MINERVA

MINERVA

Opprinnelig navn A/S Norske Reassuranceselskap Stiftet 20.01.1915
Fusjonert med A/S Forsikringsselskapet Minerva Dato 29.06.1921
Navneendring A/S Norske Reassuranceselskap og Minerva Dato 29.06.1921
Solgt til A/S Forsikringsselskabet Viking Dato 25.09.1925
Navneendring A/S Forsikringsselskapet Minerva Dato 08.08.1928
Navneendring Storebrand Vest A/S Dato xx.xx.1987
Fusjonert med Storebrand Skadeforsikring A/S Dato 01.01.1990
Status Opphørt som følge av fusjonen Dato  
1915 Historien til A/S Forsikringsselskapet Minerva begynner med at A/S Norske Reassuranceselskap ble stiftet i Sandefjord på konstituerende generalforsamling 20.1. Personene bak selskapet kom hovedsakelig fra hvalfangst- og rederstanden, og hadde nær forretningsmessig tilknytning til den gjensidige Hvalfangernes Assuranceforening (se Hvalfangernes), som var stiftet i 1911. Selskapets formål var direkte og indirekte sjøforsikring og derigjennom å avhjelpe Hvalfangernes med reassuranse.

 

Aksjekapitalen var på kr. 600.000, hvorav 50 % var innbetalt av i alt 93 aksjonærer. Allerede på ekstraordinær generalforsamling 17.6. ble aksjekapitalen øket til 1,5 mill. kr., fremdeles med 50 % innbetalt. Som formann valgtes advokat, senere konsul, Finn Bugge. Han satt i styret i Hvalfangernes. Finn Kaas ble adm. direktør. Han hadde vært Hvalfangernes første adm. direktør fra 1911 til 1914 og sluttet antagelig der for å overta ledelsen av Norske Re. Han fikk også tillatelse til å bli adm. direktør i Den første norske Assuranceforening, gjensidig (stiftet 1837), som da flyttet fra Porsgrund til Kristiania.  Konsul Chr. Monsen – en sentral skikkelse i rederi- og sjøforsikringsselskapene i Vestfold – satt nemlig i begge selskapenes direksjoner – og i Hvalfangernes.

 

Allerede samme år ble det opprettet avdelingskontor i Rådhusgaten 20 i Kristiania, hvor også noen av direksjonsmøtene ble holdt – etter hvert bare der. Et senere kjent navn i norsk sjøforsikring, Bjarne Ødegaard, som da ble omtalt som student, ble ansatt der fra starten. Allerede fra 1.1.1916 ble han utnevnt til kontorsjef. Han endte sin karriere som Storebrands sjødirektør, og sønnen John gjorde samme karriere i Storebrand. Men på denne tiden var nok unge Bjarnes far John Ødegaard adskillig mer kjent. Han hadde sin egen assuranseforretning, stiftet eget forsikringsselskap (se Nor), skrev 50-årsjubileumsboken til Den norske Brand-Tarifforening i 1926 og andre bøker, startet Forsikrings-Tidende og Den norske Forsikringsforening. I tillegg utga han den ene av de to forsikringsårbøker på denne tiden og fortsatte som redaktør av den fusjonerte utgaven fra 1920. I det hele tatt: Han var Mr. Insurance!

1916 Norske Re vokste meget sterkt fra starten og allerede etter litt over et år (1.2.1916) var det 36 ansatte. De fleste av disse holdt antagelig foreløpig til ved hovedkontoret i Sandefjord.

 

Selskapet kjøpte så Arbinsgt. 1 (Ibsen-gården) i Kristiania for kr. 420.000 til sitt voksende avdelingskontor i Kristiania. De fire øvrige aktuelle eiendommene som Norske Re hadde på hånden var priset til over 1 mill. kr. Kaas, Ødegaard og øvrige ansatte flyttet inn i kontorer i den store kombinerte forretnings- og boligeiendommen. Men hovedkontoret var formelt fortsatt i Sandefjord til 1925 og der samlokalisert med Hvalfangernes hovedkontor.

 

Det ble besluttet å begynne tegning av brannforretning i tillegg til sjø- og krig.

 

Et nytt selskap ble av andre aktører planlagt opprettet under navnet A/S Norsk Reassuranceunion. Norske Re protesterte naturlig nok mot navnevalget. Antagelig hjalp det, for det er ingen senere henvisning til denne saken. Det er sannsynlig at det gjaldt det selskap som ble stiftet samme år under navnet A/S Norske Assuranceunion i Kristiania. Dette var et av de mange selskapene under Alf L. Whists ledelse (se 1921).

