|
NORGE |
|||||||
| Opprinnelig navn | Brandforsikringsselskabet Norge | Stiftet | 09.05.1857 | ||||
| Navneendring | Forsikringsselskapet Norge A/S | Dato | xx.xx.1915 | ||||
| Solgt til | Forenede-Gruppen | Dato | xx.xx.1988 | ||||
| Navneendring | Forenede Norge Forsikring A/S | Dato | xx.xx.1990 | ||||
| Kjøpt av | Gjensidige Skadeforsikring | Dato | 01.04.1993 | ||||
| Fusjonert med | Gjensidige Skadeforsikring | Dato | 12.09.1994 | ||||
| Videreført som | Gjensidige Marine & Energy Insurance AS | Dato | 15.05.1995 | ||||
| Status | Selskapet opphørte etter at virksomheten opphørte | Dato | |||||
| 1857 | Fra begynnelsen av 1840- tallet hadde Drammen opplevd sterk økonomisk fremgang – i hovedsak basert på eksport av tømmer og sagbruksprodukter, og i 1849 hadde byen fått egen forretningsbank som den andre i landet. I 1857 var turen kommet til forsikring, og Brandforsikringsselskabet Norge ble etablert 9.5. med en kapital på 500.000 Spd. fordelt på 2.000 aksjer á 200 Spd. Initiativtaker var cand. jur. H.F. Bang, og han ble da også regnet som selskapets grunnlegger. Forberedelsene var blitt gjort på prokurator J. C. Falsens kontor, hvor Bang var fullmektig. Falsen hadde agenturet for Christiania almindelige Brandforsikrings-Selskab for Varer og Effecter (kjent som ”Storebrand”) i Drammen, så begge herrer var godt kjent med forsikring fra før. Falsen ble da også formann i direksjonen, og Bang ble bokholder, kasserer og sekretær, dvs. i realiteten daglig leder, med en gasje på 500 Spd. samt provisjon. Adm. direktør ble han ikke formelt før i 1876. Norge skulle dekke innbo og løsøre etc., men ikke bolighus, for disse var Norges Brannkasses dekningsområde.
Stiftelsen av det nye norskeide selskap var på mange måter en stille protest mot de utenlandske selskapers innflytelse og markedsmakt. Selskapets navn var en klar markering av at Norge var norskeid. Selskapets vekststrategi basert på konkurranse på pris var klar fra første dag. Allerede en måned etter stiftelsen hadde Norge sikret seg 32 agenter i landets byer og bygder, mange med faglig kompetanse innen finans og næringsliv. På kort tid ble Norge rangert som landets tredje største brannforsikringsaksjeselskap bak Storebrand og Det norske Brandforsikringsselskab (senere populært kalt ”Gamle Bergen”) i Bergen. Premie-inntekten første året var nær 12.000 Spd., men økte allerede året etter til over 27.500 Spd. |
||||||
| 1858 | Allerede fra de første år hadde Norge et anstrengt forhold til Storebrand. Dette oppsto nok allerede da Bang sviktet Storebrand for å stifte et lokalt selskap, hvortil mange av kundene sikkert fulgte med. Det spisset seg til da Storebrands kasserer Jørgen Gjerdrum besøkte Norge og kritiserte Bang for selskapets lavprispolitikk. Gjerdrum ble avvist, og Norge sto fast på sin strategi. Klimaet mellom selskapene forverret seg ytterligere da Norge, etter storbrannen i Christiania i 1858, snappet porteføljen til det konkurrerende selskap med kallenavnet Lillebrand rett foran nesen på Storebrand. Lillebrand hadde nemlig da besluttet å avvikle sin virksomhet, men forhandlinger med Storebrand om overtakelse av deres porte-følje hadde ikke ført frem. Egentlig hadde Lillebrand ikke dårlig økonomi, selv om selskapet viste dårligere resultat enn Storebrand. Avisene skrev da også at “Lillebrand la seg til å dø uten dødelig årsak”. Etter overtakelsen økte Norges forsikringssum med 600.000 Spd. | ||||||
| 1866 | Ved den store bybrannen i Drammen i 1866 gikk bydelen Bragernes opp i luer. Særlig Norges Brannkasse hadde store tap som forsikringsselskap for bygningene, men også Norge hadde betydelige utbetalinger til sine rammede løsørekunder. Skadene kunne senere summeres opp til 114.000 Spd. Men Norge hadde allerede bygget opp et betydelig reservefond og hadde ingen problemer med å takle dette og skadene etter storbrannen som igjen rammet Drammen i 1870.
