Dovre

DOVRE  

Initiativtager til stiftelsen av Dovre og selskapets første adm. direktør var Martin Arnesen, som hadde drevet egen agenturforretning siden 1900. Grunnlaget for virksomheten i det nye selskapet var porteføljer som Arnesen hadde opparbeidet for selskaper han representerte. Han hadde blant annet fra 1901 vært generalagent for det danske selskapet Nordisk Ulykkesforsikrings Aktieselskab af 1898. Dette selskapet overdro i 1908 sin porteføljen til det danske Sygdoms- og Ulykkesforsikringsselskapet Thor, som også hadde en pen norsk portefølje. Arnesen og Thors danske adm. direktør kom ikke særlig godt overens, og det var mye av bakgrunnen for at Dovre ble etablert. Fra starten overtok Dovre hele Thors norske portefølje på i alt 997 ulykkes- og sykdomsforsikringer som totalreassuranse.

Dovre ble senere regnet for å høre til blant de eldste norske skadeforsikringsselskapene. Det hadde sammenheng med at Arnesens   agentur fra 1900 var en videreføring av agenturet til da avdøde generalagent Chr. D. L. Anthonisen, som bl.a. fra 1870 hadde vært generalagent i Norge for Brandforsikringsbolaget Sverige. En rekke av Dovres agenter og kunder hadde vært med fra Anthonisens tid. Arnesen agenturforretning representerte også et par danske selskap, deriblant Nordens eldste selskap A/S Det Kgl. Octroirede Alm.   Brandassurance-Compagnie (”Gamle Danske”).

Virksomheten startet opp 1.12. i baker Rolfsens gård i Øvre Slottsgt. 23 (senere Bøndernes Bank og senere igjen Fokus Bank). Der   holdt også Arnesens øvrige virksomhet til.

Brutto premieinntekt i oppstartsåret fra desember 1910 til 31.12.1911 var 67.443 kr. Sammen med firmaet Martin Arnesen hadde selskapet 8 funksjonærer.

Selskapet tok nå også opp brannforsikring. Arnesen hadde fra starten av sin agenturforretning ”arvet” representasjonen for A/S Det kgl. Octroirede alm. Brandassurance-Compagnie (”Gamle Danske”) i Norge. Dette var Nordens eldste selskap. Etter Bergensbrannen i 1916 opphørte dette selskapet med sin   norske virksomhet, og Dovre overtok porteføljen i Norge.

Virksomheten gikk bra, og i 1916 hadde var det opparbeidet en premieinntekt på nær 358.000 kr., som ga et overskudd på 41.487 kr. Representantskapet besluttet i møte 13.12.: ”Etter at 20 % av det rene overskudd er avsatt til reservefond beregnes i tantieme 15 %,   hvorav 6 % til adm. direktør, 6 % til personalet og 3 % til direktionens medlemmer. Tantiemen kommer dog kun til utdeling etter at 5 % utbytte er tildelt aktionærene”.  Representantskapet besluttet også å gi adm. direktør fast gasje. Hittil hadde han hatt en provisjon av premieinntekten og selv dekket kontorutgifter og lønninger inklusiv egen godtgjørelse.

Representantskapet besluttet derfor i møte 14.9. også å oppta sjø- og transportforsikring, men kom med en uttrykkelig reservasjon: ”Den nye branche forutsettes drevet med den største forsiktighed.” I 1917 begynte Dovre også med garantiforsikring, og i 1918 ble innført en barneulykkesforsikring med premietilbakebetaling, noe som var en helt ny forsikringsform i Norge. Dovre var også i 1919 en av initiativtakerne til Den nordiske Pool for Luftfartsforsikring og deltok med 1 % i alle poolens forretninger.

Selskapet gikk fortsatt bra, og tantiemen ble økt med 5 %, hvorav 3 % skulle tilfallesousdirektøren og 2 % kontorsjefen.

Dovre deltok i stiftelsen av Norsk Spare-Selskap (se Spareselskapet), hvis første adm. direktør også var Martin Arnesen.

I løpet 1950-årene bygde Dovre opp en profesjonell salgsorganisasjon med ansatte distriktssjefer og bygde ned fritidsagentapparatet.

Dette siste normale regnskapsåret før problemene for alvor tårnet seg opp, var premieinntekten nesten 60 mill. kr., derav litt over 32   mill. kr. for egen regning. Men overskuddet falt ned til 165.000 kr. og utbyttet ble redusert fra 10 % året før til 8 %.

