KRIGSFORSIKRINGEN

KRIGSFORSIKRINGEN

Opprinnelig navn Den Norske Krigsforsikring for Skib – Gjensidig Forening – Stiftet 30.10.1935
Status Eksisterer fortsatt Dato  
1914 

 

Historisk har i prinsippet krigsforsikring vært en del av den ordinære sjøforsikringen. Da det første sjøforsikringsselskapet i Danmark/Norge ”Det Kongelige Oktroierede Sø-Assurance Kompagni” ble opprettet i 1726 var krigsrisikoen en del av dekningsområdet. Også det private ”Det Norske Sø-Assuranceselskab”, som ble etablert i Christiania i 1808 hadde blant annet som formål å forsikre mot ”fiendtlig Opbringelse og Sømolest samt annen Søskade”. Det var også en statlig krigsforsikring i virksomhet under Napoleonskrigene i perioden 1808-1814, særlig beregnet på å sikre korntransporten fra Danmark til Norge. Da den første norske gjensidige skipsassuranseforeningen ble stiftet i Langesundsfjorden i 1837 gikk ikke krigsrisikodekning klart frem av vilkårene, men allerede året etter ble krigsrisiko nevnt spesielt i vedtektene. Assuranseforeningene tok likevel etter hvert inn forbehold om at man ikke dekket tap i de tilfellene der skipet førte kontrabande, forsøkte blokadebrudd eller hadde falske papirer. Etter hvert ble det også skilt mellom nøytrale land og der flaggstaten var i krig. Inntil utbruddet av første verdenskrig ga dette tilfredsstillende arbeidsbetingelser for skipsfartsnæringen. Dette krigsutbruddet fikk imidlertid en lammende innflytelse på norsk skipsfart, der storparten av handelsflåten sto uten dekning mot krigsrisiko. Resultatet var at mesteparten av flåten ble liggende stille. Umiddelbart etter at Storbritannia kom med i krigen satte både Rederforbundet og regjeringen i gang med å finne en løsning på krigsforsikringsspørsmålet. Rederforbundet gikk inn for en frivillig ordning, men den komiteen som Stortinget satte ned 11.8. under ledelse av odelstingspresident Johan Ludw. Mowinckel foreslo en tvungen forsikring. Allerede 21.8. ble loven om en slik obligatorisk krigsforsikring for norske skip sanksjonert. Forsikringen dekket imidlertid bare skip og sjøfolks eiendeler, slik at i september 1914 ble det også etablert en privat forsikringsordning med delvis statsgaranti for å dekke last. 

I løpet av krigen ble det senket 829 norske skip og 2 000 sjøfolk omkom. Forsikringen ble ikke umiddelbart avviklet etter krigen, da det fortsatt var stor minefare. Fra midten av mars 1919 ble det imidlertid ikke oppkrevd premie, da ordningen hadde klart seg bra økonomisk. Regjeringen besluttet å oppheve ordningen fra 1.1.1923, med det ordinære styret som avviklingsstyre. Dette ble siden avløst av styret i Rederforbundet. 20 mill. kr. av overskuddet ble i juni 1921 overført til Rederforbundets Sjømandsfond av 1918. Det sto strid om fordelingen av det resterende overskudd, men det endte med at det skulle utlignes på rederne pro rata etter innbetalt premie. Av det totale restoverskuddet på 16,5 mill. kr. ble 13,3 mill. kr. delt ut i form av aksjer og ihendehaverobligasjoner i Norges Skibshypotek AS. Dermed ble også løst et gammelt problem om skipskreditt. Dette instituttet ble lagt til Minde i ”.. den typiske skibsreder- og landkommunen Fana” utenfor Bergen. Bakgrunnen for lokaliseringen var en strid Rederforbundet hadde hatt med Oslo kommune om skattlegging av Rederforbundets veldedige fonds. Den siste utlodning fra Krigsforsikringen skjedde først i 1932. 

Det var en alminnelig oppfatning like etter krigen både blant redere og myndigheter at Krigsforsikringen burde videreføres, men myndighetene med handelsminister Mowinckel ønsket en tvungen ordning, mens rederne gikk inn for frivillighet og dannet en enhetsfront mot ”tvangsforsikringen”. Dermed ble denne tanken endelig gravlagt i 1924.