 

Selv tok Norske Res eiere initiativet til å stifte det direktetegnende selskapet Minerva, Norsk Forsikringsaktieselskap i Sandefjord 1.11. Det nye selskapet fikk i likhet med Norske Re også avdelingskontor i Arbinsgt. 1. Samme adresse hadde også nå Den første norske Assuranceforening med Kaas som adm. direktør. Denne foreningen ble fusjonert inn i Dampskibsassuranceforeningen Vidar i Drammen i 1922. En gjenganger i direksjonen for alle disse selskapene var tidligere nevnte konsul Chr. Monsen, som dessuten satt i direksjonen i Den vestfoldske Skibsassuranseforening, gjensidig (stiftet 1857) i Tønsberg. Også ovennevnte konsul Finn Bugge satt i flere av direksjonene – også i A/S Tønsberg Sjøforsikringsselskap (se Tønsberg Sjø) som ble stiftet samme år som Norske Re. Og Olaf Prydz var samtidig adm. direktør i Den gjensidige Assuranceforening Eidsiva i Sandefjord (stiftet 1897) og i Hvalfangernes fra 1914. I det hele tatt er det tette relasjoner mellom personer og selskap fra samme geografiske område. Derimot tilhørte Sandefjord Sjøforsikringsselskap A/S en litt annen redergruppering. Felles for de fleste selskapene som ble stiftet i disse årene var håpet om å profitere på de høye forsikringspremiene under 1. verdenskrig.

 

Aksjekapitalen i Minerva ble 600.000 kr., hvorav 50 % innbetalt. Dette var det samme som i Norske Re. Styreformann og adm. direktør i Minerva var de samme som i Norske Re. Det samme gjaldt de ansatte – og i noen grad også de ansatte i Hvalfangernes. Bjarne Ødegaard ble derfor ansatt også ved Minervas Kristiania-kontor. Minerva deltok også stort sett i de samme engasjementene som ”storesøster” Norske Re. Selskapet opprettet generalagenturer i Danmark og Sverige i 1916 og i Portugal og Tyskland i 1919. Disse var der samlokalisert med Norske Res generalagenturer og var sikkert besatt med de samme personene.

1917 En kuriositet: Norske Re bestilte 1000 kartongetuier med spillkort til reklamebruk. Disse ble betalt med 2/3 av Norske Re og 1/3 av Minerva.

 

Norske Res bruttopremie i sjøforsikring kom dette året opp i 19,3 mill. kr., som ble det høyeste i selskapets historie. Branninntekten ble bare i 1,6 mill. kr. Minervas tilsvarende tall var 9,3 mill. kr. og 0,4 mill. kr. De høye premieinntektene var selvsagt et resultat av de spesielle forholdene som rådet i norsk forsikring de siste årene av 1. verdenskrig.

1918 Selskapet aksepterte 12,5 % av Storebrands amerikanske brannforretning. Også Minerva fikk en andel.
1919 Det ble besluttet å gå inn for tegning av ulykkesforsikring og “smaabrancher” i begge selskapene.

 

I slutten av oktober ble bokholderi- og reassuranseavdelingene i de to selskapene besluttet sammenslått, men allerede i desember forelå det forslag til fullstendig felles administrasjon av selskapene, fordi det var nødvendig å redusere omkostningene.

1920 Det ble besluttet å gjennomføre fullstendig felles administrasjon med Minerva. Netto premie for Minerva var dette året 4,6 mill. kr. og for Norske Re 7,0 mill. kr.
1921 På generalforsamling i Norske Re 29.6. ble det vedtatt å øke aksjekapitalen til 1,8 mill. kr. ved overførsel fra frie fonds og oppskriving av gamle aksjer. I tillegg ble det utstedt nye aksjer pålydende kr. 1,2 mill. kr,. slik at samlet innbetalt kapital ble 3 mill. kr. Kapitaløkningen ble foretatt for å kjøpe Minerva. Gjennom denne operasjonen utløste altså Norske Re de opprinnelige eierne i Minerva med aksjer i Norske Re. Dette gikk nok greit, fordi de to selskapene stort sett hadde hatt de samme eierne. Minerva ble deretter fusjonert inn i Norske Re, som forandret sitt navn til det lange A/S Norske Reassuranceselskap og Minerva for å markere at Minerva ble videreført som en del av dette selskapet. I Forsikringsårboken 1921 er dette beskrevet slik: ”…er selskapets formue som helhet besluttet overdrad til ”A/S Norske Reassuranceselskap og Minerva” mot vederlag i aktier i dette”.