Det kjølige forhold mellom Norge og Storebrand ble dempet for en tid, da Norge ble reassurandør for Storebrands utenlandsforretning og omvendt. Premieinntekten var på dette tidspunkt kommet opp i ca. 45.000 Spd. |
||||||
| 1869 | Norge utvidet virksomheten ved å forsikre kunstskatter, ferdige hus og husleie. | ||||||
| 1876 | Både etter Drammens-brannen og især etter Arendals-brannen i 1868 ble det tatt initiativ for felles og normalt forhøyede premiesatser for de norske og utenlandske selskapene, men da ikke alle disse gikk med på dette, smuldret initiativet bort. Med utgangspunkt i et forslag om premietillegg for korttidsforsikringer framsatt av Norden, ble det invitert til et bredt forhandlingsmøte i 1875. En Assurancekomité på tre medlemmer ble så nedsatt for å følge opp at den foreløpig utarbeidede overenskomst ble vedtatt i selskapenes direksjoner og for deretter å overvåke at den ble etterfulgt. Komiteen besto av Bang sammen med Storebrands Otto Aubert og M. S. Hansson, som da representerte et engelsk selskap, men etterfulgte Aubert som adm. direktør i 1878. Ut på vinteren i 1876 kom man endelig i mål etter at Bergens-selskapene hadde fått sin egen løsning for korttidstillegget. Overenskomstens ikrafttredelsesdato 15.4. regnes derfor som stiftelsesdato for Den norske Brand-Tarifforening. Norge var medlem fra dette tidspunkt.
Norge med 319.000 kr. i premieinntekt var dette året det nest største selskap i landet etter Storebrand, som hadde en premieinntekt på 547.000. kr. Norden (stiftet 1867), fulgte hakk i hel med 311.000 kr. og de svenske selskapene Skandia og Svea lå på ca. 280.000 kr. |
||||||
| 1880 | Telefonen ble oppfunnet i 1876, og i 1880 demonstrerte Graham Bell sin oppfinnelse i Drammen med en telefonlinje som for anledningen var strukket mellom Norges lokaler og Drammen børs. Den påfølgende telefonsamtalen mellom Bang og ordfører Borch var altså den første i Norge. ”Ja, mine herrer, det er et meget morsomt leketøy. Men noen praktisk betydning får det aldri”, var ordførerens konklusjon. | ||||||
| 1887 | Tross begges medlemskap i Brand-Tarifforeningen var forholdet til Storebrand fortsatt dårlig, og Storebrand hadde i allianse med sine representantskapsmedlemmer Blauw, Dahll og Mohn, som også var relativt store aksjonærer i Norge, forsøkt å stoppe selskapets aktiviteter på enkelte områder, men uten å lykkes. Aksjekapitalen i selskapet var på dette tidspunkt blitt hevet til 500.000 kr. | ||||||
| 1888 | Bang gikk i pensjon, og ny adm. direktør ble cand.jur. Albert Henrik Mohn fra den kjente Mohn-slekten i Bergen. Han hadde tidligere vært byråsjef i Finansdepartementet. | ||||||
| 1899 | Cand. philol. Aage S. Lammers overtok som adm. direktør. Han hadde tidligere vært inspektør i selskapet. | ||||||
| 1901 | Igjen brygget det for alvor opp til ny konflikt med Storebrand. ”Norge-stormerne” fra 1887, anført av to store aksjonærer, og Storebrand fant nå tiden inne til nye angrep på selskapet. Nå skulle det oppløses! Ifølge jubileumsboka fra 1957 satte opposisjonen fra Kristiania seg på toget på Vestbanestasjonen for å dra på generalforsamling i Drammen. Men Norge hadde værgudene på sin side, og toget ble stoppet av en snøstorm på Drammensbanen. Hovedstadsaksjonærene sendte et telegram hvor de ba om at generalforsamlingen måtte utsettes. Kravet ble avvist, og Norge ble reddet – takket være NSB`s mangelfulle brøyteutstyr. | ||||||
| 1906 | Norge engasjerte seg i direkte forretning i utlandet, i det man overtok Victorias forretning i Danmark og opprettet et generalagentur i København. | ||||||
| 1913 | Premieinntekten nærmet seg 1,7 mill. kr. brutto og vel 1 mill. kr. for egen regning. Aksjekapitalen var nå blitt øket til 700.000 kr. innbetalt. | ||||||
