BERGENS SKIBS

BERGENS SKIBS

Opprinnelig navn Bergens Dampskibs-Assuranceforening Stiftet 21.11.1879
Fusjonert med Bergens Assuranceforening Dato 01.01.1937
Navneendring Bergens Skibsassuranseforening – Gjensidig Dato 01.01.1937
Navneendring Bergens Skibsassuranseforening Dato xx.xx.1984
Fusjonert med Unitas Gjensidig Assuranseforening Dato 01.01.2001
Navneendring Norsk Skipsassuranseforening Gjensidig Dato 01.01.2001
Status Opphørt som følge av fusjonen Dato  
1879

 

Allerede i 1809 ble det etablert en sjøassuranseinstitusjon i Bergen som het ”De particulære Assurandeurs”, men den innstilte sin virksomhet etter kort tid i 1814. Det kom etter hvert assuranseforeninger i flere sjøfartsbyer, men først i 1850 ble det etablert en levedyktig forening i Bergen, nemlig Bergens Assuranceforening.

 

I likhet med de andre gjensidige foreningene adopterte den nye Bergens-foreningen vedtektene og hele forsikringsopplegget til Den Første Norske Skibsassuranceforening (stiftet 1837 under navnet Langesundsfjordens Skibs-assuranceforening). I 1854 ble Agders Assuranceforening stiftet i Grimstad (se Agder). Seilskipsflåten var grunnlaget for de tidlige assuranseforeningene, men etter hvert kom dampskip for fullt. Det ble da som regel stiftet egne foreninger for disse på grunn av ulike risikoforhold. I 1879 ble derfor i Grimstad også stiftet Den Gjensidige Dampskibs-Assuranceforening Nora og bare noen få måneder etter kom Bergens Dampskibs-Assuranceforening Det var da bare 80 dampskip i Bergen, og 48 av dem var forsikret i den eksisterende assuranseforeningen. Men Bergens Damp hadde allerede fra første stund en ambisjon om å være landsdekkende. Den første adm. direktør i foreningen var Peter Michael Blytt.

1881 Blytt satt bare som adm. direktør i Bergens Damp til 1881 og ble etterfulgt av Tobias Müller.
1882

 

Ved stiftelsen ble det anslått at den samlede dampskipsflåte i Norge var verd 19 mill. kr., og det ble bestemt at foreningen skulle konstitueres når det var innmeldt skip og skipsparter for 3 mill. kr. Det viste seg å være et altfor ambisiøst mål, så stifterne måtte derfor å starte med kun 660.000 kr. i innmeldt sum. Først i 1882 ble 3 mill. kr. nådd. Med dette nivået passerte den nye foreningen Bergens Assuranceforening og fortsatte å vokse forbi den.
1883 I 1883 ble Theodor Ameln adm. direktør i Bergens Damp. Han skulle få stor betydning både for foreningen og for den gjensidige skipsassuranse i Norge i sin helhet (se Norske Alliance).
1886 Bergens Damp passerte Nora og ble landets største målt i forsikringssum.
1889 De tradisjonelle seilskipsforeningene sto bak stiftelsen av Det Norske Veritas i 1864. Dampskipsforeningene meldte seg også inn her. I 1886 foreslo Ameln at Veritas skulle deles i to, en for treskip og en annen for jernskip og dampskip. Forslaget ble avvist, men Ameln tok det opp igjen i 1889, og da ble forslaget i det vesentligste imøtekommet.
1893 Ameln foreslo også å holde forlis og havarierstatninger adskilt innen foreningen. Denne nye ordningen ble kalt det Amelske system, og vant fortere gehør i andre foreninger. Både Bergens Damp og Nora strittet imot, men fra 1.1.1893 var det gjennomført i alle foreninger.
1894 Medlemmene i Veritas hadde i 1871 vedtatt en felles sjøforsikringsplan. Aksjeselskapene sto imidlertid stort sett utenfor den, men etter at planen ble revidert i 1881 kom flere med, og etter en revisjon i 1894 sluttet alle seg til den.
1896

 

Bergens Assuranceforening sluttet å assurere seilskip i 1896 og hadde da en tonnasje med dampskip på 15,1 mill. kr.. Den konkurrerende Bergens Damp var imidlertid da oppe i 20,9 mill. kr. Mens det tidligere ble foretatt fordeling av underskudd etter forsikringssummer, fikk nå Ameln igjennom at en isteden skulle bruke premie som fordelingsgrunnlag. Dette var et stort stridsspørsmål i næringen og rederstanden, men innen 1894 hadde alle de andre foreningene også fulgt etter.
1900

 

I 1895 ble stiftet Dampskibsassuranceforeningen Vidar i Drammen. Initiativtager og første adm. direktør var til 1918 var Ole Wikborg, som da også var forretningsfører i Drammens gjensidige Skibsassuranceforening (stiftet 1840) og fortsatte også der i mange år framover. I 1911 stiftet han sammen med Drammens-redere sitt eget forsikringsselskap – det senere Vega (se dette).