Dovre var interessert i å overta Storsveens virksomheter, men kunne som forsikringsselskap ikke gjøre det formelt. Løsningen ble at Dovres viseadm. direktør Kotte Eriksen og regnskapssjef Messel gikk inn som personlige hovedaksjonærer i S-gruppen Holding AS med 49 % av aksjene hver med garanti av Dovre Finans. Storsveen og S-gruppens advokat Finn Haugen eide hver 1 %.

Det viste seg raskt at situasjonen i S-gruppen var uholdbar, og at selskapet reelt sett hadde gått med underskudd en rekke år.   Rutinene var heller ikke fulgt, og da S-gruppen ble overtatt fra 1.10., viste det seg senere at det manglet 18,4 mill. kr. på at sikkerhetene ga dekning for garantiansvaret. Penger var blitt overført til egen drift i S-gruppen istedenfor å gå inn på «Dovre-konti». Kort etter overtakelsen måtte det også gis nye garantier på 14,4 mill. kr. uten sikkerhet. Dovre reiste derfor innsigelser til avtalen, og i en reforhandlet avtale i oktober 1978 overtok Autofinans Holding AS Storsveens faste eiendommer for pantegjelden, samtidig som Storsveen ga avkall på sin pensjonsavtale. På   dette tidspunkt var imidlertid den situasjon inntrådt, som skulle føre til oppløsningen av Dovre.

Dovres premieinntekt var dette året ca. 96,5 mill. kr., derav for egen regning 44,0 mill. kr. Bokført egenkapital var 6,4 mill. kr.   Resultatet ble bare 125.034 kr. og intet utbytte.

De opplysninger som fremkom for offentligheten om Forsikringsselskapet Dovre i forbindelse med Norinvest førte til sviktende tillit til   garantier fra selskapet, og en betydelig del av den gjeldsbrevmasse som var garantert av Dovre ble oppsagt. Selskapet kom derfor i likviditetsvansker, og Dovres erklæringer om medvirkning til økonomisk sanering av S-gruppen ble følgelig verdiløse. Det oppsto derfor en konkurssituasjon både for Dovre, S-gruppen og  Åge Storsveen personlig.

En arbeidsgruppe/regnegruppe i Storebrand under ledelse av Finn Fadum arbeidet i begynnelsen av november med å klarlegge Dovres økonomiske situasjon. Dovre hadde i et notat til Forsikringsrådet 3.11. summert opp sin situasjon med at de fortsatt hadde positiv egenkapital, men regnegruppen konkluderte med en underbalanse på 40-50 mill. kr. Garantiene i relasjon til S-gruppen var nå på 69 mill. kr.

Forsikringsforbundet innkalte medlemsselskapene til møte lørdag 4.11. for å orientere om situasjonen. Der ble det satt ned en arbeidsgruppe i forbundets regi, også denne med Finn Fadum fra Storebrand som leder, men supplert med Olav Sandbeck fra Norden og Thore S. Jordet fra Samvirke, for å gå nærmere i inn i de forsikringstekniske avsetningene i Dovre og se på de økonomiske konsekvensene av alternative måter å avvikle Dovre på. Dette engere utvalget arbeidet intenst gjennom helga og fungerte for så vidt som et saksforberedende organ for Forsikringsforbundet. Forbundet hadde på dette tidspunkt en svært begrenset administrasjon. Både Forbundet og Forsikringsrådet virket relativt handlingslammet, og det ble reelt sett Storebrand og Norden som i hovedsak dro lasset i næringens handtering av Dovresaken.

Selskapene møttes igjen på søndag ettermiddag, hvor det var relativt stor enighet om å beskytte forsikringstakerne mot Dovres fall,   mens det var mer delte meninger når det gjaldt konkurs eller ikke. Vesta og noen mindre selskaper ønsket heller ikke å delta fullt ut i redningsaksjonen. Konfrontert med Storebrands verdivurderinger aksepterte imidlertid Dovres styreformann nå disse tallene og ga uttrykk for at han måtte gå i skifteretten mandag 6.11. dersom det ikke forelå en avklaring. Søndagen endte med enighet om å innkalle til medlemsmøte i Forbundet på mandag kveld. Her ble innstillingen fra arbeidsgruppen fremlagt med seks alternativer. Ren konkurs, akkord eller la Dovre leve videre ble ikke ansett som aktuelle alternativer og ble ikke utredet videre, men de økonomiske   konsekvensene av tre alternativer for konkurs med forskjellige nivåer for styrt eller delvis styrt avvikling ble beregnet og presentert.