| 1915 | Selskapet endret navn til Forsikringsselskapet Norge A/S, dvs. en liten modernisering for å tilfredsstille kravene i den nye Lov om aksjeselskaper. | ||||||
| 1920 | Lammers gikk av, og som ny adm. direktør ble ansatt Johs. Thv. Thomassen. Han hadde tidligere vært inspektør i selskapet, men kom nå fra stillingen som adm. direktør i Trondhjems Forsikringsselskab A/S (se dette). | ||||||
| 1927 | Norge stiftet datterselskapet Forsikringsaktieselskapet Land og By (se dette) med en innskutt kapital på 50.000 kr. Bakgrunnen var at i 1924 hadde Brand-Tarifforeningen vedtatt å redusere antall tillatte agenter pr. selskap fra det tidligere maksimumsantall 1294 til ca. 800. Året etter ble det vedtatt at selskaper med felles ledelse ikke kunne ha mer enn to sett agenter. Enkelte selskap benyttet da denne bestemmelsen til å stifte et datterselskap for på den måten å få anledning til opprettholde flere agenter i byer og landdistrikt. Virksomheten i Land og By innskrenket seg imidlertid til å utstede poliser i selskapets navn, og Norge garanterte for polisene. Et minimum av beløpet på hver enkelt risiko beholdt Land og By, mens resten ble overført som gjenforsikring til Norge. Selskapet hadde hele tiden samme adm. direktør som morselskapet Norge. Begrensningene i Agentoverenskomsten viste seg ikke å ha noen praktisk betydning, da det tillatte agenttall varmer enn høyt nok for de aller fleste selskap. | ||||||
| 1930 | Premieinntekten hadde sunket år for år siden 1921 som følge av de vanskelige tidene etter avslutningen av 1. verdenskrig og var nå blitt 4,7 mill. kr. Av dette utgjorde brannpremien 3 mill. kr. Egenregningspremien var vel 2 mill. kr. Overskuddet var 52.000 kr. I likhet med tidligere år ble det betalt 7 % utbytte til aksjonærene. Virksomheten omfattet nå følgende bransjer: Ansvars-, automobil-, brannskade-, glass-, innbruddstyveri-, sjøskade-, syke-, ulykkes- og vannledningsskadeforsikring. | ||||||
| 1931 | Innbetalt aksjekapital ble økt fra 700.000 kr til 1 mill. kr. ved tilførsel av 300.000 kr. fra reservefondet. Nominell aksjekapital hadde lenge vært på 2 mill. kr., men bare 35 % var innbetalt, mens resten var dekket av grunnfondsforskrivelser. Disse ble nå tilbakelevert og nominell aksjekapital redusert til 1 mill. kr. | ||||||
| 1936 | Einar C. Gleditsch ble ansatt som adm. direktør etter Thomassen. Gleditsch hadde tidligere vært kontorsjef i Norge. | ||||||
| 1938 | Norge utvidet til alle bransjer i det vedtektene ble endret til at selskapet nå kunne ta opp “enhver skade i den utstrekning som Direksjonen bestemmer”. | ||||||
| 1940 | Premieinntekten utgjorde 3,9 mill. kr. | ||||||
| 1947 | Aksjekapitalen ble økt til 2 mill. kroner. | ||||||
| 1950 | Brutto premieinntekt var 12,3 mill. kr., herav ble 6,5 mill. kr. holdt for egen regning. Årets overskudd var 349.000 kr. Aksjonærene fikk 6 % utbytte. | ||||||
| 1952 | Nils J. Hagerup ble ansatt som adm. direktør etter Gleditsch. Han og Norge tok senere på 1950-tallet initiativ til et samarbeidsprosjekt om et påtenkt selskap “’Kysten rundt”. Forsøket strandet på grunn av laber interesse hos de andre selskapene. I drøftelsene deltok også Oslo-selskapene Forsikrings aktieselskapet Dovre, Forsikringsselskapet Sigyn A/S, Aktieselskapet Norske Alliance og distriktsselskapene Arendal Forsikringsselskap A/S, Stavanger Forsikringsselskap A/S, A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap, det Tromsø-baserte Forsikringsselskapet Tor A/S og Trondhjems Forsikringsselskab A/S i tillegg til Norge. | ||||||
| 1960 | Premieinntekten passerte 20 mill. kr. Norge hadde på begynnelsen av 1960-tallet ca. 400 aksjonærer. Ingen enkeltaksjonær hadde over 10 % av aksjene. | ||||||
| 1970 | Brutto premieinntekt var 37,4 mill. kr. Aksjekapitalen ble øket til 3,2 mill. kr. | ||||||