 

Dampskipsflåten på Østlandet vokste sterkt frem mot 1. verdenskrig, og Vidar gjorde etter hvert Bergens Damp rangen stridig som landets største forening. De fleste gamle foreningene hadde også begynt å forsikre dampskip, men noen opprettet også egne nye foreninger for dampskip med nye navn som for eksempel Odin og Skjold – begge stiftet i 1897 i Porsgrunn. I 1900 var det i alt 11 foreninger som kaskoassurerte dampskip. Samlet forsikringssum var 112 mill. kr., og av dette var 39 mill. kr. forsikret i Bergen, derav 25,7 mill. kr. i Bergens Damp og 13,3 mill. kr. i Bergens Assuranceforening.

 

Veksten i skipsfartsnæringen på Østlandet og særlig i Kristiania-området førte til at foreningen Nora flyttet fra Grimstad til Kristiania 1900, og Første Norske flyttet fra Porsgrunn til Kristiania i 1916. Vidar i Drammen fulgte også etter, men først i 1930. Første Norske var for øvrig da blitt innfusjonert i Vidar i 1922. I Bergens-foreningene stoppet veksten opp, og Bergens Damp stabiliserte seg rundt 25 mill. kr. i forsikringssum. I 1914 hadde Bergens Damp 27,9 mill. kr. i inntegnet forsikringssum og Bergens Assurance 21,3 mill. kr.. Begge foreningene i Bergen var nå passert i størrelse av både Vidar og Nora.

1904 Ameln ble utnevnt til dispasjør i Bergen og sluttet da som adm. direktør. Han ble etterfulgt av Jens S. Knudsen. Han kom fra stillingen som kontorsjef i Vidar i Drammen.
1914

 

Dampskipsflåtens dominans gjorde at også de opprinnelige brannforsikringsaksjeselskapene (se Storebrand, Norden og Vesta m. fl.) begynte å interessere seg for sjøkasko i tillegg til de rene sjøforsikringsaksjeselskapene (se Christiania Sø, Arendal, Stavanger og Viking). Fra århundreskiftet og frem til første verdenskrig sank derfor assuranseforeningenes andel av flåten fra 80 % til 45 % av innmeldt tonnasje. Vidar var nå desidert størst av alle foreningene med 50 % høyere premieinntekt enn nummer to, som nettopp var Bergens Damp med Bergens Assurance og Nora like bak. Likevel lå Vidar langt etter det ledende A/S Norske Lloyd – det desidert største av de mange selskapene som ble styrt av Alf L. Whist – som gikk konkurs i 1921 etter å ha flydd høyt på krigskonjunkturene (se Andvake, Norske Forenede, Norske Alliance og Norske Assuranceunion).

 

Kaskoforsikringen dekket bare krigsrisiko inntil første anløp i trygg havn etter krigens utbrudd. Det måtte derfor settes i gang ekstraordinære tiltak ved utbruddet av 1. verdenskrig. 21.8. ble vedtatt en lov i Stortinget om tvungent medlemskap for rederiene i den for dette formålet nyopprettede Krigsforsikringen for Norske Skib. Staten deltok ikke økonomisk, men sto som garantist sammen med kaskoassurandørene i oppstartfasen. Det viste seg imidlertid ofte vanskelig å bevise om et skip var krigsforlist eller ikke, og det førte til mange stridigheter mellom Krigsforsikringen og kaskoassurandørene, som til dels endte med rettssaker.

1918 Allerede i 1901 var det tatt initiativ til assuransemøter mellom de gjensidige foreningene, og i 1918 ble samarbeidet formalisert gjennom Gjensidige Dampskibsassuranceforeningers Komité, forkortet til GDK. De private selskapene og generalagentene hadde fått sitt Cefor allerede i 1911.
1921

 

Mathias B. Dannevig overtok som adm. direktør i Bergens Damp etter Knudsen.

