Selskapet startet sin virksomhet fra nyttår – dog ikke   uten motstand og kritikk fra flere hold. I pressen ble særlig pekt på at premiene   nå var trykket så langt ned at det man nå minst trengte var enda et selskap   som skulle inn å konkurrere.

 

Det fremlagte regnskapet for det første driftsåret viser   et overskudd på ca. 30.000 kr. Men så begynte da heller ikke virksomheten i   Bergen og Trondhjem før i mai, og det hadde vært et usedvanlig slett   assuranseår, spesielt i sjøforsikring.

1913 Nå var man kommet godt i gang og kunne notere innbetalt   premie på 1,6 mill. kr i sjø- og transport og 260.000 kr. i brann – en   fordobling av fjorårets premie. Overskuddet på 88.000 kr. ga grunnlag for å   utbetale 6 % utbytte.
1915 Selskapet viste sitt gode sinnelag ved å bevilge 5000 Fr.   av overskuddet for 1914 til de nødlidende i Belgia etter krigshandlingene   der.

 

For å utnytte de store fordeler som krigssituasjonen hadde   gitt de nøytrale landene ble

aksjekapitalen i selskapet vedtatt omregulert på   generalforsamlingen 30.10. til 6000 aksjer á 500 kr,. hvorav halvparten av   disse skulle være fullt innbetalt og den andre halvparten skulle innbetale de   resterende 250 kr. med 50 kr. pr. år fra 1916 til og med 1920. De 3000 nye   aksjene gikk unna til tegningskurs 115.

 

Selskapet hadde til å begynne med hovedsakelig tegnet   norsk forretning, men selskapet begynte nå å tegne utenlandsk sjøforsikring fordi   krigskonjunkturene fristet til dette med høye premier.  Sjø- og krigsforsikringspremien nådde dette   året opp i hele 4,6 mill.kr. og brannpremien 515.000 kr. Som vanlig innen disse   bransjene gikk en høy andel av premiene til reassuranse. Selskapet begynte   også så smått å tegne bransjene ulykke og ansvar.

1916 Den første kontrakten om felleskontorer   for utenlandsforretning innen Norske Llolyd-sfæren

ble undertegnet. Først kom   felleskontoret for utenlandsk sjø og deretter kontorer for utenlandsk brann   og for spesialbransjene, inkl. livreassuranse. Norske Alliances andel var da   20 %, som betydde at så stor del skulle selskapets reassuranse gjennom Norske   Lloyd utgjøre. Under felleskontorene ble det opprettet en rekke agenturer i   mange land.

1917 Aksjekapitalen ble utvidet til 4 mill. kr. gjennom tegning   av de eksisterende aksjonærene.

Sjø- og krigsforsikringspremien nådde opp i over 11 mill.   kr., derav over 3 mill. kr. netto.

Tallende var omtrent tilsvarende året etter. Selskapet   tegnet nå de fleste skadeforsikrings- arter og opptok også bransjen livreassuranse.

 

Zachariassen fratrådte i Trondhjem for å bli adm. direktør   i Forsikringsselskabet Sigyn A/S (se dette) i Kristiania, men sluttet der raskt   for å overta som leder av det nystiftede

Forsikrings-Aktieselskapet Skandinaviske Lloyd. Han ble i   Trondhjem etterfulgt av sin bror

Z. Zachariassen.

1918 Det var Norske Lloyd som drev utenlandsforretningen for   Norske Alliance gjennom de tre etablerte felleskontorene for sjø, brann og   livreassuranse. Det viste seg imidlertid at

vanskelighetene med å drive denne var større en forutsatt,   særlig fordi detaljoppgaver og avregninger tok altfor lang tid for å komme   fram til Norge pga. til dels svært vanskelige kommunikasjoner under krigen.   Styret i Norske Lloyd ble etter hvert klar over at utenlandsforretningen   hadde fått et katastrofalt forløp, og dessuten hadde flere av reassurandørene   gått konkurs slik at de ikke kunne oppfylle sine forpliktelser.

 

I løpet av sommeren trådte Whist tilbake som daglig leder   av Norske Alliance og ble erstattet som direktør ved Kristiania-kontoret av   Chr. Eitrem, som hadde vært ansatt i Norske Lloyd et par år fra 1909 før han   ble adm. direktør i Agder Skibsassuranseforening (se Agder) en kort tid før   han så i 1912 ble ansatt som Norske Allances sousdirektør. Eitrem var da på   dette tidspunkt også formann i Cefor. Whist ble ordfører (formann) i hoveddireksjonen.