| 1971 | Hagerup hadde allerede i 1962 gitt uttrykk for en positiv innstilling til et nærmere samarbeid med Storebrand, men det ble først realisert i 1971. Da ble det inngått en formell samarbeidsavtale om overførsel av brannkoassuranse og annen forretning til Storebrand og finansieringsbistand fra Storebrand til Norges kunder. Partene var også enige om å søke å unngå unødig konkurranse på akkvisisjonssiden, dog uten at noen av partene ville legge restriksjoner på sine agenter. Konkurransebestemmelsen skapte likevel noe uro blant Storebrands frittstående agenter, og konkurranseparagrafen ble fjernet igjen i 1976. | ||||||
| 1975 | Forsikringsaktieselskapet Eidsvoll (se dette), som var eid i fellesskap av svenske Skandia og danske Nordisk Gjenforsikringsselskab etter innfusjonering av Forsikringsaktieselskapet Ørnen (se dette) i Eidsvoll med virkning fra 1.1.1973, ble nå kjøpt av Norge og fusjonert inn i dette og opphørte deretter. Regnskapsmessig ble fusjonen gjennomført fra 1.1.1975. Utlendingene beholdt en større eierandel i Norge. Selskapets aksjekapital ble øket fra 3,200 mill. kr. til bare 3,750 mill. kr. etter fusjonen, til tross for at Eidsvolls aksjekapital var 5,000 mill. kr.
Regnskapet for 1975 viste bruttopremie på 91,1 mill. kr. og for egen regning 37,2 mill. kr., hvilket varer en økning på omtrent 60 % som følge av at Eidsvolls forretning nå var inkludert. I forhold til Eidsvoll med sine utenlandske eiere hadde Norge før fusjonen hatt en betydelig høyere indirekte premie og likeledes holdt mye mer av bruttopremien for egen regning. |
||||||
| 1980 | Norge innledet salgssamarbeid med Norske Liv (se dette). Felles logo med Norske Livs N som symbol ble innført. Premieinntekten passerte 141 mill. kr. | ||||||
| 1981 | Kjell Nordahl ble adm. direktør i selskapet etter Hagerup. | ||||||
| 1984 | Datterselskapet Land og By ble solgt til en investorgruppe med Andenæs-gruppen i spissen og skiftet navn til Strand Forsikring A/S. Allerede i 1986 kom nye koster inn og overtok det den gang skakkjørte selskapet som ble omdøpt til Aktiv Forsikring A/S (se dette). | ||||||
| 1986 | Per Hovelsen, som i mange år hadde arbeidet i Storebrand, ble ny adm. direktør etter Nordahl etter å ha vært viseadm. direktør i Norge en kortere periode. | ||||||
| 1988 | Norge ble kjøpt av Forende-Gruppen i Trondheim. Det ble dermed et søsterselskap av Forenede Skadeforsikring A/S. Gjensidige Skadeforsikring deltok også i budrunden med tanke på å bruke Norge som et nisjeselskap. Norge viste seg etter oppkjøpet i følge Forenedes oppfatning å være sterkt underreservert, og Forenede valgte derfor å skifte adm. direktør i selskapet. Ny adm. direktør ble Ole Grøterud, som hadde erfaring fra bilbransjen og oljeselskap. | ||||||
| 1990 | Selskapet skiftet navn til Forenede Norge Forsikring A/S. Selskapets premieinntekt var 240 mill. kr. og aksjekapitalen 10,750 mill. kr. Selskapets base var fortsatt Drammen. | ||||||
| 1992 | Forenede-Gruppen hadde lenge ligget i strid med sine eiere, og høsten 1991 la Gjensidige Skadeforsikring (se Samtrygd), som hadde en ganske stor aksjepost, inn et bud på Forenede-Gruppen med datterselskap, inkludert Forenede Norge. Ledelsen i Trondheim var i mot dette, og danske Codan kom også på banen, antagelig etter innspill fra ledelsen i Forenede-Gruppen. Det oppsto da en komplisert og nokså fastlåst situasjon. Midt oppi det hele fikk så selve holdingselskapet Forenede-Gruppen, som var sterkt lånefinansiert, selv likviditets-problemer da långiverne ikke ville fornye lånene. Konsernledelsen måtte da finne seg i likevel å kontakte Gjensidige Skadeforsikring for å be dette selskapet redde seg ut av den kritiske situasjonen. Gjensidige hadde dermed alle kort på sin hånd, slik at selskapet ved årsskiftet 1992-1993 kontrollerte 91 % av aksjene i Forenede-Gruppen.