1935 

 

Det ble etter hvert klart for mange at det var behov for en egen krigsforsikring i en eller annen form, og ved revisjonen av den norske sjøforsikringsplanen i 1930 ble etter initiativ fra Thorolf Wikborg krigsforsikringsbestemmelsene samlet i et eget kapittel med tre nokså detaljerte paragrafer. Ved siden Wikborg var også Henrik Ameln sentral i dette arbeidet. De satt begge i lange perioder på 1920- og 1930-tallet i Rederforbundets Assuranseutvalg. I et PM av 20.5.1935 foreslo Wikborg at det nå ble opprettet en frivillig krigsforsikringsordning. Ameln, som da var formann i Assuranseutvalget, var enig i behovet, men argumenterte hardt for en tvungen ordning. Assuranseutvalget gikk i møte 7. 8. inn for kaskokrigsforsikring og anbefalte at dette ble sendt kretsene i forbundet for uttalelse. De styrende organer i Forbundet var først temmelig lunkne, men 11.9. ble dokumentene fra Assuranseutvalget sendt ut. Reaksjonene på frivillig eller tvungen ordning var delte.  Men den internasjonale situasjonen tilspisset seg ut over høsten, og 1.10. ga et enstemmig hovedstyre i Rederforbundet Centralstyret fullmakt til å gå ut med en forespørsel til alle redere om de ville delta i en frivillig forsikringsordning. Men allerede 3.10. gikk Italia til et uvarslet angrep på Etiopia. Forespørselen gikk først ut 5.10., men allerede 29.10. var det inntegnet 2,7 mill. brt., som tilsvarte 76 % av den norske handelsflåten.  Den Norske Krigsforsikring for Skib ble så stiftet 30.10. Styreformann fra starten og frem til 1950 var skipsreder Arthur H. Mathiesen. Pr. 16.11. hadde Krigsforsikringen en flåte på 935 skip på 3 188 000 brt. Til å holde orden på dette var kaptein Peter Olsen ansatt som sekretær med hjelp av en stenograf. I tillegg var det i startfasen en midlertidig ansatt som skulle bygge opp foreningskartoteket. Tilholdsstedet var to små kontorer i Rederforbundets lokaler i Rådhusgt. 25. 

Forsikringsaksjeselskapenes Felleskontor for Krigsforsikring øvde påtrykk for å beholde mest mulig av reassuranse i Norge, og fra starten ble 75 % plassert i Norge og 25 % i Londonmarkedet. Senere gikk en større del over til London.  

Etiopiakonflikten var ikke noen sjøkrig, så den første alvorlige prøvelsen for Krigsforsikringen ble den spanske borgerkrigen 1936-1939.  I 1937 fikk vi også konflikten mellom Kina og Japan. Bare ett skip totalforliste som følge av krigshandlinger i den spanske borgerkrigen og et skip fikk partiell skade, men en rekke skip ble oppbrakt og prisedømt.

1939  Med den beskjedne administrasjon som var i Krigsforsikringen falt mye av arbeidet på styret. Rederne var opptatt av å spare penger og ikke bygge opp unødig byråkrati. Allerede i 1937 hadde styremedlem Thorolf Wikborg tatt til orde for å ansette adm. direktør, og spørsmålet var oppe igjen i 1938 i forbindelse med diskusjon av beredskapen. Saken kom opp i sin fulle bredde på et representantskapsmøte i februar 1939. Styrets formann anså da ikke faren for krig som overhengende og ønsket derfor å avvente situasjonen med å styrke administrasjonen. Wikborg hadde også kritisert reassuransedekningene, men dette ble også avvist, da en fullverdig reassuransedekning ble ansett som unødvendig og for dyr. Formannens redegjørelse ble tiltrådt av representantskapet, og Wikborg valgte da å tre ut av styret.Beredskapen i foreningen ble gradvis styrket utover i 1939. Etter krigsutbruddet i september 1939 måtte også kontorstaben økes betydelig, og Bjarne Holst ble da ansatt som adm. direktør. Holst hadde drevet egen assuranseforretning før han kom til Krigsforsikringen. Foreningen hadde ved krigsutbruddet bare tre ansatte, men i november var staben økt til 20. Siden 1937 hadde foreningen hatt 50 m2 kontorplass på Grev Wedels plass 4, men flyttet nå en til romsligere lokaler i Kirkegt. 17.