1919 Følelsen av usikkerhet og manglende oversikt gjorde seg   etter hvert gjeldende i selskapet, og Th. Ameln fremsatte derfor i styremøte   7.11. forslag om at samarbeidet med Norske Lloyd, Norske Globus og Norske   Assuranceunion om felleskontorer for utenlandsforretningen skulle sies opp.   Dette ble vedtatt av hoveddireksjonen en måned senere med 10 mot 3

stemmer. Whist var en av de tre. Dette var nok   hovedgrunnen til at han deretter trakk seg som ordfører på   generalforsamlingen i 1920, hvoretter han ikke senere hadde stilling eller   verv i selskapet. Han hadde nok mer enn nok problemene i Norske Lloyd.   Utmeldingen skjedde pr. 31.12.

1920 Som følge av uoversiktligheten, avtalebrudd og mistanke om   ulovligheter besluttet hoved-direksjonen etter en tids vurderinger å gå til   sak mot de tre andre skadeforsikringsselskapene, mot Norske Lloyd særskilt og   mot Whist personlig. Det ble en lang og komplisert sak med mange ingredienser,   blant annet salg av det felleseide selskapet Norwegian Globe i U.S.A., som   skapte nye uoverensstemmelser. Nye problemer dukket opp da Norske Lloyd og   Norske Globus innstilte sine betalinger i november 1921 og gikk konkurs ca. 1   år senere. Krav fra tre utenlandske selskap til Norske Alliance ble gjort opp   i minnelighet etter forhandlinger.

 

Nettopremie dette året falt dramatisk fra nesten 8,5 mill.   kr. i 1919 til ca.3,3 mill. kr. Men det verste var et underskudd på hele 1,27   mill. kr.! Men dette skyldtes i hovedsak avsetninger.

1922 Th. Ameln fratrådte pga. alder i Bergen og ble erstattet   av sin sønn Haakon.

 

Også myndighetene gikk til granskning av Norske   Lloyd-konkursen, og etter en langvarig prosess ble Whist funnet skyldig i   misligheter. Han unndro seg straffen ved å flykte til

Frankrike, men ble der i 1935 dømt for økonomisk utroskap   og regnskapssvik etter en konkurs. Han dro senere tilbake til Norge, hvor han   da startet eget firma, og etter den tyske okkupasjonen i 1940 gikk han aktivt   inn i nazibevegelsen og avanserte i 1943 til statsråd uten portefølje som leder   av Norges Næringssamband. Særlig strevet han for å inkorporere   forsikringsbransjen under de nazistiske vinger. Han ble næringsminister i 1944   og fikk da ”æren” av å besøke Hitler sammen med Quisling. Ved rettsoppgjøret   etter krigen unngikk han dødsstraff, men ble dømt til livsvarig fengsel og så   slapp han ut etter bare seks år!

1924 I årsberetningen for 1922 (skrevet i 1924) opplyses at   selskapet nå hadde oppgjort alle de forpliktelser som er dekket i selskapets   navn. Det hadde da vært kompliserte forhandlinger mellom selskaper og   bostyrer som til slutt endte med forlik 20.2. Norske Alliance kunne dermed   helt og fullt konsentrere seg om sin egen norske forretning og å gjenoppbygge   tillit.

 

Selskapets aksjekapital ble besluttet nedsatt fra 4 mill.   kr. til 1.6 mill. kr. Samtidig ble det igjen utbetalt utbytte til aksjonærene   – denne gang 7 % som i 1920. Nettopremien var sunket ytterligere til 2,8   mill. kr. Denne lå da omtrent på nivå med A/S Forsikringsselskapet Viking.   Til sammenligning var Storebrands nettopremie 16,7 mill. kr.

1926 Aksjonærene fikk tilbakebetalt 50 kr. fordelt over 2 år   som delvis kompensasjon for

aksjenedskrivningen.

