HVALFANGERNES

HVALFANGERNES  

Opprinnelig navn Hvalfangernes Assuranceforening, gjensidig Stiftet xx.xx.1911
Status Oppløst som følge av egen beslutning Dato  
1911 Bakgrunnen for stiftelsen av Hvalfangernes Assuranceforening, gjensidig, var at de første norske hvalfangstekspedisjoner i 1905 hadde begynt hvalfangst i farvannene på den sørlige halvkule. Chr.   Christensen og C. A. Larsen var de første redene i sør, men ble i de nærmeste fem årene fulgt av flere. De fleste fangstet ved Syd-Georgia og Syd-Shetland,men også langs Chile-kysten og langs Afrika. Tidligere hadde man fanget hval i nordlige farvann: Spitsbergen, Island, Færøyene, Shetland og Hebridene.

Til å begynne med anså assurandørene – ikke unaturlig – risikoen for usikker ved fangst i fjerne farvann og satte premiene høyt i forhold til det tilvante premienivået i nord. Rederne i Sandefjord, Tønsberg og Larvik   mente derfor at ved en samlet opptreden burde det være mulig å få premiene ned til et rimelig nivå. Kontorsjef Finn Kaas lanserte så ideen om å stifte en egen gjensidig assuranseforening for hvalfangst-fartøyer fra de tre Vestfold-byene. Fordi. de aller fleste kystbyene hadde sin egen assuranseforening og/eller forsikringsaksjeselskap, var det egentlig ikke unaturlig at rederne ville stifte et eget selskap for hvalfangstrisikoer nå når antall aktører var blitt så stort på feltene i sør. Rederne støttet opp under tanken på et møte 3.4, hvor Kaas fungerte som sekretær. Derimot møtte tanken motstand i blant annet innlegg i Forsikringstidende, Morgenbladet og Sjøfartstidende i løpet av de neste månedene.

Allerede 9.7. hadde man fått tilslutning fra rederne av 78 hvalbåter, 23 flytende kokereier og 7 transportskip – i alt en flåte på 112 skip. Disse inkluderte også mange av de skip som drev hvalfangst i nord.   Forsikringssummen for denne hvalfangstflåten var beregnet til 3.052.100 kr. og premien 85.000 kr. etter de foreslåtte satser, men disse ble noe endret på den konstituerende  generalforsamling i Sandefjord 10.8. Da ble Hvalfangernes Assuranceforening stiftet. Egenrisikobeløp og premiesatser ble fastsatt for hver enkelt av de fem skipskategoriene: Flytende kokeri damp, flytende kokeri seil, hvalbåter, transportskip damp og   transportskip seil. Det var utelukkende kasko som ble dekket. Selskapet valgte til å begynne med å ha bestemte premier og ikke benytte seg av premieutligning.

Formann i direksjonen det første året ble konsul Johan Bryde, og Kaas ble adm. direktør. Fra starten fikk selskapet tilhold i Aktie-Kreditbanken i Sandefjord, men fikk så egne kontorer i Storgt. 20 b.

Vestfold hadde tidligere –  fra 1866 til 1893 –  også hatt en betydelig landsdekkende skipsassuranseforening – Østlandske Skibsassuranceforening – som holdt til i Tønsberg. Denne foreningen var et resultat av de brytninger som gjorde seg gjeldende innenfor skipsfartskretser i 1860-åra og bygget på svenske og nederlandske forbilder. Til forskjell fra andre norske foreninger dekket denne bare totalforlis, slik at den enkelte reder selv måtte dekke partielle skader. I likhet med flere andre foreninger valgte den å avvikle i de vanskelige 1890-årene.

1912 Allerede året etter overtok disponent Peder Bogen som formann i direksjonen. Han var egentlig jurist og o.r.sakfører, men hadde slått seg på hvalfangst i nordlige strøk, og allerede fra 1906 var flere av selskapene  han hadde grunnlagt involvert i dristige foretak på den sørlige halvkule. Ved utbruddet av 1. verdenskrig var han disponent for ikke mindre enn syv fangstselskaper. Foruten Bogen satt det fire konsuler i direksjonen: Viseformann Chr. Monsen, Lars Christensen, P. Bugge, Chr. Nielsen og Johan Bryde, som   senere trådte ut. Direksjonene var hele tiden besatt med kjente lokale redernavn. Christensen var en av pionerene i pelagisk hvalfangst i Antarktis og sønn av Chr. Christensen. Han var gift med Ingrid, datteren til  hvalfangstrederen Thor Dahl. Deres datter giftet seg med Sigval Bergesen d.y. i 1945. Et annet meget kjent navn var Anders Jahre, som i 1928 etablerte rederiet Kosmos og kom inn i direksjonen i 1929.