Medlemsmøtet i Forsikringsforbundet 6.11. ga ikke noen allmenn tilslutning til total styrt avvikling, men man besluttet å gå inn for å holde Dovres forsikringstakere skadesløse. Dette var anslått å koste næringen 33 mill. kr. Ikke alle selskaper ga tilsagn om å dekke sin andel, men Livforeningen meddelte imidlertid at de kunne delta med inntil 4 mill. kr., da den anså at en eventuell Dovre-kollaps ville skade hele forsikringsnæringens anseelse.

Det var svært mange innlånere til de mange underselskaper i S-gruppen, og regnegruppen i Forsikringsorbundet hadde derfor ansett at en akkord ville være tilnærmet umulig å få til. Men den 10.11. tok finansmegler og advokat Leon Bodd initiativ til et møte mellom de større finanskreditorene for å få til en akkord, heriblant Samvirke og Gjensidige. Bodd selv hadde meglet mange innlån til S-gruppen, heriblant mange fra ideelle organisasjoner. Bodds akkordforslag gikk ut på at kreditorene under 250.000 kr. og alle ideelle organisasjoner skulle få fullt oppgjør, mens de større finanskreditorene skulle få 50 % uavhengig av hvilket selskap i S-gruppen som   var skyldner. Dette forutsatte at Dovre frafalt sine fordringer på S-gruppen og friga til S-gruppens disposisjon de aktiva som hadde vært deponert i Dovre. De større innlånskreditorene frafalt på sin side ugjenkallelig Dovres solidaransvar i henhold til garantiene på gjeldsbrevene. Dermed ble oppnådd at Dovre og S-gruppen ble separert med hensyn til aktiva og passiva. Alle de store kreditorene aksepterte dette, selv om Samvirkes styre i etterhånd nektet å godkjenne sin adm. direktørs aksept av akkorden. Dette førte til en   senere runde i retten mellom Samvirke og boet i S-gruppen, hvoretter Samvirke i et forlik i hovedtrekk aksepterte akkorden. Avviklingen av S-gruppen ble ledet av et kreditorutvalg med h.r.adv. Herman Otto Krefting som formann.

Akkordløsningen bedret Dovres situasjon med 19 mill. kr. i forhold til tidligere beregninger av styrt avvikling, og det ble foreslått at de seks største selskapene skulle ta på seg det økonomiske ansvaret for en finansiell avvikling av Dovre, mens hele næringen skulle delta i spleiselaget om å holde forsikringstakerne skadesløse. Samvirke avslo å delta i den generelle avviklingen av Dovre og Vesta inngikk en særavtale, mens Storebrand, Norden, Norges Brannkasse og Gjensidige gikk sammen om denne avviklingen og skjøt inn et likviditetslån på til sammen 5 mill. kr. Storebrand og Norden gikk i tillegg inn med enkelte garantier. Næringen lovte også de fleste Dovre-ansatte jobb.

Dovre gikk altså ikke konkurs, men ble besluttet oppløst i ekstraordinær generalforsamling 23.11.  Oppløsningen ble registret 8.12.   Datterselskapet Arne ble også oppløst, men først året etter.

Forsikringsrådet hadde 13.12. året før nedsatt et granskningsutvalg for å vurdere alle sider ved Dovres engasjement i Norinvest og S-Gruppen samt eventuelle andre forsikringsforhold og disposisjoner som førte til økonomisk krise i Dovre. Utvalget besto av høyesteretts-dommer Andreas Schei, trygdedirektør Finn Aleksander og statsautorisert revisor cand. oecon. Odd Børsum. Utvalget avga rapport 27.11. Den konkluderte med at selv om Dovre i likhet med andre forsikringsselskaper også hadde hatt forsikringsengasjementer som hadde brakt tap i perioder, må disse tapenes betydning for krisen betegnes som uvesentlig sammenlignet med engasjementene   i Norinvest og S-gruppen. Utvalget konkluderte også med at informasjonene til Dovres organer hadde vært utilstrekkelige og tilfeldige. Dovres administrasjon hadde heller ikke selv hatt tilstrekkelig oversikt over selskapets virkelige stilling.

Når næringen engasjerte seg så sterkt i Dovre-saken har det sammenheng med frykten for over natten å få et stort antall uforsikrede   kjøretøyer ute i trafikken. Det var mange konkurser i norsk forsikring i mellomkrigstiden, men ingen førte til at de forsikrede tapte penger. Det gikk også bra denne gang.

Dovre-saken ga også støtet til at Forsikringsrådet tok initiativ til å få opprettet Skadeselskapenes Garantiordning som en parallell til Banksikringsfondet.

Dovre-saken og Norinvest var også en igangsetter for etablering av Harlem-komiteeen høsten 1978. Mandatet var å revidere hele forsikringslovgivningen. Dovre-saken fikk således indirekte stor betydning for den videre utvikling av forsikringsnæringen.