 

Forsikringsverdien steg kraftig under krigen, men den norske flåten ble halvert i volum på grunn av krigshavarier. Etter krigen fulgte en etterkrigsboom med mange nybygginger, og i 1921 var flåten gjenreist til førkrigsnivå. Mens bidragende forsikringssummer totalt i 1914 utgjorde 185 mill. kr., var de i 1921 steget til 517 mill. kr., herav var 128 mill. kr. avdekket i Vidar, 81 mill. kr. i Bergens Damp og 57 mill. kr. i Bergens Assuranceforening. Andelen av tonnasjen til de gjensidige foreningene falt imidlertid fra 45 % i 1914 til 24 % i 1921, og andelen fortsatte å falle i årene fremover. Ifølge Forsikringsrådets beretninger var det i 1920 100 av i alt 116 skadeforsikringsselskaper som overtok sjøforsikringsrisiko.

1922 Det var behov for å konsolidere de gjensidige foreningene, og det var sogar fremmet forslag om å slå alle sammen i en forening med tvungent medlemskap slik det hadde vært i Krigsforsikringen. Dette skapte ramaskrik, men en felles komité utgått fra Rederforeningen og GDK foreslo å redusere fra 16 til 8 foreninger. Dette ble realisert de nærmeste årene ved at 6 lokale foreninger gikk i likvidasjon og noen andre fusjonerte, som for eksempel Første Norske og Vidar i 1922 som nevnt tidligere.
1930

 

Mellomkrigstiden var en problemfylt periode, og det var en tid med mye uro i sjøforsikring. De gjensidige foreninger tapte fortsatt terreng, og i 1932 utgjorde foreningenes direkte forsikrede tonnasje bare 11 % av den norske handelsflåten. Delvis med Rederforbundet som mellommann var det likevel et utstrakt samarbeid mellom de gjensidige foreningene og aksjeselskapene, hvor rederne tross alt hadde storparten av sine forsikringer. I regi av Veritas ble en ny sjøforsikringsplan utarbeidet og vedtatt i 1930, og med utgangspunkt i dette ble Sjøassurandørenes Felleskomite etablert som et kontaktorgan mellom GDK, Cefor og Rederforbundet.
1935

 

 

Krigsforsikringen fra 1. verdenskrig var blitt nedlagt få år etter krigens slutt, men som følge av ny spenning i verden ble det tatt et initiativ til å gjenopprette denne i 1935. Den norske Krigsforsikring for Skib (se Norske Krig) ble da opprettet 30.10. som en gjensidig forening med frivillig medlemskap.
1936

 

 

Til tross for at veksten i rederinæringen i Bergen var svakere enn på Østlandet, sluttet Bergens-rederne i sterkere grad opp om sine egne foreninger, og Bergens Damp hadde en fin utvikling utover på 1920-tallet og var igjen blitt landets største forening i 1929 foran Vidar. Utviklingen i Bergens Assurance var ikke like gunstig. I denne foreningen fantes de eldste rederiene i Bergen, og disse hadde lavere vekst enn de nyere rederiene. Dessuten var det nok en mer gammelmodig drift i Assuranceforeningen. Den hadde de første årene frem til 1869 vært ledet av styrets formann. Da ble Hans Svendsen ansatt som adm. direktør og formann i direksjonen. Han ble etterfulgt av A. Vilh. Johannessen i 1891, som satt helt til 1928. J.N. Kielding, som da overtok, hadde allerede vært ansatt i 44 år! Hovedårsaken til stagnasjonen var nok likevel at høy gjennomsnittsalder og dårlig kvalitet på skipene førte til store havarierstatninger med tilsvarende høye tilskudd fra medlemmene.

 

Spørsmålet om en sammenslåing av de to foreningene ble derfor til slutt reist i Bergens Rederiforening, og en komité som ble nedsatt fremmet høsten 1936 et forslag om sammenslåing. På ekstraordinære generalforsamlinger i begge foreninger 28.9. ble dette vedtatt. Sammenslutningen skulle skje ved at Bergens Assurance trådte i likvidasjon og ble fra 1.1.1937 slått sammen med Bergens Damp, som overtok den andre foreningens aktiva og passiva. I denne monografien anses derfor den nye foreningen som en videreføring av Bergens Damp, selv om Bergens Assurance var et eldre selskap. Dannevig i Bergens Damp ble adm. direktør i den fusjonerte foreningen, som på ekstraordinær generalforsamling 17.12. fikk navnet Bergens Skibsassuranseforening Gjensidig.

