NOR

NOR

Opprinnelig navn Nor, Norsk Forsikrings-Aktieselskap Stiftet 29.03.1917
Kjøpt av Forsikrings-Aktieselskapet Norden Dato 01.01.1920
Navneendring Forsikrings-Aktieselskapet Nor Dato xx.xx.1934
Fusjonert med A/S Norden Sjøforsikring Dato 05.03.1985
Status Opphørt som følge av fusjonen Dato  
1917 Selskapet ble stiftet av den kjente forsikringsmann John Ødegaard (1861-1936). Etter endt skolegang arbeidet han for det svenske Brand- och Lifförsäkringsbolaget Svea i 10 år før han ble leder av Vesta og Hygeas nyopprettede avdekningskontor i Kristiania. Han etablerte i 1899 sin egen assuranseforretning etter tidligere å ha arbeidet for Svea, Vesta og Hygea. Basis var et agentur for Nye Danske Brandforsikrings-Selskab af 1864. Sønnen Ottar arbeidet i firmaet og ble medeier i 1925 inntil han overtok helt ved farens død. Han innehadde selv agenturet for det engelske Palatine Insurance Company Ltd. fra 1921. Ødegaards assuranseforretning var også avdelingskontor for A/S Wikborgs Assuranseselskap (se Vega) før dette selskapet flyttet fra Drammen til Kristiania i 1916. Samtidig som Ødegaard drev sitt eget firma, aksepterte han i 1904 stillingen som adm. direktør i Det Norske Husdyrforsikringsselskab Odin (se Odin) og ledet dette selskapet til 1922. Både Odin og Ødegaards egen assuranse flyttet i 1913 til Drammensvn. 2 – en forretningsgård som Ødegaard hadde kjøpt året før. Denne gården ble for øvrig bombet av engelske fly 31.12.1944 i det andre forsøket på å ødelegge Gestapo-hovedkvarteret i Victoria Terrasse. 60 mennesker omkom, blant dem Ødegaards etterfølger som adm. direktør i Odin. Han var den eneste som befant seg inne i bygningen denne nyttårsaftenen. Gården ble så skadet at den senere ble revet, og Utenriksdepartementets nybygg ble reist på tomten så sent som 1961-63.

 

Med sin enorme arbeidskapasitet rakk Ødegaard ved siden av sitt eget arbeid også å stifte og være redaktør for Forsikringstidende (1899), stifte og lede Den norske Forsikringsforening (1900), og være utgiver og redaktør – senere medredaktør – av Norsk Forsikrings Årbok (1911). Han medvirket også ved stiftelsen av Norsk Brannvernforening (1923). I tillegg innehadde han i lange perioder sentrale tillitsverv og forfattet blant annet tre hovedverk i norsk forsikringshistorie: ”Den norske Brand-Tarifforenings jubilæumsskrift 1876-1926” (1926), «Bybrandene – Storbrande i norske byer og bymessige strøk fra de eldste tider til nutiden” (1928) og etter oppdrag fra Norges Brandkasse ”Brandvernet i Norge” (1935). Man kan trygt si at John Ødegaard med sine mange ”hatter” var den mest sentrale person i norsk forsikring i sin tid.

 

Denne mannen var det som 29.2.1917 stiftet Nor. Antagelig var det Ødegaards hensikt å ta del i de gode tidene for transportforsikring (krig, sjø og varer) under 1. verdenskrig. Samme år ble det nemlig stiftet 26 andre selskap og i 1918 40 selskap. Men til forskjell fra de fleste av de spekulative selskapene tok selskapet også opp andre bransjer: Brann, husdyr, tyveri og ulykke. Aksjekapitalen var bare 50.000 kr. fordelt på 100 aksjer. Han var selv styreformann og adm. direktør. Med seg i styret hadde han sønnene Ottar og Bjarne. Ottar var avdelingssjef i farens firma og sannsynligvis også formelt i Nor, mens Bjarne etter en tid i Norske Lloyd ble sousdirektør i A/S Norske Reassuranseselskap i en kort periode inntil han i 1921 ble avdelingssjef for sjø i Storebrand (ass. direktør fra 1931) og også adm. direktør i Europeiske Vare- og Reisegodsforsikrings-Aktieselskap fra Storebrands overtagelse av dette selskapet i 1936. Fjerdemann i styret var o.r.sakfører Olaf Smedal, som fra 1916 var avdelingssjef for spesialbransjer, sjø og motorvogn i Storebrand. Hvordan aksjene var fordelt, er ikke kjent.

 

Både Bjarne Ødegaard og Smedal representerte selskap som ble benyttet som partner ved inngåelse av reassuransekontrakter i hhv. brann og spesialbransjer. Transportforretningen ble bare i liten grad reassurert, mens derimot opplegget i husdyr utelukkende var basert på reassuranse i Odin. Provisjonsmarginen ble her 5 % i Nors favør, og i tillegg fikk Ottar en særavtale om 2,5 % provisjon av bruttopremien. Premieinntekten i startåret var meget lav – i alt 140.000 kr. brutto. Det ble likevel overskudd på 18.400 kr. og 20 % til aksjonærene.