Premieinntekten i det første driftsåret, som omfattet sesongen 1911-1912 var 120 risikoer, forsikringssum inntil 4,4 mill. kr og premie 260.000 kr. Lenge var regnskapsavslutningen pr. 30.6. fordi en fangstsesong   strakk seg på begge sider av nyttår.

Man arbeidet nå med å få i stand en mer stabil reassuranseordning. Avdekningen foregikk i forsikringsselskaper gjennom innenlandske brokere.

1913 På generalforsamlingen dette året ble det vedtatt å opprette et garantifond på 450.000 kr. A/S Garantifond ble da opprettet og stilte dette beløp som sikkerhet for foreningen. Det svarte imidlertid ikke til foreningens formål og kontrakten med selskapet ble oppsagt 20.12.1915.
1914 Tidligere nevnte Chr. Monsen, skipsreder og hvalfanger fra Tønsberg, overtok som formann i direksjonen etter Bogen, som var blitt syk og døde ikke lenge etterpå. Johan Rasmussen, opprinnelig fra Stavanger, overtok hans rederi A/S Sydhavet. Monsen ble sittende helt til 1928. Han var en sentral person i det vestfoldske redermiljø med en lang rekke tillitsverv.

I løpet av krigsårene avtok hvalfangsten og mange av kokeriene ble solgt eller krigsforliste etter at de var satt i fraktfart. Den vesentligste inntekt kom derfor i disse årene fra alminnelig sjøforsikring, som foreningen nå tok opp.

Krigsårene ga flere år med underskudd, og det ble nødvendig med etterutligning. Det oppsto vanskeligheter – særlig med reassuranse – på grunn av sammenbruddet i det norske og internasjonale sjøforsikrings-markedet. En vesentlig del av avdekningen ble gjort som koassuranse i London-markedet.

1915 Kaas overlot adm. direktørstillingen til Olaf Prydz for selv å flytte til Kristiania for der å lede det nystiftede A/S Norske Reassuranseselskap (se Minerva). Dette selskapet var også stiftet i Sandefjord av stort sett de samme som sto bak stiftelsen av Hvalfangernes. Formann i direksjonen ble advokat og konsul Finn Bugge, som også satt i Hvalfangernes direksjon. Norske Re fikk kontor i Rådhusgt. 20, men året etter kjøpte selskapet Arbinsgt. 1 (Ibsen-gården). Tanken var muligens at selskapet skulle avhjelpe Hvalfangernes med reassuranse, men også å posisjonere seg i forhold til 1.verdenskrigs gode marked for reassuranse av sjø- og  krigsforsikring.

Kaas ble for øvrig også adm. direktør i Den første norske Assuranceforening (stiftet 1838 under navnet Langesundsfjordens Skibs-Assurance-Forening). Den flyttet nå fra Porsgrund til Kristiania og ble i 1922 ble innfusjonert i Dampskibsassuranceforeningen Vidar i Drammen. Vidar flyttet fra Drammen til Oslo i 1930.

Omtrent samtidig med at Prydz overtok som adm. direktør i Hvalfangernes fikk han samme stilling i Den gjensidige Jern- og Staalskibsassuranceforening Eidsiva (stiftet 1897), som flyttet fra Porsgrund til Sandefjord. Dette selskapet avviklet sin virksomhet gradvis fra 1920 til det ble nedlagt i 1925. Likevel var det fortsatt fem foreninger igjen i Porsgrund, nemlig Den gjensidige Forsikringsforening Jørd, Den gjensidige Skibsassuranceforening Reform, Den gjensidige Assuranceforening Odin, Den gjensidige   Dampskibs-assuranceforening Skjold og Den gjensidige Assuranceforening Værn. Også Arendal, Grimstad og Drammen var tradisjonsrike sjøfartsbyer med flere foreninger i hver by. Med et par unntak var alle disse foreningene forsvunnet ved utløpet av 2. verdenskrig. De var da enten nedlagt eller fusjonert inn i andre og etter hvert større foreninger (se Unitas og Bergens Skibs).