1929 Prinsensgt. 26 (Schjøll-gården) ble kjøpt og ga nye   lokaler til selskapet, som helt fra starten av hadde holdt til i Prinsensgt.   9, der Norske Lloyd hadde sitt tilhold. Dette var en flott bygård vis á vis   Stortinget og inneholdt blant annet det kjente Halvorsens Conditori. Den ble   senere omtalt som Alliance-gården.
1930 Som følge av de vanskelige økonomiske tidene var   premieinntekten sunket enda et hakk til

2,7 mill. kr. (brutto 7,3 mill. kr.) – omtrent som Viking   og Arendals Forsikringsselskab A/S og litt mindre enn   Forsikrings-Aktieselskapet Norden A/S (se Norden) med sine 3,1 mill. kr. Til sammenligning   hadde det største selskapet Storebrand dette året en nettopremie på 14,7   mill. kr. (bruttopremie 27,5 mill. kr.), men dette skyldtes i stor grad   utenlandsforretningen.

1937 Pensjonsordning for de ansatte ble vedtatt.

 

Haakon Ameln fratrådte som direktør ved Bergens-kontoret.   Etterfølger var Olaf Bøckmann.

 

Brutto premieinntekt var 5, 6 mill.kr., hvorav ca. 2 mill.   kr. hver på sjø og brann.

1938 Norske Alliance deltok i stiftelsen av Norsk Kollektiv   Pensjonskasse A/S (se dette) i Bergen. Bakgrunnen for det nye selskapet var   at bankfunksjonærene i mange år hadde forsøkt å finne en løsning på sitt   pensjonsproblem uten å lykkes. Til slutt ble det adm. direktør Leif Liby i   det bergenske Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S, som etter stor innsats   sørget for at selskapet ble stiftet med en aksjekapital på 700.000 kr. Av   denne hadde Æolus selv 212.000 30 %, Bergens Brandforsikringsselskab 23 %,   Norske Alliance 21 % og direksjonsmedlem i Æolus Georg von Erpecom 18 %. Liby   ble naturligvis styreformann. Hvilke beveggrunner Norske Alliance hadde for å   delta som medeier i dette selskapet er uklart.
1940 Chr. Eitrem ved Oslo-kontoret fratrådte ved årets slutt og   ble etterfulgt av Egil Sundt.
1942 Z. Zachariassen ved Trondheims-kontoret fratrådte og ble   etterfulgt av Ola Grønvold. Han overtok i 1946 etter Sundt, som da gikk   tilbake til Norsk Rikskringkasting. Grønvolds

etterfølger i Trondheim het Ragnar Bjerke.

1945 Selskapet hadde under hele krigen hatt pene overskudd,   selv om tapene ved krigshandlinger mot kystflåten etter hvert ble følbare.   Brannskadene var forbausende lave, og kontrakten som hovedassurandør for   vareforsikring med Norges Colonialgrossisters Forbund, som var eneimportør av   kolonialvarer til Norge, ga gode inntekter. For å unngå å betale skatt til   Quisling-styret, ble midler overført til pensjonskassen istedenfor   avsetninger til egne fonds.
1946 Brutto premieinntekt var 11,2 mill. kr. for dette året og   netto 5,2 mill. kr.
1957 Ragnar Bjerke i Trondheim sluttet og ble erstattet av   Trygve Næss.
1958

 

 

 

Nye vedtekter ble vedtatt i ekstraordinær   generalforsamling 17.4. Den viktigste endringen var at heretter skulle bare   Oslo-kontorets leder tituleres adm. direktør og de to andre bare direktør og   at selskapet heretter fikk et ordinært eksternt styre og representantskap.

 

Brutto  premieinntekt var nå 35,8 mill. kr., hvorav   18,7 mill. kr. netto, altså ca. halvparten.

1959 Ola Grønvold trakk seg tilbake fra Oslo-kontoret fra 1.3.   Han ble etterfulgt som adm.

direktør av selskapets   tidligere ass. direktør Knut Drage. Også Olaf Bøckmann i Bergen sluttet fra   1.7. og ble etterfulgt av Albert Vedeler. Den vedtatte vedtektsendringen var   dermed realisert. Styreformann ble h.r.advokat Finn Arnesen, som hadde vært ordfører   i representantskapet.

1960 Aksjekapitalen ble doblet fra 1,6 mill. kr. til 3,2 mill.   kr. Økningen ble tegnet av de tidligere    aksjonærer.
1961 Stor fest ble holdt i anledning 50-årsjubileet. Som gave   til funksjonærene fikk de overdratt bruksretten til tre feriehytter.