 

For å redusere omkostningene ytterligere ble det besluttet å redusere personalet både i Sandefjord og Kristiania. Samtidig overtok selskapet en vesentlig del av brann- og spesialporteføljen til forsikringsselskapet Norske Globus Forsikringsaksjeselskap i Oslo samt ni av deres funksjonærer. Det er vanskelig å si nøyaktig hvor meget premie det dreiet seg om, men Norske Globus hadde i alt 4,2 mill. kr. i brutto premieinntekt i brann og spesial i 1921.

 

Norske Globus (stiftet 7.8.1911) tilhørte gruppen av selskaper som var kontrollert av Alf. L. Whist. Selskapet gikk i likvidasjon 3.12.1921. Mere kjent er konkursen i A/S Norske Lloyd. Det var Norges største forsikringsselskap under 1. verdenskrig og ledet av Whist. Denne konkursen førte til etterforskning av Whist for misligheter, som i sin tur medførte at Whist flyktet til Frankrike. Han kom senere tilbake og hadde en viktig rolle i den nazistiske nyordning av næringslivsorganisasjonene. Mer om Whist – se Andvake.   

1922 På generalforsamling 28.6. ble aksjekapitalen nedskrevet fra 3 mill. kr. fullt innbetalt til 1,5 mill. kr. Det frigjorte beløpet ble tilført skadereservene for å dekke oppståtte tap. Andelene i Storebrand-kontrakten ble sagt opp, og dermed var all utenlandsk forretning borte. Det medførte at brutto premieinntekt på 27,0 mill. kr. i 1920 for de to selskapene samlet sank til 8,1 mill. kr. for det fusjonerte selskapet i 1922.

 

Som en kuriositet kan det noteres at det ble referert fra et hastig innkalt styremøte 18.9. at det angivelig var uoverensstemmelse mellom ledelsen og adm. direktør Kaas, som ikke ville gå frivillig, og at han derfor ble oppsagt på dagen. Ny konstituert adm. direktør ble sousdirektør Johs. Halfstad. Men Kaas ble nok tatt til nåde igjen og signerte nye styrereferater allerede 16.1.1923!

1923 Konsul Chr. Monsen overtok som styreformann.
1924 Konsul Lars Christensen ble ny styreformann. Han hadde overtatt rederiet Thor Dahl A/S etter sin avdøde svigerfar i 1920. Han var også sentral i Hvalfangernes.
1925 På grunn av sin vanskelige økonomiske situasjon hadde selskapet ført forhandlinger med Commercial Union i London om salg av selskapet, men disse syntes ikke å føre frem. Selskapet mottok også tilbud fra A/S Forsikringsselskabet Viking (se dette) om kjøp av alle selskapets aksjer mot kontant betaling 30 kr. for hver aksje ved overlevering, 30 kr. ved årsoppgjøret for 1925 og 30 kr. ved regnskapsavleggelse for hvert av årene 1926 og 1927 pluss 20 kr. årlig deretter hvis dette tilsvarte ytterligere verdistigning på aksjene. Transaksjonen ble forutsatt fullt oppgjort pr. 1. 1.1930.

 

Salgsbetingelsene ble akseptert i ekstraordinær generalforsamling 25.9. etter at de svake resultatene førte til et økt kapitalbehov på ca. 750.000 kr., samtidig som aksjekapitalen ble ytterligere nedskrevet fra 1,5 mill. kr. (fullt innbetalt) til 0,9 mill. kr. Differansen tilførtes delvis skadereserven og delvis usikre fordringer. Premieinntekten var på dette tidspunkt 6.2 mill. kr. brutto med 4.6 mill. kr. for egen regning. Som sparetiltak

ble kontorbygningen i Arbinsgt. 1 i Oslo solgt og nye lokaler leid i Carl Johansgt.16,

samtidig som hovedkontoret ble endelig flyttet til Oslo.

 

Den endelige samarbeidsavtalen med Viking ble inngått 31.12.