21.4. samme år ble A/S Tønsberg Sjøforsikringsselskap stiftet (se Tønsberg Sjø). Den allesteds nærværende ovennevnte Finn Bugge ble styreformann i selskapet. Dette selskapet ble nok ikke sett på som noen   konkurrent til Hvalfangernes, og det utviklet seg senere et tett samarbeid mellom disse to selskapene, blant annet felles adm. direktør fra 1930. Men Tønsberg Sjø var kanskje en konkurrent til Den Vestfoldske Skibsassuranceforening (stiftet 1857), hvor for øvrig konsul Chr. Monsen satt i direksjonen. Så her i Vestfold var det mange personer med flere hatter!

1916 Nok et forsikringsselskap, Minerva, Norsk Forsikringsaksjeselskap A/S (se Minerva), ble stiftet i Sandefjord 1.11. Stifterne var den samme grupperingen som sto bak Norske Re. Dette selskapet skulle tegne vanlig direkte forsikring i sjø og alle skadebransjer. Selskapets organer, adm. direktør og øvrige ansatte var de samme som i Norske Re. Minerva etablerte seg sammen med Norske Re i Arbinsgt. 1. De to selskapene fusjonerte i 1921 og ble i 1925 kjøpt av A/S Forsikringsselskabet Viking (se dette).

I driftsåret 1915-1916 var inntegnet 300 risikoer til en forsikringssum på inntil 21,6 mill. kr. og 550.000 kr. i premie.

1918 Det kortlevde Sandefjord Sjøforsikringsselskap A/S ble stiftet 11.4. Selskapet satset stort, men måtte innstille i løpet av 1924. Det var nok først og fremst en konkurrent til Tønsberg Sjø og ikke til   Hvalfangernes. Den første formannen i direksjonen ble konsul Johan Rasmussen, som hadde overtatt Bogens hvalfangstvirksomhet. Han tilhørte en litt annen gruppe redere, men ble flere år senere styreformann i Hvalfangernes.
1920 Lars Christensen overtok rederiet Thor Dahl A/S etter sin avdøde svigerfar. Ved sin død etterlot Dahl seg en formue på over 5 mill. kr. og inntekten var over 2 mill. kr. Den gang var årslønnen for en tjenestekar i   jordbruket 1.350 kr. Lars Christensen var for øvrig den tredje største aksjonæren i det fusjonerte selskapet Norske Re og Minerva i 1921. Finn Bugge var den desidert største aksjonæren.
1921 I regnskapsåret 1920-1921 var innmeldt 582 risikoer for en forsikringssum for foreningen på inntil 27,5 mill. kr. og premie 977.000 kr. Dette året ble på grunn av dårlige resultater innkalt 15 % tilskudd over beregnet premie.
1922 Hvalfangernes flyttet inn i Thor Dahls nye forretningsgård på bryggen i Sandefjord
1923 Foreningen hadde opprinnelig bare dekket kasko, men under krigen var også forsikret varer. Nå ble også tilbudt dekning av utstyr og fangstprodukter.

De første forsøk med fangst utenfor territorialgrensene i sør startet. Dette var innledningen til den pelagiske hvalfangst, hvor hvalfangsten foregikk uten benyttelse av landstasjoner og med en ny type flytende kokerier.

Mesteparten av premien ble brukt til å kjøpe reassuranse, slik at risikoen dermed ble redusert mest mulig. For eksempel var bruttopremie i regnskapsåret 1922-1923 266.411 kr., men betalt reassuransepremie var 222.563 kr., slik at nettopremien bare ble 43.848 kr. Re- og koassuransen ble etter hvert dekket med 1/4 i Norge og ¾ i England.

1924 Foreningens direksjon på 10 medlemmer representerte nå nesten hele reder- og hvalfangsteliten i Sandefjord og med islett av Tønsberg-redere. Det var fortsatt fem som prydet seg med tittelen konsul, men i realiteten var de redere. Videre betegnet fire seg som skipsreder, og sistemann var Hvalfangernes egen adm. direktør Prydz.
1927 Sesongen 1927-1928 markerte innledningen til en ny æra – den pelagiske hvalfangstepoken.  Hittil hadde hvalfangsten i sør stort sett foregått fra landstasjoner (Sør-Afrika, Sør-Georgia m.fl.) og basert på konsesjoner utstedt av engelske myndigheter. Disse var nå i ferd med å løpe ut, samtidig som ny teknikk med kokerier med opphalingsslipp gjorde fangsten uavhengig av landstasjoner. Anders Jahre og Lars Christensen var de fremste pionerene.