1939

 

 

Sammenslåingen befestet Bergens stilling som ledende i gjensidig skipsforsikring, men i årene frem mot 2. verdenskrig fikk foreningen skarpere konkurranse, og ved krigsutbruddet var Bergens Skibsassuranse, Vidar og Christiansands Skibsassuranceforening temmelig jevnbyrdige. Bergens Skibs hadde 1.1.1940 inntegnet 801 skip med en samlet tonnasje på 159.718 brt., og en samlet verdi på 94,6 mill. kr.
1945

 

 

Krigen ble en vanskelig periode for skipsassuranseforeningene. All forbindelse mellom Norge og uteflåten ble brutt, og foreningene satt igjen bare med bidrag fra en relativt beskjeden hjemmeflåte. For Bergens Skibs falt premieinntekten fra 8,1 mill. kr. i 1940 til 1,6 mill. kr. det siste krigsåret. De ansatte måtte gå ned 15 % i lønn, men oppsigelser ble unngått. Den avståtte lønnen ble utbetalt senere. Av de 801 innmeldte skipene pr. 1.1.1940 satt Bergens Skibs på frigjøringsdagen igjen med 104 skip, derav 59 i direkte forsikring og 45 i reassuranse.
1948

 

 

Samlet var den norske flåten tonnasjemessig gjenreist i 1949, men i Bergen skjedde ikke dette før i 1954, men med en viss tilvekst fra utenbys redere var Bergens Skibs tilbake til førkrigsnivået i 1951.

 

De premier som eksisterte i London-markedet etter krigen var så lave at det ikke var mulig for foreningene å fortsette med egen premietariff, derfor ble Londonratene brukt som forskuddspremie. Men de økonomiske resultatene var svake, og det måtte innkalles tillegg til premien. Bergen Skibs hadde bedre resultater enn i resten av landet og slapp innkalling i 1946, men måtte innkalle 30 % i 1947. Fra 1948 ble premien i London-markedet kraftig hevet, og utover på 1950-tallet ble det isteden mulig å gi rederne rabatter. Fra 1953 gjenopptok de norske selskapene premienotering for kasko og kaskointeresseforsikring for norske skip i utenriksfart. Fra 1956 baserte de seg imidlertid på laveste rate satt av enten Cefors Storkaskokomité, Londonmarkedet eller The American Hull Insurance Syndicate.

1952 I mellomkrigstiden var antall foreninger som nevnt redusert fra 16 til 8 allerede tidlig på 1920-tallet og til 7 ved Bergens-sammenslutningen fra 1937.  Nå gikk Oslo-foreningene Vidar og Nora sammen fra 1.1.1952 til Skipassuranseforeningen Unitas. Den tredje Oslo-foreningen Skibsassuranceforeningen i Christiania gikk ikke med, men slo seg siden sammen med foreningen i Arendal med hovedsete i Arendal. Porsgrunnsforeningen Skjold valgte da å gå inn i Unitas. Fra 1.1.1963 var antall foreninger dermed redusert til de fire i hhv. Oslo, Arendal, Kristiansand og Bergen.
1959

 

 

Det var kontraheringsstopp mye av tiden på 1950-tallet, men perioden sett under ett hadde Bergen Skibs likevel jevn vekst. Pr. 31.12.1959 hadde foreningen en forsikringsbestand på 525 mill. kr. fordelt på 846 skip.

 

Dannevig hadde sittet i 25 år som adm. direktør i Bergens Damp og 23 år i Bergens Skibs. Nå gikk han av i en alder av 73 år og ble avløst av tidligere viseadm. direktør Erik Ørvig.