 

Årsregnskapet 1925 viste igjen meget svake resultater og ble gjort opp med 480.000 kr. i underskudd.

1926 Gerhard Kallevig, som var Vikings adm. direktør, ble ny styreformann etter Monsen.

Kaas fikk fortsette som adm. direktør og ble også innvalgt i styret. kr. Driften som selvstendig selskap fortsatte med Vikings garanti for oppfyllelse av selskapets forpliktelser, og Viking overtok avviklingen av andelen av Storebrands amerikanske forretning.

 

Kontoret flyttet til Vikings lokaler i Kirkegt. 17.

1928 Regnskapet for året 1927 økte underskuddet til 500.000 kr., og aksjekapitalen ble på ekstraordinær generalforsamling 8.8. nedskrevet til kr. 225.000 etter at 600.000 kr. ble avskrevet som tap og 75.000 kr. avsatt til reservefond. Aksjekapitalen ble så utvidet til 450.000 kr. ved innbetaling fra Viking, som nå eide 97,5 % av aksjene.

 

Selskapet skiftet navn til A/S Forsikringsselskapet Minerva. At selskapet nå var blitt et helkontrollert datterselskap av Viking ble ytterligere understreket av at Kallevig overtok også som adm. direktør etter at Kaas selv sa opp sin stilling.

1930 Minervas bruttopremie (ekskl. overførte premier og skadereserver fra foregående år samt porteføljepremier) dette året var 1,850 mill. kr., derav sjø 643.000 kr., brann 316.000 kr. og bibransjer 891.000 kr. Premie for egen regning var 941.000 kr. Viking derimot, som var et av de middels store selskapene, hadde en bruttopremie på 5,820 mill. kr. og for egen regning 2,714 mill. kr. Sjø var Vikings største bransje. Men overskuddene var svært små i begge selskap.
1931 Et overskudd på 129.000 kr. i 1931-regnskapet tillot en høyst nødvendig avskrivning på 70.000 kr. for usikre tilgodehavender fra Hannevig-selskapene. Porteføljen i den lille bransjen husdyrforsikring ble solgt til Storebrand.
1933 For første gang tillot årsregnskapet utbetaling av utbytte, som ble fastsatt til 6 %..
1936 Funksjonærene fikk samme pensjonsordning som Vikings ansatte.
1938 Med bakgrunn i ny Lov om forsikringsselskaper som forutsatte en minimumskapital på 500.000 kr., vedtok generalforsamlingen 22.4. å utstede 1700 nye aksjer pålydende 30 kr. til kurs 125 %. Overkursen ble tillagt reservefondet som dermed kom opp i 127.750 kr., og aksjekapitalen ble 501.000 kr., fullt innbetalt.
1939 Det ble vedtatt å begynne tegning av livreassuranse, og selskapet overtok 20 % av Vikings portefølje i bransjen.
1945 Aksjekapitalen ble forhøyet til 600.000 kr. ved nytegning av 300.000 kr. til kurs 233 %, hvor overkursen på i alt 132.000 kr. ble tillagt reservefondet, som økte til 300.000 kr.

 

Bruttopremie var 1 861 000 kr., og premie for egen regning var 838.000 kr. Bibransjene var fortsatt størst foran brann, mens sjø var sterkt redusert på grunn av flåtens tap under krigen.