I desember heiste en ekspedisjon utsendt av Christensen til Antarktis det norske flagget på Bouvetøya, og anneksjonen ble godkjent ved kgl. res. 23.1.1928. Han var på forhånd bemyndiget av Utenriksdeparte-mentet til å annektere uoppdaget land for Norge. Dermed hadde Norge og norsk hvalfangst skaffet seg territoriale rettigheter av største betydning for den fortsatte virksomhet i de sørlige farvann.

1928 Johan Rasmussen rykket opp til ny direksjonsformann etter Chr. Monsen, som ikke lenger kunne være medlem i foreningen, fordi han ikke lengre hadde inntegnet skip.
1929 I kjølvannet av anneksjonen av Bouvetøya kom den norskeHvalloven av 1929, som innførte restriksjoner og retningslinjer med sikte på bedre styring med fangsten.
1930 I sesongen 1929-1930 ble det skutt nesten 30.000 blåhval og et større antall av andre arter. Det var åpenbart at bestanden ble overbeskattet.

Etter denne sesongen opplevde foreningen ikke totalforlis, bortsett fra grunnet krig og da utenfor fangst-feltet.

Prydz overtok nå også etter adm. direktør Ole Wang i Tønsberg Sjø, som antagelig fortsatte i selskapet i en annen stilling eller ble flyttet over til Hvalfangernes.

1931 I sesongen 1930-1931 var det i foreningen forsikret 21 kokerier, 112 hvalbåter og 11 transportskip til en samlet sum av 314 mill. kr. og 9,2 mill. kr. i premie, hvorav det aller meste ble reassurert.
1933 Sesongen 1932/1933 lå hvalflåten hjemme i Norge – noe som slo kraftig ut på premieinntekten for Hvalfangernes.

Det ble opprettet avdelingskontor i Tønsberg med Ole Wang som kontorsjef. Hvor lenge er ikke kjent. Han overtok imidlertid som adm. direktør i Tønsberg Sjø igjen i løpet av krigen, og Prydz ble da styreformann.

1935 Prydz fikk oppkalt en bukt ved kysten av Antarktis etter seg. Den ble oppdaget av kaptein Klaus Mikkelsen på kokeriet ”Thorshavn” i  februar og ligger i den australske sektor. Like ved ligger Ingrid Christensens kyst.
1936 Selskapet feiret 25 år og utga både et lite jubileumshefte og et Atlas over Antarktis og Sydpolen. Ansvarlig for sistnevnte var kontorsjef Hans E. Hansen. Det ble også utgitt regelmessige oversikter over hvalflåten   og -fangsten.
1940 For sesongen 1939-1940 ble forsikret for 350 mill. kr. til en premie av 9,7 mill. kr., dvs. omtrent som ni år tidligere.
1945 I løpet av krigen sank virksomheten dramatisk. For regnskapsåret 1944/1945 skrumpet premieinntekten inn til nærmest ingenting, og det ble et underskudd på 79.914 kr. overført i ny regning, men som en   aktivapost hadde foreningen over 1 mill. kr. til gode fra diverse debitorer. Dette var nok ikke-innbetalte premier i løpet av krigsårene. Selskapet hadde også bygget opp reserve- og katastrofefond på over ½ mill. kr.

Ved fredsslutningen hadde Norge ti pelagiske kokerier, hvorav ni hørte hjemme i Vestfold. Det følgende året, altså etter fredsslutningen, var igjen premien for oppadgående til 115.879 kr., mens provisjoner utgjorde hele 306.288 kr. Overskuddet på 280.000 kr. ble som vanlig benyttet til avsetninger.