1964 Den norske sjøforsikringsplanen av 1930 ble nå etter en ganske omfattende revisjon avløst av en ny plan i 1964. Denne sto til 1996 hvor det ble en ny større planrevisjon. 1996-planen bygde videre på systematikken fra 1964, men det ble likevel også nå gjort ganske omfattende endringer.
1972 Oljenæringen ble en ny vekstnæring i Norge, og i 1972 gikk de fire gjensidige foreningene sammen med flere av Cefor-selskapene og dannet Norsk Oljeforsikringspool for å skaffe riggeierne best mulig dekning i det norske markedet.
1978 Skipsfartskrisen på 1970-tallet førte til at utenriksflåten ble redusert. Bergen Skibs nådde toppnivået som hovedassurandør i 1978 med 313 skip, hvorav 229 var registrert i Norge.
1983 De gjensidige selskapene kunne ikke operere med fast premie og det skapte problemer for samarbeidet i oljepoolen. De gjensidige foreningene trakk seg derfor ut i 1983, men etter initiativ fra Bergens Skibs ble det tatt opp et arbeid for at foreningene alene skulle søke å bygge opp kapasitet innen oljeforsikring.
1984 John Wiik etterfulgte Ørvig som adm. direktør i Bergens Skibs. 

I Årboka ble skrivemåten av navnet endret til at ordet Gjensidig nå ble skrevet med små typer under selskapsnavnet. Om dette virkelig var en bevisst navneendring vites ikke.

Foreningen GDK fra mellomkrigstiden, som i 1938 hadde skiftet navn til GSK (Gjensidige Skipsassuranseselskapers Komité), var et aktivt samarbeidsorgan. I 1977 ble spørsmålet om å slå de fire eksisterende foreningene sammen til en forening tatt opp i GSK. Ørvig i Bergen Skibs var da imot, og det var ikke stor støtte i de andre foreningene heller. I 1984 la

imidlertid den nye direktøren i Bergen Skibs, John Wiik, frem en markedsstrategiplan i GSK som pekte på tre muligheter for foreningene i fremtiden: Enten en fusjon, eventuelt et forpliktende samarbeid med en felles konsernledelse eller et utvidet samarbeid innenfor GSK. Bergens Skibs var nok i favør av det siste, og det ble også konklusjonen. Unitas arbeidet imidlertid likevel på sin kant videre med fusjonsalternativet, og fra 1.1.1986 gikk Unitas sammen med Skibsassuranceforeningen Arendal og Christiania. 10 år senere overtok også Unitas porteføljen til Christiansands Skibsassuranceforening.

 

Fra 1985 ble også Krigsforsikringen medlem av GSK. Det dukket også opp nye aktører i det norske sjøforsikringsmarkedet, og det ble tatt kontakt både fra Cefor og GSK om et nærmere samarbeid. Dette resulterte i at Gjensidige Norsk Skadeforsikring sluttet seg til Cefor, mens Norges Brannkasse (i 1986 omdøpt til UNI Forsikring – gjensidig skadeforsikringsselskap) ble assosiert medlem av GSK i 1985. Samvirke sluttet seg til GSK i 1986. I 1989 sluttet også P&I-selskapene Gard og Skuld seg til GSK. Dessuten ble Sveriges Ångfartygs Assurans Förening igjen tatt opp som assosiert medlem etter å ha vært ute en del år.

1985

 

Forsikringsbestanden var i 1985 kommet opp i 15 md. kr., og brutto premieinntekt var 11 mill. kr. Foreningen dekket kasko på 1244 skip og borerigger og var hovedassurandør for 265 fartøyer. Når foreningen klarte å øke kraftig i et marked hvor den norskregistrerte flåten gikk ned, skyldtes det at rederne som flagget ut ble fulgt og også at rederier uten norsk tilknytning ble tatt inn. Under halvparten av skipene i porteføljen til Bergens Skibs var nå under norsk flagg.
2001 Bergen Skibs og Unitas fusjonerte til slutt fra 1.1.2001 til Norsk Skipsassuranseforening Gjensidig med Norwegian Hull Club som engelsk navn. Dermed var en lang prosess med samling av de gjensidige foreningene sluttført. Adm. direktør ble John Wiik fra Bergen Skibs.

 

Året før hadde GSK og Cefor også sluttet seg sammen, slik at norsk sjøforsikring nå hadde en felles organisasjon. Cefor utviklet seg mer og mer i nordisk retning, og i 2008 ble det tatt endelig skritt til formelt å gjøre om Cefor til en nordisk organisasjon. Fra 5.3.2009 endret organisasjonen navn til The Nordic Association of Marine Insurers (Cefor).

 

Overføringen i 2000 av Ifs sjøportefølje til managementselskapet Gard Services under Gard-paraplyen hadde også medvirket til å viske ut deler av skillelinjen mellom privat og gjensidig sjøforsikring. I 2004 ble If-porteføljen overtatt av det Bermuda-registrerte aksjeselskapet Gard Marine & Energy Ltd (se Gard).