 

Samme år (11.9) etablerte Norske Alliance A/S Elektronisk   Databehandling (A/S EDB) sammen med Forsikringsselskabet Sigyn (se dette) og   Norden. De tre selskapene hadde 1/3 hver av aksjekapitalen på beskjedne   30.000 kr. Bakgrunnen for etableringen var at de to førstnevnte selskapenes   adm. direktører var invitert på lunsj av IBM for å bli informert om den nye   1401-maskinen. Begge ble overbevist om at dette var fremtiden og fikk også Norden   så interessert at dette selskapet konverterte sin bestilling av nytt   hullkortanlegg til en 1401-maskin.

1962 De samme tre selskapene stiftet Finansformidling A/S   sammen med Arendals Forsikringsselskab (se Arendal) og Realbanken. Norden   hadde 50 % av aksjekapitalen og resten var fordelt på de andre. Det ble i det   hele tatt utviklet et godt og nært samarbeid mellom de tre selskapene som   hadde sin base i Oslo.

 

Rasjonaliseringstiltak ble iverksatt tross overskudd på   583.000 kr. i 1961 og 8 % utbytte. Omkostningssituasjonen var bekymringsfull,   derfor ble bidrag til kirke på Bygdø avslått!

1963 Fra årsskiftet overtok A/S EDB behandlingen av   automobilpoliser og andre oppgaver, og de fleste bransjene ble konvertert i   løpet av året.

 

Leasingselskapet ELCON (Equipment Leasing Company of   Norway) ble stiftet sammen med forsikringsselskapspartnerne i   Finansformidling og initiativtageren Hambros Bank. Det ble i 1987 heleid av   Gjensidige Forsikring og ble så etter en periode som DNB-eiet solgt av denne   banken til spanske Banco Santander i 2004. I sin tid var ELCON landets   største finansieringsselskap.

1964 Pensjonskassen ble vedtatt overført til kollektivordning i   Livsforsikringsselskapet Brage (se dette).

 

Det kom følere fra Sigyn med sikte på et nærmere samarbeid   uten at det i første omgang kom noe ut av det, men året etter ble det   igangsatt en diskret undersøkelse for å avklare hvilket av alternativene   holdingselskap eller fusjon som var det beste.

1968 Situasjonen i forsikringsmarkedet og mulighetene for   fortsatt å være med i konkurransen ble drøftet i styremøte 19.9. På denne   tiden kom et tilbud til aksjonærene om integrasjon i Vesta-gruppen A/S (se   Vesta). Invitten ble avslått, derimot var nok et tilbud fra Norden om   samarbeid med Norske Alliance og Sigyn enten ved fusjon eller ved etablering   av et holdingselskap mere interessant. Imidlertid valgte Norske Alliance i   første omgang å avvente konklusjonen fra en ekspertkomité som var nedsatt for   å utrede hvilken form samarbeidet skulle ha.

 

Dette året hadde Norske Alliance ca. 54 mill. kr. i   bruttopremie, hvorav halvparten var for egen regning, og et overskudd på ca.   400.000 kr. Sigyn var litt mindre med ca. 44 mill. kr. og ca. halvparten i   egen regning og 315.000 kr. i overskudd.

1969 Utredningen tok tid og Nordens engasjement ble nok   oppfattet noe halvhjertet, slik at Norske Alliance og Sigyn valgte gå videre   uten Norden tilbud og i stedet å gjennomføre alternativet med to sideordnede   selskap under et holdingselskap. 15.8. ble det utsendt tegningsinnbydelse på   12,8 mill. kr. i det nye felles eierselskapet Sirius A/S i en rettet emisjon   mot de daværende aksjonærene i de to selskapene. Disse kunne få byttet sine   aksjer i selskapene i Sirius-aksjer og tegne nye á 100 kr. for samme beløp.   Forslag til vedtekter for Sirius ble lagt fram for styret 23.9. etter   tegningens avslutning, og 8.10. ble det holdt felles styremøte i Norske   Alliance og Sigyn for å forberede stiftelsen. 17.10. ble så avholdt   konstituerende generalforsamling i Sirius.