1947 Hvalfangernes kjøpte etter hvert opp aksjene i Tønsberg Sjø. Aksjekapitalen i Tønsberg Sjø ble deretter øket fra 250.000 kr. til 500.000 kr. i 1953.
1949 Skipsreder H. Winge-Sørensen ble ny direksjonsformann etter Rasmussen.
1951 Bjarne Vangstein ble adm. direktør i Hvalfangernes fra april.
1957 For å styrke samarbeidet med Tønsberg Sjø ytterligere ble Vangstein også ansatt som adm. direktør i dette selskapet da Ole Wang endelig trakk seg tilbake etter over 40 år til og fra i sjefsstolen.
1959 Selskapet flyttet til Hvalfangstens Hus.
1961 I 50-årsjubileumsåret ble forsikret 6 kokerier, 77 hvalbåter , 34 koffardiskip og noen opplagsforsikringer til en samlet sum av 1,500 mill. kr. og 15 mill. kr. i premie.

Det ble utgitt en jubileumsbok i anledning jubileet.

1963 Dette året ble blåhvalen fredet, men i realiteten var den nærmest allerede utryddet. Det ble anslått at restbestanden var under 200 av  en opprinnelig bestand før hvalfangsten tok til på ca. 150.000 dyr. Man kan  si at hvalfangerne selv hadde sørget for at det ble slutt på den pelagiske hvalfangsten og dermed også for hvalfangstmiljøet i Vestfold. Nå krevdes omstilling for redere og forsikringsselskap.

Kanskje denne erkjennelsen var årsaken til at Tønsberg Sjø (siden 1962 under navnet Vestfold Forsikrings-selskap A/S) nå flyttet inn i kontorene til Hvalfangernes i Hvalfangstens Hus i Sandefjord. Organisasjonene   ble samordnet fra 1.5. Formelt var det fortsatt to selskap med forskjellige styreformenn og delvis forskjellige styremedlemmer, men med Bjarne Vangstein som adm. direktør i begge selskap. Noen år senere ble styrene i sin helhet identiske.

Bruttopremien hadde svingt til dels ganske sterkt de foregående årene. I dette året var den 865.000 kr., derav for egen regning bare 48.000 kr. Som vanlig ble litt over 400.000 kr. avsatt til premie- og   erstatningsreserve etter 20.000 kr. i fondsavsetning. Samme året hadde selskapet en bruttopremie på 2,540 mill. kr., hvorav det meste var indirekte forretning, men overskuddet var bare 27.000 kr. og null i utbytte til aksjonærene.

1977 Rolf Thoresen ble ansatt som adm. direktør i begge selskapene etter Vangstein.

Selskapet var nå blitt et rent reassuranseselskap. Bruttopremien var 6,921 mill. kr., men bare 62.000 kr. var for egen regning. De neste årene økte bruttopremien helt opp til over 20 mill. kr. og egne fonds til over 10 mill. kr. I nesten like stor grad kan sies at Vestfold Forsikring også var blitt et reassuranseselskap. Det satt igjen med 653.000 kr. for egen regning etter en bruttopremie på 9,935 mill. kr., hvorav den indirekte premien utgjorde 7,694 mill. kr.  I dette selskapet holdt imidlertid premien seg først lavere og så bare litt høyere de neste årene.

 1986 Endelig var tiden moden til å fusjonere inn Vestfold Forsikringsselskap med virkning fra 1.1. i dette regnskapsåret. Men bruttopremien ble ikke noe høyere for Hvalfangernes på grunn av fusjonen –   tvert imot sank den med 3,5 mill. kr. fra 1985 til 1986, da den ble 17,0 mill. kr. Derimot øket egne fonds fra 17 mill. kr. til hele 35 mill. kr.
1989 Selskapet ble besluttet avviklet i løpet av de neste to årene. Det må antas at de store verdiene i selskapet ble fordelt på foreningens medlemmer på en omforenet måte. I det alt vesentlige var nok disse skipsredere i Vestfold-byene. Forsikringstagerne måtte deretter gå til andre selskap for å få dekket sine risikoer.
1991 Selskapet ble oppløst og slettet i løpet av året.
Tekst utarbeidet av Dag Wold Dato 17.03.2012
Gjennomgått av Thore S. Jordet Dato 21.03.2013

Kilder:
Adm. utgave: Hvalfangernes Assuranceforening, gjensidig 1911-1936 (1936)
Adm. utgave: Hvalfangernes Assuranceforening, gjensidig 50 år, 1911-1961 (1961)
Norsk Forsikrings Årbok (div. år)
Beretning fra Forsikringsrådet (div. år)
Internett/Google (div. artikler om hvalfangst)