Grøterud var da fratrådt i Forenede Norge for å bli adm. direktør i Samvirke Skadeforsikring A/S, og Hans Nergård etterfulgte ham som adm. direktør og med Forenede-Gruppens viseadm. direktør Kjell Fossli som styreformann.
Forenede Norges bruttopremie dette året var 212,840 mill. kr., derav 108,844 mill. kr. fore gen regning. Driftsresultatet var 7,938 mill. kr. og årsresultatet 1,554 mill. kr. |
||||||
| 1993 | Fra 1.4. ble ny samordnet konsernorganisasjon etablert for Gjensidige-selskapene og Forenede-selskapene. Den ble godkjent av myndighetene på senhøsten. De resterende aksjer i Forenede-Gruppen ble tvangsinnløst 28.7., og datterselskapene ble da formelt overtatt av Gjensidige Skade og holdingselskapet oppløst. Nergård ble avløst av Gjensidige Skades visekonsernsjef Sverre Høegh Krohn, mens Fossli fortsatte en tid om styreformann og ble senere avløst av Helge Kvamme. Dette året sank premieinntekten i Forenede Norge til 184,233 mill. kr. Driftsresultat var 11,472 mill. kr. og årsresultat 8,790 mill. kr. Dette skyldtes at porteføljen i Forenede Norge – og også i Forenede Skade – etter hvert begynte å bli overført til Gjensidige Skadeforsikring. | ||||||
| 1994 | I løpet av året ble resten av porteføljen i de to selskapene overført til Gjensidige Skade. Forenede Skade ble ganske snart innfusjonert i dette selskapet med tilbakevirkende kraft allerede fra årsskiftet og leverte ikke regnskap for 1994. 12.9. ble Forenede Norge besluttet fusjonert med Gjensidige Skade som overtakende selskap med virkning fra førstkommende årsskifte. Årsregnskapet viste en bruttopremie på bare 18,756 mill. kr., og årsresultatet var minus 18,625 mill. kr. Resten av porteføljen i Forenede Norge ble overført til Gjensidige Skade ved årsskiftet. Dermed var det satt endelig punktum for et av de aller eldste skadeforsikringsselskapene i landet – med røtter godt over 100 år tilbake i tid.
Gjensidige Skade omdøpte 15.5.1995 det tomme selskapet til Gjensidige Marine & Energy Insurance AS og overførte sin sjø- og energiportefølje til dette selskapet med virkning fra 1.1.1996. Bjarne Krokeide ble adm. direktør med konsernsjefen Sverre Høegh Krohn som styreformann. I 2002 kuttet selskapet ut storkasko og konsentrerte seg bare om fiskebåter og oppdrett inntil selskapet senere ble avviklet |
||||||
| Tekst påbegynt av | Thorolf Berg | Dato | xx.xx.2004 | ||||
| Bearbeidet og fullført av | Thore S. Jordet | Dato | 01.12.2011 | ||||
| Gjennomgått av | Dag Wold | Dato | 02.07.2012 | ||||
Kilder:
Sigfred L. Eier: Forsikringsselskapet Norge 1857-1957 (1957)
Div. dokumenter (Storebrands historiske arkiv)
John Ødegaard: Den norske Brand-Tarifforening 1876-1926 – Et Mindeskrift (1926)
Norsk Forsikrings Årbok (div. år)
Beretning fra Forsikringsrådet (div. år)