Selv om Norge var nøytral, var flåten utsatt. Ved utløpet av november 1939 var i alt 13 norske skip på til sammen 49.000 brt. krigsforlist og 31 mennesker omkommet. I desember alene forliste ytterligere 13 norske skip på borti mot 20.000 brt. og 68 mistet livet. Tyskerne hadde satt i gang ubåtkrig etter lignende prinsipper som under første verdenskrig, og ut over vinteren 1940 ble en rekke nye skip senket. Først langt senere ble det klart hjemme i Norge over hva som egentlig hadde foregått.

1940  Etter krigsutbruddet høsten 1939 sto Krigsforsikringen i praksis uten reassuranseavtale, og det ble satt i gang forhandlinger med London og britiske myndigheter om en avtale. Den norske regjeringen knyttet dette sammen med en handelsavtale med England, og først 29.3. ble reassuranseavtalen undertegnet.Ved krigsutbruddet i Norge 9.4. var det innmeldt 1 563 skip i foreningen med en samlet tonnasje på 4,6 mill. brt. Forsikringsverdien nærmet seg 2,8 mrd. kr. Over 80 % av den norske handelsflåten befant seg ved krigsutbruddet i utlandet. I henhold til vedtektene var det bare generalforsamlingen som kunne stoppe driften av foreningen. Allerede på et arbeidsutvalgsmøte 11.4. hadde imidlertid Ameln foreslått å suspendere takster og tariffer, men det ble vedtatt å fortsette ordinær virksomhet på gjentatte møter i april og mai, som også involverte representantskap og generalforsamling.

Ved krigsutbruddet sto mye av den norske utenriksflåten i fare for å bli beslaglagt, men fra 9.4. forhandlet imidlertid Rederforbundets faste representant i London siden 1935, Ingolf Hysing Olsen, og Norges sendemann i London, Erik Colban, med britene om en løsning som kunne sikre fortsatt norsk og alliert kontroll over den norske handelsflåten. Allerede 12.4. forelå ferdig utarbeidet en viktig delløsning i form av en midlertidig britisk assuranseordning for den norske handelsflåten. I statsråd på Stuguflåten øverst i Romsdalen 22. 4. vedtok den norske regjeringen en provisorisk anordning om Norges skipsfart under krig. Det innebar at regjeringen rekvirerte bruksretten til hele den norske handelsflåten. Det ble vedtatt opprettet en egen organisasjon i London under ledelse av skipsfartsdirektør Øyvind Lorentsen til å administrere flåten. Da Lorentsen kom til London 25. 4. hadde imidlertid Colban og Hysing Olsen i samarbeid med norske forretningsinteresser i London allerede klart å etablere en administrasjonsordning for den norske handelsflåten, Norwegian Shipping og Trade Mission, med telegramadresse Nortraship. Shippingkompetansen i regjeringen var ikke stor, og i praksis ble norsk skipsfartspolitikk under krigen i stor grad utmeislet av de to Nortraship-direktørene og deres nærmeste medarbeidere.

Den 22.5. bestemte tyskerne at det skulle opprettes en statsordning for forsikring i Norge både av skip og varer til sjøs. Dermed hadde Krigsforsikringen knapt noe forretningsmessig grunnlag igjen og ble tvunget til å suspendere sin virksomhet. Et nytt selskap, Statens Krigskaskoforsikring, ble opprettet 28.5. ved administrativ beslutning for å overta hjemmeflåten. Det ble også opprettet en statlig Krigsforsikring for Fiskeflåten. Disse statlige ordningene ble imidlertid administrert av Den norske Krigsforsikring for Skib og med Holst som adm. direktør. Disse organisasjonene var i uavbrutt drift under hele krigen. De skipene som ble disponert av Nortraship under krigen, ble krigsforsikret i det britiske War Insurance Office.