 

I de to neste årene   ble styremøtene i de to selskapene og Sirius avholdt som fellesmøter. Det ble   også utgitt felles årsberetning og regnskap for Sirius og de to   datterselskapene. Sirius utbetalte 10 % utbytte for 1969 til de aksjonærene   som hadde byttet om aksjer dette året og ga samme utbytte for 1960..

 

Det var lenge lagt press på Norske Alliance om å selge   Schjøll-gården til Staten til bruk for Stortinget, derfor fikk eieren tilbud fra   Bærum kommune om tomt på Østerås. Den ble kjøpt med sikte på nybygg for de to   selskapene. Kjøpet ble endelig gjennomført 13.12.1971.

1970 Arbeidet med å koordinere og effektivisere virksomheten   begynte for alvor. Samtidig kom Norden etter invitasjon tilbake og innledet   forhandlinger med Sirius om sammenslutning med sikte på felles eierforhold og   ledelse av de tre selskap. Løsningen var enkel: Sirius A/S skulle skifte navn   til Nordengruppen A/S og eie alle aksjene i de tre selskapene.
1971 12.2. ble skattefritak for Nordens bytte av aksjer med   aksjer i Nordengruppen meddelt av Finansdepartementet, og dermed var det   grønt lys for den nye konstellasjonen, som ble endelig vedtatt i ekstraordinær   generalforsamling 23.3. Fortsatt skulle altså Norske Alliance eksistere med Drage   som adm. direktør og medlem av den nyetablerte konserndireksjonen. Gunnar   Aasberg fra Norden ble konsernets nye adm. direktør og leder for konsernets direksjon.   Han hadde overtatt etter sin forgjenger Erik Ø. Poulsson.  Nordens tidligere styreformann Amund Ringnes   ble styreformann i den nye Nordengruppen og i enkeltselskapene.
1972 De ansatte i Norske Alliance og i de andre selskapene i   gruppen ble etter hvert overført til Nordengruppen, unntatt de ansatte i A/S EDB   og Finansformidling A/S.
1973 Knut Drage fratrådte med pensjon og gikk dermed ut av   direksjonen. Aasberg overtok da formelt som adm. direktør også i Norske   Alliance. Noen få år senere overtok han også i Sigyn etter Conradi.

 

Brage-Fram Livs- og Pensjonsforsikring A/S kom med i   Nordengruppen fra nyttår og ble omdøpt til Norden Livsforsikring A/S fra   1.1.1974.

1974 Norske Alliance og Sigyn sluttet å tegne direkte   forsikring, og hele porteføljen ble overført til Norden. De to selskapene tegnet   deretter bare indirekte forretning fra Norden Skadeforsikring (tidl. Norden) og   holdt alt for egen regning. Denne funksjonen ble videreført av Sigyn etter at   Norske Alliance opphørte.
1975 I løpet av august samlet Nordengruppen sine ansatte i det   omorganiserte hovedkontoret i det nye kontorbygget på Østerås. Dette inneholdt   store, åpne kontorlandskaper – ganske nytt i Norge på den tiden. Bygget ble   populært kalt Akvariet. Konserndireksjonen beholdt sine kontorer i   Brage-Frams bygg i Ruseløkkveien 14, som var nabo til Storebrand på den andre   side av Konserthusplassen. Norske Alliances eiendom Schjøll-gården ble   endelig fraflyttet og overlatt til Stortinget.
1976 Christian Ringnes ble ny styreformann i Nordengruppen A/S   og dermed i Norske Alliance.
1977 Styret besluttet 13.1. at Norske Alliance formelt skulle fusjoneres   inn i Nordengruppen, og selskapet opphørte deretter (reg. 16.2).
Tekst utarbeidet av Dag Wold Dato 07.11.2011
Gjennomgått av Thore S. Jordet Dato 20.01.2012

Kilder:   Styre-, representantskaps- og generalforsamlingsprotokoller (Storebrand historisk arkiv)

Årsberetninger Norske Alliance 1912-1968, Sirius 1969-1970 og Nordengruppen 1971-1977 (do.)

Eugen Eriksen: Norske Alliances historie (utrykket manus 1960) (do.)

A. Mohr Wiesener og Eilif W. Poulsson: Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S 1867-1942 (1942)

Norsk Forsikrings Årbok (div. år)

Beretning fra Forsikringsrådet (div. år)

Skroll til toppen