1918 Dette var det første hele virkeåret. Bruttopremien økte til 323.000 kr., hvorav transport utgjorde 194.000 kr. (alt for egen regning) og husdyr økte til 107.800 kr. (alt reassurert). Det var altså ingen stor aktivitet i Nor, dertil var nok Ødegaard en litt for forsiktig person. Overskuddet ble 33.400 kr. og aksjonærene fikk hele 25 %. Dessuten var det opparbeidet et relativt stort disposisjonsfond. En merkverdighet: Regnskapet ble ikke offentliggjort i hans eget foretagende Norsk Forsikrings Årbok slik dette var vanlig for de aller fleste selskap.
1919 I notisen om Nor i Årboken for (utgitt i 1918) er det opplyst at aksjekapitalen fra 1919 skulle økes til 640.000 kr., hvorav ¼ innbetalt. Krigsavslutningen satte en stopper for denne ekspansjonsplanen ettersom signalene om nedgangstider raskt viste seg.  Bruttopremien falt til 172.000 kr., hvorav husdyr utgjorde 126.000 kr., – fortsatt reassurert i sin helhet. Sjø og krig ble en katastrofe med skadeutbetalinger på 91.000 kr. fra de to tidligere ikke-reassurerte årgangene mot premier på bare 23.000 kr. Pga. avsatte reserver ble det likevel overskudd, og aksjonærene fikk nok en gang 25 %. Men med utsikter til videre skadeetterslep og lave reserver satset derfor Ødegaard i stedet på å selge selskapet. Så endelig den 22.12. kunne Ødegaard i brevs form bekrefte den nylig inngåtte muntlige avtale om salg til Forsikrings-Aktieselskapet Norden med overtagelse fra 1.1.1920. Om andre interessenter hadde vært inne i bildet vites ikke.

 

I følge Nordens 75-årsbok var en medvirkende årsak til kjøpet å sikre seg at det ikke skulle komme på andre – les Storebrands – hender, men det viktigste momentet var trolig hensynet til Nordens reassuranse- og risikofordelingspolitikk hvor det kunne være hensiktsmessig å disponere et eiet selskap. Dessuten var det jo åpenbart enklere å kjøpe et selskap istedenfor å søke om konsesjon til å starte et nytt eget datterselskap som til overmål ville øke det allerede høye antall forsikringsselskap i Norge. En annen kilde (notat 01.12.1933) hevder imidlertid at bakgrunnen for å anskaffe et nytt selskap var Brand-Tarifforeningens forestående hensikt om å innføre begrensninger i antall agenter pr. selskap. I 1922 kom da også den første obligatoriske begrensning i overenskomstens pgf. 18 med maksimalt 10 agenter i Oslo pr. selskap og ble fulgt av flere begrensninger de neste årene, men ingen av disse skapte noe reelt problem for noe selskap. Så i 1925 ble det innført en begrensning på 2 sett agenter hvis flere selskap hadde samme ledelse – og da falt interessen bort for oppkjøp av småselskaper.