1943 

 

Holst fant antagelig denne situasjonen utilfredsstillene og tok i mot en stilling som ass. direktør i Arendals Forsikringselskab A/S i 1942 etter at den daværende døde. Om han fortsatte i de statlige selskapene eller ei etter at han tiltrådte i Arendals er uklart. I 1943 ble Bjarne Holst kalt over til London for å bli leder for assuranseavdelingen i Nortraship. I et styremøte i Arendals opplyses det at Holst ”må antas å ha forlatt landet”, men ikke hvorfor! Holsts etterfølger som adm. direktør i Krigsforsikringen og i de to nyetableringene hjemme i Norge ble den tidligere kontorsjefen Leif Oftedal. Oftedal var dispasjørkandidat. Han ble i denne stillingen i Krigsforsikringen helt til 1965.
1946 Krigsforsikringen opptok ordinær virksomhet igjen. I årene 1945-1950 gikk i alt 9 skip på miner og sank.
1947 Krigsforsikringen overtok tyske krigsvrak langs kysten og solgte i alt 70 vrak.
1957 Krigsforsikringen solgte resten av de tyske vrakene til Høvding. Man antok at det da var ca. 15 vrak igjen, men det viste seg senere å være mellom 350 og 400 vrak.
1965 Som adm. direktør ble ansatt Oscar R. Bjerke.
1980 Selskapet flyttet tilbake til Rederiforbundets bygning i Rådhusgt. 25 etter å ha holdt til både i Kirkegt. 17, Fr. Nansens plass 7 og Drammensvn. 30.
1983 Som adm. direktør ble ansatt Hans P Michelet
1984 Selskapet ble medlem av GSK.
1988 Det ble innført felles finansforvaltning med Rederiforbundet.
1991 Sverre Kjelland Mørdre ble ansatt som adm. direktør sidestilt med Michelet.
1993 Sverre Kjelland Mørdre ble adm. direktør alene.
1994 Som ny adm. direktør ble ansatt Ole Henrik Eide, tidligere finansdirektør i foreningen.
2001 Krigsforsikringen hadde samlet opp store reserver, langt større enn rederne mente det var behov for hvis man gjorde om på den for Krigsforsikringen spesielle dekningen ved stormaktskrig. Det ble derfor søkt om å omdanne selskapet til aksjeselskap og tilbake-betale betydelige midler til forsikringstakerne. Forsvarsdepartementet hadde innsigelser til omgjøring av dekningen ved stormaktskrig på grunn av beredskapshensyn,  Kreditt-tilsynet var negativ og Finansdepartementet sa i 2001 endelig nei til planen. Krigsforsikringen fikk ikke lenger lov å forvalte midler for andre, og det ble opprettet et finansselskap, Nordika, som skulle stå for finansforvaltningen med Krigsforsikringens adm. direktør Eide også som adm. direktør i dette selskapet.
2002 Nordika hadde gitt et stort lån til de to Bergensinvestorene som raidet verftet Mjellem & Karlsen. Da verftet gikk over ende, ble det en stor skandale, og Eide måtte gå av i Krigsforsikringen. Likevel kom Nordika ut av engasjementet uten særlige tap. Det opphørte etter denne hendelsen.
2003  Den erfarne shippingmannen Bjørn Eidem ble ny adm. direktør. Selskapets rolle som krigsassurandør ble nå rendyrket. Ved hjelp av militante grupper som angrep skip og rigger i Nigeria og somaliske pirater fikk Krigsforsikringens dekning fornyet aktualitet og de nye beredskapssystemene sin test.
2011  Svein Arild Ringbakken etterfulgte Bjørn Eidem som adm. direktør.  Foreningen hadde ved årets utgang 550 medlemmer og forsikret 2.913 skip og borerigger med en samlet forsikringssum på 190 mrd. USD. Selskapets driftsinntekter var 202 mill. kr.
2013 

 

Krigsforsikring som tilbys av foreningen er dekket på basis av Nordisk Sjøforsikrings-plan av 2013. Krigsforsikring dekker også terrorisme og sjørøveri og omfatter foruten fartøyer også borerigger og lignende flyttbare enheter.
Tekst forfattet av Thore S. Jordet Dato 22.02. 2013
Gjennomgått av Dag Wold Dato 12.04.2013
Gjennomgått av Svein Arild Ringbakken Dato 17.04.2013

Kilder:
Atle Thowsen: Den norske Krigsforsikring for Skib – Gjensidig Forening – 1934-1985. Bind 1 03(1988).
Atle Thowsen: I. Hysing Olsen (artikkel i Store Norske Leksikon)
DNK. Nettside
Proff.no
Norsk Forsikrings Årbok (div. år)
Be
retning fra Forsikringsrådet (div. år)