1952 Kallevig fratrådte som adm. direktør, men fortsatte som styreformann, og ble erstattet av sin mangeårige nestkommanderende ass. direktør Alf K. Svensen.
1956 På ekstraordinær generalforsamling ble det vedtatt å forhøye aksjekapitalen til 1,2 mill. kr. Utstedelsen skjedde til kurs 150 %, hvorav 300.000 kr. gikk til reservefondet.           
1958 Advokat Annæus Schjødt etterfulgte Kallevig, som da var 78 år, som ny styreformann.
1962 Skipsmegler Ragnar S. Platou overtok som styrets formann.
1967 Minervas bruttopremie var 15,464 mill. kr., derav 4,191 mill. kr. direkte forretning og 11,273 indirekte. Premeien for egen regning var 6,193 mill. kr. Vikings tilsvarende tall var omtrent tre ganger så høye. Det ble utbetalt 8 % utbytte i begge selskap.
1968 Morselskapet Viking med datterselskapet Minerva ble kjøpt av Storebrand. Avtalen forutsatte at selskapene skulle fortsette sin selvstendige virksomhet innenfor Storebrand-gruppen, men med den nødvendige integrasjon av enkelte funksjoner. Svensen gikk av som adm. direktør og ble etterfulgt av advokat Per O. Krogh, som hadde vært ass. direktør for sjøforsikring. Storebrands ledelse ble representert i styret av Storebrands styreformann Per M. Hansson og adm. direktør Gustav Aarestrup. Tilsvarende endringer ble gjort i Viking.
1969 Hansson etterfulgte Platou som styrets formann.
1971 Selskapets direkte norske forretning på rundt 2,6 mill. kr. ble flyttet til Viking, og selskapet fikk en andel reassuranse i retur.
1972 Personalet flyttet til Storebrands lokaler i Dr. Mauds g. 1-3.
1976 Hansson trakk seg fra styreformannsvervet pga. fylte 70 år og ble etterfulgt av Aarestrup. Han hadde nå avgått som adm. direktør i Storebrand-gruppen, hvor han ble etterfulgt av Jannik Lindbæk, men fortsatte som styreformann i påvente av adm. direktør Kroghs pensjonering.
1979 Krogh falt for aldersgrensen, og daglig ledelse ble lagt inn under Storebrands interne organer. Lindbæk ble ny styreformann, og gruppens sjødirektør John L. Ødegaard ble ny adm. direktør. Tilsvarende endringer ble foretatt i eierselskapet Viking.

 

På dette tidspunktet var Minerva redusert til et reassuranseselskap innad i Storebrand-gruppen. Indirekte premie var 21,6 mill. kr. – alt for egen regning. Overskuddet var 164.000 kr. Viking derimot tegnet fortsatt også direkte forretning.

1983 Etter fusjonen mellom Storebrand-gruppen og Nordengruppen ble Tor-Bjørn Mosvold ny styreformann i Viking (avløst av Svein Aaser et par år senere) og Minerva. Ødegaard fortsatte som adm. direktør.
1987 I løpet av 1986 ble det forberedt en større omorganisering av konsernets skadeforsikrings-virksomhet. Den ble vedtatt i ekstraordinær generalforsamling 10.6.1987. Resultatet ble foreløpig seks – senere fire – regionale selskaper under skadeforsikringsselskapet Storebrand Forsikring A/S. Et av disse var basert på Minervas konsesjon. Minerva skiftet nemlig navn til Storebrand Vest A/S, som hadde hovedkontor i Bergen, og fungerte deretter som regionselskap for Vestlandet og tok opp i seg skadeporteføljen som hittil hadde ligget under regionkontoret i Bergen. Året etter ble også A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap (se dette) innfusjonert. Adm. direktør ble Agnar Langeland, som hadde vært leder av det tidligere regionkontoret i Bergen, og styreformann ble skadeforsikringsdirektøren Bjørn Kristoffersen.
1988 Omlegningen skjedde for Storebrand Vests vedkommende fra 1.1. dette året. Resultatet viste en samlet premieinntekt på 809.401 mill. kr., hvorav 751.387 mill. kr. var direkte. For egen regning ble holdt 717.886 mill. kr. Dette siste tallet var på omtrent samme nivå som Storebrand Nord A/S og Storebrand Sør A/S, men under en tredjedel av Storebrand Øst A/S.
1990 Etter et kortvarig liv ble Storebrand Vest med virksning fra 1.1.1990 i likhet med de øvrige regionselskapene innfusjonert i Storebrand Skadeforsikring A/S (tidligere Storebrand Forsikring A/S) i Oslo.
1991 Etter fusjonen mellom konsernene UNI Forsikring A/S og Storebrand A/S ble Storebrand Skadeforsikring integrert i den nye organisasjonen til UNI Storebrand A/S.
Tekst (separat for Norske Re og Minerva) utarbeidet av Reidar Lundh

 

Dato

 

            2004
Gjennomgått av Dag Wold Dato  28.01.2005
Publisert på opprinnelig hjemmeside Kristian Trosdahl Dato  14.02.2008
Tekstene sammenslått og bearbeidet av Dag Wold Dato  23.10.2012
Gjennomgått av Reidar Lundh Dato  23.01.2013

Kilder:
Protokoller, årsberetninger etc. (Storebrands historiske arkiv)
Norsk Forsikrings Årbok (div. år)
Beretning fra Forsikringsrådet (div. år)

 

Skroll til toppen