1920 Basert på avsluttet regnskap for 1919 ble salgssummen beregnet til 156.683 kr. Dette innebar ikke noen ekstragodtgjørelse ut over de verdier som lå i selskapet ved regnskapets avslutning. Betalingen skjedde ved at Ødegaard beholdt Nors verdipapirbeholdning, bankinnskudd og kassebeholdning samt mottok en kontantbetaling på ca. 44.000 kr. I tillegg ba Ødegaard om 700 kr. for å ha bestyrt selskapet fram til 7.2. Oppgjøret ble oversendt i sjekk samme dag. Selv om aktiviteten hadde vært beskjeden sammenlignet med de fleste andre av krigsselskapene, kan man kan trygt si at Ødegaards lille selskap hadde gitt god uttelling til aksjonærene i løpet av drøye 2 års drift.  Kort etter sa Storebrand med virkning fra 1.1. naturlig nok opp sine reassuranseavtaler med Nor. Brevet var undertegnet av Nors tidligere styremedlem Olaf Smedal! Nye vedtekter ble så vedtatt på ekstraordinær generalforsamling 8.4. Selskapets formål ble fortsatt skadeforsikring. Nordens adm. direktør Lars S. Karlsen ble adm. direktør også i Nor, som også fikk identisk styre med Norden.
1921 17 agenturer ble opprettet i Oslo og omegn, og flere kom til i de neste årene. Danske Genforsikring A/S – hvor Nor ved Nordens overtagelse hadde et større beløp innestående på vekselkonto – gikk konkurs. Også flere andre selskap gikk over ende i nedgangstiden etter krigens – blant annet A/S Norske Lloyd.
1922 Reassuransekontrakt ble inngått med svenske Aurora, som skulle overta 50 % av den brannforretning som Nor overtok fra Norden.
1925 Til og med dette året var det i følge regnskapstallene så å si ingen aktivitet i selskapet etter Nordens overtagelse. Bare tre bransjer var oppgitt: Brann-, transport- og innbruddsforsikring. Grunnen til dette var at den forretning som agentene tegnet ble direkte overtatt av Norden uten noen provisjon eller godtgjørelse til Nor. Det ble heller ikke utstedt poliser i Nors navn i perioden 1920-1926.  Morselskapet Norden ønsket å forandre selskapets navn til Oslo Forsikringsaktieselskap, men lot dette falle etter at en utredning av advokat Per Rygh konkluderte med at dette navnet nok ville kunne forsvares overfor Firmaloven og Varemerkeloven i forhold til det Storebrandeide Oslo Assuranceselskab (kjøpt i 1923), men ikke i forhold til Forsikringsaktieselskapet Oslo (stiftet 1916), selv om dette var under konkursbehandling.
1926 På generalforsamlingen i mai ble aksjekapitalen øket til 1 mill. kr. hvorav bare 200.000 kr. av økningen på 950.000 kr. ble innbetalt, dvs. 250.000 kr. var nå innbetalt. For restbeløpet 750.000 kr. ble utstedt grunnfondsforskrivelser. Etter en konflikt mellom det Storebrand-eide Forsikringsaktieselskapet Uno og generalagenturet Omnia (som i realiteten var dominert av Union Co., som lot sin norske brannforretning gå gjennom agenturet), overtok Nor de fleste av agenturets forsikringer. Omnia kunne selv ansette egne agenter, men ikke overta de eksisterende Nor-agentene. Av kontrakten med Omnia fremgår det klart at det i realiteten dreier seg om en kontrakt med Norden.
1930 Etter ønske fra Union Co. ble generalagenturet Omnia overdratt fra Nor til agenturets direktør Aage Hjersing personlig. Etter et par år begynte det å bli forsinkelser i premieavregningen, og etter en flerårig prosess – hvorunder Hjersing sa opp både sin stilling i Omnia og selve agenturet og deretter ble slått personlig konkurs – satt Norden i 1937 igjen med et mindre udekket tap, mens Omnia kom tilbake som generalagent for Nor.
1934 H. Sommerfeldt overtok etter Karlsen som adm. direktør i Norden og Nor. Samme år ble navnet modernisert til Forsikrings-Aktieselskapet Nor. Aktiviteten hadde inntil da vært beskjeden siden overtagelsen av selskapet i 1920, og brutto premieinntekt (hovedsakelig brann) hadde ligget rundt 400.000 kr. siden 1930.
1961 500.000 kr. av den vedtatte aksjekapitaløkningen i 1926 ble innbetalt, slik at innbetalt aksjekapital nå var 750.000 kr., og grunnfondsforskrivelsene ble redusert til 250.000 kr.
1962 Generalforsamlingen vedtok å dele opp aksjekapitalen i 2000 aksjer á 500 kr. hvorav 375 kr. var innbetalt og resten dekket av grunnfondsforskrivelsene.
1968 Resten av aksjekapitalen ble innbetalt.
1972 Styret ga styret i Nordengruppen fullmakt til å innvilge lån, overta garantier, kjøpe aksjer/ obligasjoner og gi lån til andre selskap i Nordengruppen. Dette bekrefter at Nor ikke lenger hadde noen selvstendig funksjon, men bare var et internt selskap som bruktes til spesielle interne transaksjoner, først og fremst reassuranse hvor alt ble holdt for egen regning. Premien økte jevnt og trutt fra 2,2 mill. kr. i 1965, 4,4 mill. kr. i 1970 og 12,9 mill kr. i 1982.
1983 Etter Nordengruppens fusjon med Storebrand-gruppen ble Nor innplassert i den nye Storebrand-Norden-gruppen som datterselskap av A/S Norden Sjøforsikring. Selskapet fortsatte naturlig nok sin funksjon som ”posteringsselskap”. Premieinntekten økte sterkt til 16,5 mill. kr. Det var opparbeidet premiereserver på 10 mill. kr. og erstatningsreserver på 6,9 mill. kr.
1984 Tegningen opphørte med sikte på avvikling av selskapet, fordi behovet for det var bortfalt som følge av samordningen av og oppgavefordelingen mellom selskapene i det nye konsernet. Bare 1,4 mill. kr. i fonds ble derfor stående igjen i selskapet ved årets utløp.
1985 Etter beslutning på ekstraordinær generalforsamling 5.3. ble Nors gjenværende aktiva og passiva overdratt til eierselskapet i henhold til fusjonsavtale vedtatt i Nors og Norden Sjøs styrer samme dag, hvoretter selskapet opphørte.
Tekst utarbeidet av Dag Wold Dato 03.12.2004
Publisert på opprinnelig hjemmeside av Kristian Trosdahl Dato 01.08.2007
Rettet opp av Dag Wold Dato 28.01.2013

Kilder:
John Ødegaard: Den Norske Brand-Tarifforening 1876-1926 (1926), s. 146, s. 221 og s. 253-257
K. Lorange: Forsikrings/Aktieselskabet Norden 1867-1942 (1942), s. 118
Div. dokumenter i boks Nor 1917-1961
Styre- og generalforsamlingsprotokoll 1920-1985 (Storebrands historiske arkiv)
Norsk Forsikrings Årbok (div. år)
Beretning fra Forsikringsrådet (div. år)