 

Cefor, GSK og Rederiforbundet hadde i realiteten overtatt mye av arbeidet med revisjon av den norske sjøforsikringsplanen, og etter sammenslutningen av GSK og Cefor trakk Det Norske Veritas seg fra det videre arbeid og overførte rettighetene til sjøforsikringsplanen til Cefor i oktober 2001. Cefor etablerte en fast revisjonskomite, som senere har gjort en rekke endringer i planen og har endt opp med treårige revisjoner. I 2010 ble imidlertid de nordiske rederorganisasjonene og Cefor enig om å lage en ny nordisk sjøforsikringsplan gjeldende fra 2013 basert på 2010-versjonen av den norske 1996-planen.

2006 Skipassuranseforeningen valgte nå den engelske versjonen av navnet som hovednavn. Det formelt fullstendige navnet ble da Norwegian Hull Club – Gjensidig Assuranseforening. Samtidig ble formålsparagrafen endret til Direkte gjensidig skadeforsikringsvirksomhet innen bransjen sjø- og transportforsikring, gjenforsikringsvirksomhet samt virksomhet som naturlig henger sammen med forsikringsvirksomhet.
2010 Norwegian Hull Club har 115 ansatte med hovedkontor i Bergen og avdelingskontorer i Oslo og Kristiansand. Selskapet er en av verdens største rene sjøassurandører og forsikrer over 7.700 skip. Brutto premieinntekt var 1,1 md. kr. ($190 mill.) Det har vært en sterk vekst siden sammenslutningen med Unitas i 2001, da begge foreningene før fusjonen samlet hadde en premieinntekt på litt under halvparten eller nøyaktig 544 mill. kr.
Tekst utarbeidet av Thore S. Jordet Dato 20.11.2011
Gjennomgått av Dag Wold Dato 09.12.2012

Kilder:
Norsk Forsikrings Årbok (div. år)
Beretning til Forsikringsrådet (div. år)
Lauritz Pettersen: Bergens Skibsassuranseforening (1986)
Norwegian Hull Club (Nettsider og årsrapporter)
Adm. utgave: Cefor. 100 years. Reflections (2011)
K. Færden: Forsikringsvesenets historie i Norge 1814-1914 (1967)

BILAG

Norwegian Hull Club – Historisk oversikt over foreninger

År Hendelse
1837 Den Første Norske Assuranceforening ble stiftet
1837 Skibsassuranceforeningen i Arendal ble stiftet
1839 Stavanger Skibsassuranceforening stiftet
1850 Bergens Assuranceforening ble stiftet
1854 Agder Assuranceforening ble stiftet
1867 Skibsassuranceforeningen i Christiania ble stiftet
1879 Den Gjensidige Dampskibsassuranceforening Nora ble stiftet
1879 Bergens Dampskibsassuranceforening ble stiftet
1894 Skibassuranceforeningen Vidar ble stiftet
1897 Skibsassuranceforeningen Skjold ble stiftet
1897 Assuranceforeningen Odin ble stiftet
1915 Christiansands Skibsassuranceforening ble stiftet
1922 Den Første Norske Skibsassuranceforening fusjonerte med Skibsass.for. Vidar
1923 Skibsassuranceforeningen Skjold fusjonerte med Assuranceforeningen Odin
1923 Christiansands Skibsassuranceforening overtok dampskipsavdelingen til Agder Assuranceforening ( Resten av Agder ble aksjeselskap i 1925).
1936 Bergens Skibsassuranseforening – fusjon mellom Bergens Ass. og Bergens Damp
1951 Skipsassuranseforeningen Unitas – fusjon mellom Vidar og Nora
1962 Skibsassuranceforeningen Arendal og Christiania – fusjon mellom foreningene i Arendal og Oslo.
1963 Skipsassuranseforeningen Unitas fusjonerte med Skjold.
1986 Skipsassuranseforeningen Unitas fusjonerte med Skibsass.foreningen i Arendal og Christiania.
1996 Unitas overtok portefølje og ansatte fra Christiansands Skibsassuranceforening.
2001 Norsk Skipsassuranseforening – Norwegian Hull Club ble stiftet som resultat av en fusjon mellom Bergens Skibsassuranseforening og Unitas.

 

 

Kilde: Norwegian Hull Club

Scroll to Top